Herrens trofasthet!

Dan. 6, 17 - 24

   17. Kongen befalte da at de skulle hente Daniel og kaste ham i løvehulen. Og kongen tok til orde og sa til Daniel: Din Gud, som du stadig dyrker - måtte Han frelse deg! 18. Så ble en stein ført fram og lagt over hulens åpning. Og kongen forseglet den med sitt eget og sine stormenns segl, så det ikke skulle kunne skje noen forandring i det som var gjort med Daniel. 19. Deretter gikk kongen hjem til sitt slott og fastet hele natten. Han lot ingen av sine medhustruer komme inn til seg. Og søvnen forsvant fra ham. 20. Tidlig om morgenen, så snart det lysnet, stod kongen opp og skyndte seg til løvehulen. 21. Da han kom nær til hulen, ropte han på Daniel med sorgfull røst. Han tok til orde og sa: Daniel, du den levende Guds tjener! Har din Gud, som du stadig dyrker, maktet å frelse deg fra løvene? 22. Da svarte Daniel: Kongen leve evig! 23. Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap, så de ikke har gjort meg noen skade. For jeg er funnet uskyldig for Ham. Og heller ikke mot deg, konge, har jeg gjort noe galt. 24. Kongen ble da overmåte glad og befalte at Daniel skulle dras opp av hulen. Og da Daniel var dratt opp av hulen, fantes det ingen skade på ham, fordi han hadde trodd på sin Gud.

   «La oss overlate det å frykte til dem som har grunn til å frykte!» (Spurgeon). Underforstått - det er ikke Guds folk, men de som går borte fra Ham, og ikke har noe annet å stå på, enn hva denne verden har å tilby dem. Og vi vet jo alle hvor lite det er, når ulykken først er ute!
   Men mennesket klamrer seg til, de håp som denne verden gir: Oljeinntektene kommer til å øke de neste ti år! Det er kommet en ny medisin nå, mot det og det! Det er utrolig hva legene kan få til i dag! osv. Alle slike ting bidrar til at mennesker føler seg - om ikke fullkomment trygge - så iallfall trygge nok til å leve livet uten Gud. Skulle det nå komme noe alvorlig på, så finnes det vel en løsning! Men så gjør det nødvendigvis ikke det - og håpet og grunnen det bygde på viser så være falskt. Med andre ord, det hele viser seg å være et bedrag!
   Vi som er troende er jo også glad for de ting jeg nettopp nevnte, men de er ikke vår grunn for trygghet og frimodighet! Det er en dypere grunn: Gud vil ta seg av oss - og om vår time er kommet, kan vi si som Asaf i salmen: «Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet.» (Slm. 73,23-24). Ja, «å, hvilken nåde Midt i all våde: Kristus har kjøpt oss, just som vi er!»
   Hør det, du som sitter her nå, og kanskje kjemper med tvil så mang en gang. Du finner likesom ikke fred og trygghet i ditt kristenliv, for det er så mye som plager deg - ikke minst din synd! Hør det!: Just som du er! Han kommer i hu at du er støv, står det! (Slm. 103,14). Og så skriver sangeren så fint om det: «Han kom her til støvet» - ja, nettopp til støvet - «Ble plaget og prøvet For frelse å bringe til deg.»
   Om du ikke var et slikt skrøpelig kar, som du nå ser og opplever at du er, behøvde Jesus heller ikke å ha blitt, hva Han er: En frelser og forsoner! Men nå er Han det! Og det er dette som skal bringe også deg levende ut av løvehulen og uskadd gjennom ilden!

