Han
er vår hjelp og vårt skjold! Slm.
33, 12 - 22
12. Salig er det folk som har Herren til sin Gud, det folk Han har utvalgt til
sin eiendom! 13. Fra himmelen skuer Herren ned, Han ser alle menneskenes barn.
14. Fra det sted hvor Han bor, ser Han ned til alle dem som bor på jorden. 15.
Han er den som har skapt deres hjerter – alle sammen, og Han gir akt på alle deres
gjerninger. 16. En konge frelses ikke ved sin store makt, en helt reddes ikke
ved sin store kraft. 17. Hesten er ikke å stole på til frelse, og med sin store
styrke redder den ikke. 18. Se, Herrens øye ser til dem som frykter Ham, som venter
på Hans miskunn, 19. for å utfri deres sjel fra døden og holde dem i live under
hungersnød. 20. Vår sjel venter på Herren! Han er vår hjelp og vårt skjold. 21.
Ja, i Ham fryder vårt hjerte seg, fordi vi setter vår lit til Hans hellige navn.
22. Din miskunnhet være over oss, Herre, slik som vi håper på deg!
Dette er det budskap som møter oss igjen og igjen i Skriften - ja, det er selve
budskapet i den.
Når profeten på forkynnerkall fra Herren spør
Ham hva det er han skal forkynne: ”- hva skal jeg rope,” spør han, og får da svaret:
”- Alt kjød er gress, og all dets herlighet som blomst på marken. Gresset blir
tørt, blomsten visner når Herrens ånde blåser på det. Ja, sannelig, folket er
gress. Gresset blir tørt, blomsten visner. Men vår Guds ord står fast til evig
tid.” (Jes 40,6-8).
Folket i det store og det hele på Jesajas’ tid, de opplevde hans budskap som mørkt
og fordømmende, så de tok avstand ifra det og forfulgte profeten for budskapet
skyld. - Dette fordi folket på den tid var et frafallent folk som ville gå sine
egne veier.
Hør bare hva som sies om dem: ”Uttrykket i ansiktene
deres vitner mot dem. Om sin synd taler de åpent som folket i Sodoma, de skjuler
den ikke. Ve deres sjeler, for de volder seg selv ulykke!” (Jes. 3,9).
Ligner det på vår tid? - Ligner det på vårt folk? - Og enda mer: Ligner det på
vårt kristenfolk?
Det er en formulering her som er mer enn interessant:
”Uttrykket i ansiktene deres vitner mot dem.”
Dette var folkets
opplevelse av profeten som Herren sendte dem - men hvor helt annerledes var ikke
det, enn hva han faktisk var, og hvor annerledes enn hva Herren holdt ham for
å være! - Han sier til ham: ”Du Sions gledesbud!” (v.9).
Vi må jo spørre: Hvordan kan folket komme i en slik tilstand - og her er det jo
tale om Guds folk - at de oppfatter Herrens gledesbud på denne måten?
Men vi ser det igjen og igjen.
Det går tilbake til fallets dag dette, da mennesket falt for fristelsen: ”Dere
skal bli…!” Fra den dag av har mennesket hatt sin fortrøstning i hva det har i
seg selv. - I hva mennesket kan prestere. - I hva mennesket kan nå frem til ved
forskning og utvikling - hva menneskeånden kan oppnå.
Den tid som i særlig grad brøt frem i menneskets historie med forkastelse av Guds
ord, det vil si, forkastelse av Herren selv, og fortrøstning til eget strev og
egen gjerning, den perioden kalles av mennesket for opplysningstiden!
Vi kan si det på den måten, at da det sanne lys i særlig grad ble
forkastet, da anså - og det anser de fremdeles, de som går sine egne veier - som
selve lysets oppgang!
Så langt borte fra lyset, så langt
borte fra sannheten er vi i virkeligheten.
Jesus sier, mange
hundre år senere, til det samme folket som profeten Jesaja virket blant: ”Men
fordi jeg sier sannheten, tror dere meg ikke.” (Joh. 8,45).
Dette syntes de var så urimelig. - Da Jesus sa dem sannheten, kalte de Ham besatt
og gal.
Etter deres mening så måtte det jo være motsatt av hva
Jesus sa. - Hadde Han sagt: Fordi jeg lyver, tror dere meg ikke, så hadde det
stemt overens med de tankene de hadde om seg selv. Det var der de selv trodde
at de bodde.
Og så ser vi av teksten vår da, at allerede
på salmistens tid advarte Herren mot det som opplysningstiden var en særlig eksponent
for, og som gjennomsyrer vår tid helt og fullt - nemlig at mennesket viker bort
fra å holde seg til Guds miskunnhet og vente på Ham, til det å stole på seg selv.
Her nevnes særlig krigsvåpen, dette å tro på at redningen ligger
i noe militært. Men vi ser det allerede i jødenes vandring fra Egypt til Kana’ans
land, at da Herren sto med dem så vant de alle slag, og det på forunderlige måter
- Herren forvirret fienden, eller de gikk et visst antall ganger rundt Jerikos
murer, og da var det bare å blåse i basun, så falt murene de satte lit til - men
da det var bann i Israels leir, så tapte de, samme hvor mange mann de stilte opp
med.
