Forkynn Hans
pris! Jes.
63, 7 - 9
7. Herrens
miskunn vil jeg forkynne, de gjerninger som vi priser Ham for, etter alt det Herren
har gjort mot oss – Hans store godhet mot Israels hus, som Han viste dem etter
sin barmhjertighet og etter sin store miskunn. 8. Han sa: Ja, de er mitt folk,
de er barn som ikke vil svike. Og Han ble en frelser for dem. 9. I all deres trengsel
var det ingen trengsel, og Hans åsyns engel frelste dem. I sin kjærlighet og sin
store mildhet gjenløste Han dem, og Han tok dem opp og bar dem alle den gamle
tids dager.
"Herrens
miskunn vil jeg forkynne," utbasunerer profeten her. Ja, det ligger i disse
vers' karakter at det ropes ut. Og det som antenner hans hjerte til dette
ropet, det er hva han har fått se - profeten er en av dem som har fått skue Guds
frelse, - Guds løfte: "Med et langt liv vil jeg mette ham og la ham skue
min frelse" (Slm. 91,16),
er blitt oppfylt på ham.
Hva han da har fått se, det kommer også frem i teksten
vår: "I sin kjærlighet og sin store mildhet gjenløste Han dem" (v.9).
Profeten likesom lesser på med gode ord om Herren, - det er som om han ikke kan
få sagt nok: Miskunn, store godhet, barmhjertighet, store miskunn, frelser,
kjærlighet, mildhet og bærer.
Dette er vitnesbyrd om Herren som ikke har sin
årsak i studier på skolebenken, men i åpenbaring av - møte med - Herren selv.
Som Jesus sier: "Og den som elsker meg, skal bli elsket av min Far. Og jeg
skal elske ham og åpenbare meg for ham" (Joh.
14,21). Denne salige sirkel
er profeten kommet inn i. En årsaks- og virkningssirkel. Vi leser om den i Johannes'
brev: "Vi elsker fordi han elsket oss først" (1
Joh. 4,19). Han søker først mennesket
og virker at det begynner å søke Ham, så åpenbarer seg mer og mer for det mennesket,
slik at det må komme til å elske Ham, for det mennesket da får se, er at Han har
elsket det først, ja, hele tiden, - og som gjensvar på menneskets kjærlighet til
Ham, - som Han sa: "Den som elsker meg!" - får det mennesket se mer
og mer av Ham, og får stå under denne stadige velsignelse. Det er virkelig som
Augustin sa: "Gud lønner sin egen gjerning i den troende." Han gjør
gjerningen, og du får lønnen. Han
gjør en gjerning for deg, ja, men Han gjør også en gjerning i deg,
eller med deg. Vi er gjerne så fokusert på at vi kun er syndere, i vår
"tradisjon." Vi er skremt av pavekirkens helgendyrkelse, pietismens
etter hvert nærmest fullstendige forflyttelse av tyngdepunktet, fra Kristus for
oss, til Kristus i oss, og alle de forskjellige såkalte helliggjørelsesbevegelser
vi har sett opp gjennom kirkehistorien, og også i dag.
Men likevel så er det før og et nå, i en troendes liv. Den
blindfødte vi leser om i Johannes 9, - han sier det godt, etter at Jesus har helbredet
ham, og han blir stilt til ansvar for sitt vitnesbyrd, for det høye råd: "Ett
vet jeg: at jeg som var blind, nå ser!" (Joh.9,25).
Jeg var blind, men nå ser jeg! Denne himmelvide forskjell kunne
han ikke benekte - ikke engang for å tekkes det høye råd. Og her er vi inne på
noe som skjer med en troende. Han kan ikke fornekte det som har skjedd. Ikke uten
å vite, at han da begår en stor synd imot Gud, som har gitt ham dette lyset. Derfor
taler Herren om noen bestemte hos Jesaja, og sier om dem: "De er mitt folk,
de er barn som ikke vil svike" (v.8).
Er det ikke underlig å høre, at Herren har en slik tillit til mennesker? - Han
som ble sveket av sine nærmeste disipler her på jord. - Han som kjenner menneskehjertet,
og sier om det: "Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges.
Hvem kjenner det?" (Jer.
17,9). Mer svikefullt enn noe
annet! - og, det kan ikke leges! Hvordan kan han da tale om mennesker uten svik?
Jesus møter Natanael, og sier om ham: "Se, det er en ekte israelitt, en som
det ikke er svik i" (Joh.