   Det er to historier i Skriften som gjerne brukes som barnefortellinger, fordi det likesom er noe eventyraktig ved dem i deres fremstilling. Det er spennende historier! - Den ene er jo denne historien om Daniel i løvehulen, og den andre er historien om de tre Herrens tjenere Sadrak, Mesak og Abed-Nego, som det tales om i Dan 3. Det er jo den samme situasjon - kongen kaster dem i ildovnen, fordi de ville lyde Gud fremfor mennesker! Men også der får kongen seg en overraskelse - for hva får han se? Jo, hør hva som skjer her, for det har stor betydning for oss - og får vel bare større og større betydning for oss, ettersom det ser ut for å bli stadig trangere tider for evangeliet, for Guds ord, og dermed også for Guds folk: «Da ble kong Nebukadnesar forferdet og reiste seg brått opp. Han tok til orde og sa til sine rådsherrer: Kastet vi ikke tre menn bundet i ilden? De svarte kongen: Jo visst, konge! Han tok da igjen til orde og sa: Men jeg ser fire menn som går løse omkring midt inne i ilden, og det er ingen skade å se på dem. Og den fjerde ser ut som en gudesønn.» (Dan. 3,24-25).
   «Den fjerde ser ut som en gudesønn!» Ja, «en lik en gudesønn herlig. Prøven du trygt består!»
Uskadd gikk disse tre gjennom ilden, og uskadd gikk Daniel ut av løvehulen igjen, fordi de gikk med Herren, og Herren gikk med dem!

   Det er hva disse fortellingene - som er langt fra noen eventyr - skal forkynne deg, at den som vandrer med Herren, han bevarer Herren, mot alle fiendens anslag. Ingen kan skade deg! De kan nok gjøre livet surt for deg her i verden, men livet i Gud når de ikke frem til! Det er en tale til oss, om at Han er der hos deg, når du opplever prøvelser, fordi du er en kristen og vil følge Herren.
   Det er så fristende å jenke det til, ikke sant - slik at du skal slippe noen forfølgelse, for vi er jo så lidelsessky - men da må du også klare deg selv gjennom det, noe som har den tragiske følge med seg, at du må gi fienden mer og mer for å slippe unna - og til sist er alt tapt! Vi makter ikke dette! Det er et veldig poeng, en viktig sannhet for oss - da legger vi nemlig vår sak i Herrens hånd: Herre, du vet hvor svak jeg er, det står ikke i min makt dette, men du tar deg av den som er svak! Du vil være med meg! Du vil holde meg oppe! Du vil bære meg igjennom!

   Tenk nå etter, hvilken forunderlig Gud du har - hvilken forunderlig Gud som har trådt inn i det lille livet ditt - da Han tillot dette å skje med disse tjenerne sine, der langt inne i fortiden, i et land langt borte fra oss, så var det også for at du skulle ha hjelp og trøst av det i ditt liv her i år 2009! Da så Han deg og ditt behov!
   Og så ser du også på begge disse kongene - de måtte erkjenne, at den Gud - ja, kong Darius kaller Ham endatil den levende Gud (v.21) - som Daniel tjente og tilhørte, Han var større i makt og myndighet, enn dem i deres kongemakt!

   Nå er ikke dette forkynt deg i kveld, for at du fra nå av skal kunne se på deg selv og registrere en stadig voksende modighet, men for at du skal regne med Ham som kommer i hu at du er støv, og derfor ikke bare vil stå deg bi, men ta deg likesom Han tok det villfarne får, legge deg på sine skuldre og bære deg helt hjem!
   Og det kan ikke gjentas ofte nok: Just som du er! Selv om du ser på deg selv og finner troløshet - som jo er noe av den mest nedrige synd - og det finner du vel, om du har sant lys over deg selv - så er Han fortsatt trofast, for Han kan ikke fornekte seg selv! (2 Tim. 2,13). Eller tror du at din synd kan forandre Gud? Da har du altfor store tanker om deg selv! Nei, nettopp fordi du er slik, er Han kommet nettopp som det Guds lam som bærer verdens synd! Og får du ikke se dette - herligheten i Jesu Kristi åsyn - så tør du jo aldri fly til Ham i din nød. Virkelig fly til Ham! Det blir likesom en slik avstand, selv om du ber til Ham og søker Ham - en slik forunderlig skyhet som gjør at du ikke våger deg helt inn. Ikke helt opp på fanget, om du vil!
   Hva er du redd for? Den fullkomne kjærlighet driver frykten ut, vitner Ordet! (1 Joh. 4,18). Og det handler ikke om din kjærlighet! Hvor ser du den fullkomne kjærlighet? Hvor er den åpenbart? På Golgata!
   Som en eldre forkynner fortalte - en historie fra eldre tid -: En bonde fra Setesdal hadde en venn som hadde slått seg opp som kjøpmann i Kristiania - en dag besøkte han denne sin venn, i hans fine hjem, etter den tids standard iallfall. Så kom kvelden og de skulle gå til ro. Da ble han vist inn på et soverom hvor det var reid opp med flott sengetøy, en stor tykk dyne osv. Hva gjør bonden da? Jo, han syntes dette var så altfor flott for ham, en enkel bonde som han, så han la seg på gulvet!
   Du skjønner hvor jeg vil hen med dette?