Skal du være ærlig innfor Gud nå - og altså ikke så
kristelig og troende og åndelig - men sann: Hva setter du din lit til egentlig?
Skal vi prøve å være ærlige og sanne innfor Gud?
Fortell Ham
alt, heter det i en sang: ”Fortell Ham synden med det navn den bær!” - Og så fortsetter
den: ”De onde ånder vil i lyset lide, De trives bare der hvor mørket er.”
Når du prøver å gjøre synden til noe annet enn hva den faktisk er,
da åpner du et rom for de onde ånder - du gjør i stand et sted for dem, pyntet
og feid. Hvordan kan de så trives i dette rommet? - Jo, fordi det er et mørkt
rom! - Et rom hvor lyset ikke slipper til!
Har du et slikt rom?
- Eller har Herren adgang til alle rom?
Nå skal jeg si deg noe
som du kanskje synes høres merkelig ut: Ikke det at du har så lite tro til Gud,
og heller stoler på ditt eget eller noe menneskelig, er det forferdelige og ødeleggende
her, egentlig - men at du ikke erkjenner det som synd!
Ikke det at du har et uforsonlig sinn imot en søster eller bror er det forferdelige
og ødeleggende her, egentlig - men at du ikke erkjenner det som synd!
Ikke det
at du baktaler en søster eller bror er det forferdelige og ødeleggende her, egentlig
- men at du ikke erkjenner det som synd!
Og slik kunne
vi fortsette med å nevne hver eneste tenkelige og utenkelige synd under himmelen.
- Jeg nevnte bare noe av det som er mest utbredt i kristenflokken dessverre. -
Problemet er ikke lenger synden i seg selv - for den har Herren allerede hatt
et oppgjør med og har tatt den helt og fullt bort - men at mennesket ikke vil
erkjenne det som synd, og derfor tar det til seg og gir det rom!
Det er å drikke dødelig gift! Ville du be en alvorlig og dødelig sykdom velkommen
i brystet ditt? Neppe! - Men det som altså fører til den evige død, det kan du
degge for? - Det er du ikke så redd for?
Jeg sier dette i spørsmålsform
- jeg spør deg alvorlig om dette!
Tenk, du kan få komme med alt,
og ”alt som blir åpenbart (kommer til lyset), er lys,” står det. (Ef. 5,13). -
Men du velger å beholde det?
Hør hva som er Herrens vilje
for slike syndere: - Først så nevner Han en del ting som ikke kan hjelpe dem i
den nød de er i - likesom en utfrielse fra Romerriket ikke kunne hjelpe jødene
ut av deres egentlige nød, den at de var underveis mot et møte med den tre ganger
hellige Gud uten noe å skjule seg i. - Uten noe annet enn sine egne gjerninger,
de som er etter loven.
Det står her: ”En konge frelses
ikke ved sin store makt, en helt reddes ikke ved sin store kraft. Hesten er ikke
å stole på til frelse, og med sin store styrke redder den ikke.” (v.16-17). -
Og så kommer budskapet om hva det virkelig er redning i: ”Se,” sier Han, ”Herrens
øye ser til dem som frykter Ham, som venter på Hans miskunn, for å utfri deres
sjel fra døden og holde dem i live under hungersnød.” (v.18-19).
Se! - Det var den oppfordring vi fikk her. - Og hva var det vi skulle se?
- Jo, hvem som reddes, hvem som utfries; nemlig den som venter på Hans miskunn!
Har du hørt noe så fint? Jeg gjør ikke annet enn å vente på Hans
miskunn! Ved det skal jeg bli frelst! - For det er ved Herrens miskunn
vi blir frelst, ene og alene ved den. - Og den er åpenbart i dette, vitner Skriften
- at Han sendte sin egen Sønn til soning for våre synder! ”Herren lot den skyld
som lå på oss alle, ramme Ham.” (Jes. 53,6).
Det er den
miskunn vi skal få sette vår lit til! – Den miskunn som der er åpenbart oss.
Og så har Han så store ønsker og planer for oss: ”- for å
utfri deres sjel fra døden og holde dem i live under hungersnød. Vår sjel venter
på Herren! Han er vår hjelp og vårt skjold. Ja, i Ham fryder vårt hjerte seg,
fordi vi setter vår lit til Hans hellige navn. Din miskunnhet være over oss, Herre,
slik som vi håper på deg!” (v.19-22).
Hva vil du heller ha enn
dette?
Hva er det for et navn det er tale om å sette sin
lit til? ”Hun skal føde en sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal
frelse sitt folk fra deres synder.” (Mt. 1,21).
Det er navnet!
”Hans navn skal kalles Jesus, Det er et frelsernavn.” Du kjenner vel sangen?
Dette er det de har satt sin lit til, de som blir berget, de som
allerede her fryder seg i Ham.
Men merk deg, vi kommer til
Ham for å bli renset for synd; vi får aldri Ham med oss på å forsvare noen synd!
O Herre, til hvem skulle vi dog gå hen?
Du har jo det evige livet!
Kun
du bærer navnet som synderes venn,
Kun du har ditt livsblod oss givet.
Hvor fattig, hvor øde og tom var vår jord,
Om ikke vi hadde ditt evighetsord
Som løfter vår sjel over jorderiks grus
Helt opp mot de evige høyder! E.K.
|