1,48).
Disse menneskene kalles
ekte israelitter. Vi skal prøve å belyse det, for alt er åpenbart i Guds
ord.
Du leser i evangeliene om Peters fall og fornektelse. Av frykt for sitt
eget liv, bannet og sverget han på at han ikke kjente Jesus. Vi kjenner den historien.
Da vil jeg spørre: Var Peter en slik ekte israelitt, uten svik? Ja, det var han,
helt og fullt tro imot Jesus. Men han falt jo, og svek Jesus! Ja, men han var
Jesus tro, også midt i sitt fall.
Hør hva Jesus sier til ham, like før denne
elendighet blir åpenbart - Jesus gjør ham oppmerksom på noe som hadde skjedd i
den åndelige verden, skjult for mennesket - Satan hadde krevd å få sikte disiplene
som hvete, - noe han fikk tillatelse til. Men hør hva Jesus da sier til ham -
hør hvilken åpenbaring, og hvilket løfte han får: "Men jeg bad for deg at
din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre"
(Luk. 22,32).
Peter, slik han var av naturen, falt selvsagt igjennom, men ikke den Peter som
var født ved evangeliet! - Han hang fast ved Jesus, midt i fallet, - og hans oppførsel
etter fallet, og Jesu død, viser dette helt klart, - han forble i disippelflokken,
- han kunne ikke forlate Jesus, selv når han følte seg, - og så seg, - som aller
mest dømt. Dette er det Guds ord taler om!
Jesus taler om sine etterfølgere
som menneskefiskere, - og vi vet hvordan fiske normalt foregår - det er
enten med krok eller garn. Evangeliet er som en slik krok som hekter
seg fast, og et garn som mennesker fanges i. Det er den hånd Han holder
deg fast ved!
Om denne hånd sier Jesus: "Og jeg gir dem evig liv,
de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd"
(Joh. 10,28),
og, "Min Far, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive
dem ut av min Fars hånd" (Joh.
10,29). Du har m.a.o. gått på
kroken! Men det er den saligste krok, som tenkes kan.
Det er etter å ha blitt
hektet fast på den, at profeten her likesom ikke finner ord, store og gode nok
til å uttrykke seg med, når han skal prise Herren. Og
det som gjør denne lovprisning til Gud så salig, for den som får del i den, det
er at det ikke er noe som bryter frem av en viss stemning man har oppnådd, kan
hende ved musikk og massesuggesjon, men det er innsikt i sannhet - Guds
sannhet! Du ser at den omhandler deg som menneske, og den forkynner: Han har frelst
deg ved Jesus Kristus, sin Sønn, en gang for alle! "I sin kjærlighet og sin
store mildhet gjenløste Han dem"
(v.9). Du
ser at ikke noe menneske blir stående for den levende ved Gud, slik som det er
i seg selv, ikke om det vendte seg 100 000 ganger mot Mekka. Heller ikke dette
folk uten svik. "Han gjenløste dem," leser vi. De måtte kjøpes
fri!
I himmelen, i evigheten, synges det om denne løsepenge, - det er åpenbart
oss i åpenbaringsboken: "Og de synger en ny sang og sier: Verdig er du til
å ta imot boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod
kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt" (Åp.
5,9). Ja,
det blir lovsang både her på jord, og i evigheten, når et menneske får se inn
i dette hav av kjærlighet, og barmhjertighet, som beveget Gud til å gå til det
ytterste, for å berge oss. Og hvem var vi, som Han ikke sparte noe for - heller
ikke sin egen Sønn, som Paulus skriver i romerbrevet (Rom.8,32)?
Vi var syndere, ugudelige, som sto Ham imot inn til det innerste av vårt vesen,
som er det samme som det Skriften kaller hjertet. Men
har Han gitt seg selv for den slags folk, da kan jo du også begynne å lovsynge
Ham! Ja, men jeg føler jo ikke noen glede, og jeg vet ikke hva kvalitet min tro
er av egentlig? Du skal ikke lovprise Gud på bakgrunn av følelser og kvaliteten
av din egen tro - du skal lovprise Ham på ordets grunn! Det som forkynner
deg, at Han også har sonet din synd - fullkomment og helt! No
syng det i mitt hjarta,
For Kristus er mitt liv.
All hugverk, nød og smerta
Han or mit hjarta driv.
Det lyser som ein sommar,
Som fager blomekrans:
Det gildaste på jorda,
Det er å væra hans. E.K. |