   Du leser om Daniel her - og du kjenner vel sangen: «Våg å stå som Daniel!» Ja, det er loven som ligger oss nær! Men hør nå, når denne mannen - som ingen av rådsherrene eller satrapene i Babylon, fant noe å utsette på - ber til sin Gud. Vi skal ta det med til slutt: «Da vendte jeg mitt ansikt til Gud Herren for å søke Ham med bønn og ydmyke begjæringer, med faste i sekk og aske.» (Dan. 9,3).
   Hvorfor kledde Daniel seg i denne botsdrakten? Var det ene og alene for folkets synders skyld! Var det begjæringer til Gud om, at også de måtte bli like nidkjære som ham i sin gudsdyrkelse - at de måtte ta det like alvorlig som han? Nei, han sier: - ydmyke begjæringer!
   Vi leser ikke hele bønnen, men trekker ut essensen av den, om det kan sies slik, for å understreke det vi har stanset for nå. Og hør hvilken bønn!: «Vi» - altså: også jeg! - «har syndet og gjort ille, vært ugudelige og satt oss opp mot deg. Vi har veket av fra dine bud og dine lover. Vi hørte ikke på dine tjenere, profetene, som talte i ditt navn til våre konger, våre høvdinger og fedre og til alt folket i landet. Du, Herre, er rettferdig, men vi må skamme oss. Herre! Vi må skamme oss, våre konger, våre fyrster og våre fedre, fordi vi har syndet mot deg. Hos Herren vår Gud er barmhjertighet og tilgivelse. For vi har satt oss opp mot Ham, og vi hørte ikke på Herren vår Guds røst og fulgte ikke Hans lover, som Han satte frem for oss ved sine tjenere profetene. Hele Israel har overtrådt din lov, er veket bort fra deg og hørte ikke på din røst. Derfor ble den forbannelse Han hadde sverget å sende, utøst over oss, den som står skrevet i Mose, Guds tjeners lov. For vi hadde syndet mot Ham. Etter det som står skrevet i Mose lov, kom all denne ulykke over oss. Men vi søkte ikke å mildne Herren vår Guds åsyn. Vi omvendte oss ikke fra våre misgjerninger og aktet ikke på din sannhet. For Herren vår Gud er rettferdig i alt det Han gjør, men vi hørte ikke på Hans røst. Vi har syndet og vært ugudelige. - på grunn av våre synder og våre fedres misgjerninger er Jerusalem og ditt folk blitt til spott for alle dem som bor omkring oss.» (Dan. 9,5-11).
Hele veien er også Daniel selv med i dette, og du kan være viss på at det ikke var munnhell og hykleri i dette!
   Slike mennesker kan altså søke Gud - ikke på grunn av et fortreffelig menneskeliv, som Daniel jo faktisk kunne vise opp - men på grunn av Guds miskunnhet - den miskunnhet som er åpenbart oss i Jesus Kristus!
   Du har også et fullkomment liv etter Guds lov innfor Gud å vise til, men det har du ikke i ditt eget, men i Jesus, din frelser og venn!
   Så legg deg nå ikke på gulvet, for bli i det bildet vi stanset for tidligere! «- da Daniel var dratt opp av hulen, fantes det ingen skade på ham, fordi han hadde trodd på sin Gud.» (v.24). Ja, tro evangeliet du også! Det er nemlig for deg det er gjort!

   Hvor Gud meg fører, vil jeg trygt
Hans trofasthet bekjenne
Og gå med takk og uten frykt
Den trange vei til ende.
Hans alle beste vilje skje!
På den alene vil jeg se
I livet og i døden.

E.K.