Bli blott i
sårene!
Luk. 12,
42 - 48
42. Og Herren sa: Hvem er
da den tro og kloke forvalter, som herren skal sette over husfolket
sitt for å gi dem deres mat i rette tid? 43. Salig er den tjener som
Herren finner i ferd med å gjøre dette når han kommer. 44. Sannelig
sier jeg dere: Han skal sette ham over alt han eier! 45. Men dersom
denne tjeneren sier i sitt hjerte: Min herre dryger med å komme! -
og han gir seg til å slå tjenerne og pikene og ete og drikke og fylle
seg, 46. da skal denne tjeners herre komme en dag da han ikke venter
det og i en time som han ikke vet. Og han skal hogge ham i sønder
og gi ham del med de vantro. 47. Den tjener som kjente sin herres
vilje og ikke stelte i stand eller gjorde etter hans vilje, skal få
mange slag. 48. Men den som ikke kjente den, og gjorde det som fortjente
slag, han skal få færre slag. Hver den som mye er gitt, av ham skal
mye kreves. Og den som har fått mye betrodd, av ham skal dess mer
fordres.
"Begynt er ikke
endt, det må du vite, Du som har din Jesus kjent, bli ved å stride."
Dette handler om det bl.a.
Paulus kaller å "gi djevelen rom" (Ef.4,27),
- dette handler om frafall, og viser at "en gang frelst alltid
frelst" ikke har noen hjemmel i Skriften. Frafall i fra troen
kalles det gjerne, men da er det viktig å ha på det rene at troen
alltid er knyttet opp til Jesus, ja, Han er troens opphavsmann og
fullender (Hebr.12,2).
Så frafall er alltid frafall ifra Herren, som vi også ser det her:
"Men dersom denne tjener sier i sitt hjerte: Min herre
dryger med å komme osv." (v.45).
Og som vi ser - og blir gjort oppmerksomme på - her, så skjer dette i hjertet.
Frafallet begynner der. En begynner å kalkulere og gjøre overslag, til
egen fordel, som om Herren virkelig var fraværende - noe Han da også
er for den tjener (kristne) som har kommet så langt at dette har begynt
å skje. Var man seg bevisst Herrens nærhet så ville man ikke tenkt
slik.
Dette har ofte sin årsak i
forventninger som ikke er virket av Guds ord (Herren) selv, men ting man
selv har regnet med. Man har bestemte forventninger til hva som vil bli
resultatet av å gi seg over til Gud og bli en kristen f.eks. - ofte med
grunn i en forkynnelse som har lovt mer enn hva Skriften går god for,
eller kanskje til og med ting som Skriften aldri har lovt - og så
begynner man å gå trett når disse forventninger ikke innfris, eller
man kan hende opplever det motsatte av hva man hadde forventet. Så
begynner man å tenke i sitt hjerte - altså en løsrivelse fra Ordet.
En spør ikke: Hva sier egentlig Guds ord? - men man begynner å regne
ut selv.
I denne (tekstens) tjeners
tilfelle var det forventningen om Herrens komme som ble problematisk
etter hvert, Han drøyde - i forhold til denne tjeners forventning - med
å komme.
"Vi må ha
forventninger," blir det ofte sagt, men sannheten er at våre
forventninger gjør ikke det minste fra eller til, når det gjelder Guds
planer, de kan tvert imot virke det jeg nettopp har nevnt, når du
begynner å se at Herren "ikke svarer til forventningene."
Be heller om å få legge deg selv og alle ting i Guds hånd, slik at
Han kan få åpne dine øyne for hvilke forventninger du skal ha.
Vi er mye lik bortskjemte barn i våre forventninger, det er gjerne til
syvende og sist vår egen fordel som er i sentrum.
Peter og Paulus, de som virkelig skulle brukes til noe stort i Guds
rike, hva "forventninger" fikk de? Jo, bl.a.: "Sannelig,
sannelig sier jeg deg: Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk
dit du ville. Men når du blir gammel, skal du rekke ut dine hender, og
en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil. Dette sa
Han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud
med" (Peter)
(Joh.21,18-19), og:
"For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns
skyld" (Paulus)
(Ap.gj.9,16).
Død og lidelse altså!
Og også fordi de ikke hadde falske forhåpninger, med tanke på livet
som Jesu venner i denne verden, så hjalp også det dem til å holde ut
i prøvelsene.
Jesus sier da også om dette - og det er "forventninger" Han
ønsker at vi alle skal ha: "Det er nok for disippelen at han blir
som sin mester, og for tjeneren å bli som sin herre. Har de kalt
husherren Be'elsebul, hvor meget mer da hans husfolk" (Mt.10,25).
Og apostlenes ord til de troende: "Vi må gå inn i Guds rike
gjennom mange trengsler" (Ap.gj.14,22).
Men det følger oss også alltid - hele veien og til enhver tid - et:
"Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg" (Hebr.13,5).
Dette er de realistiske "forventninger" Skriften gir deg, og
de vil hjelpe deg på veien om du tar dem inn over deg. Vi er
lidelsesskye og har derfor også vanskelig for å godta dette, men slik
er det altså. Kristen er ikke noe du blir for å få et paradis på
jord. Slik tenkte de mange som fulgte Jesus p.g.a. tegn og under - ikke
minst at Han mettet de mange tusen med noen få fisk og brød - en slik
konge ville de ha! - og vi er ikke annerledes. Derfor så er det
også her bare Skriftens vitnesbyrd som kan få oss på rett spor, og
ikke det vi "tenker i vårt hjerte."
Det begynte i denne tjeners hjerte
- hvorfor gå her å lide og forsake og streve, når jeg nå engang befinner
meg i en posisjon hvor jeg kan ta for meg? Det begynner så smått -
bare sørge litt for meg selv også! Og så en dag er de mange
"litt" blitt et stort "mye." Men da er frafallet
fullendt, og dømmekraften svikter hva ens egen person og gjerning
angår.
Det begynte i hjertet, og det
var det da følgelig ingen andre som kunne se, men snart begynte en og
annen å merke seg dette og hint - en angriper ikke en med en
fremtredende stilling i menigheten uten videre, og denne har jo alltid
vært en fin person, - men en kan ikke unngå en viss uro. Det har da
kommet så langt, at det som skjer i hjertet begynner å bære frukt i
det ytre, - det som skjer der inne begynner å virke uro i andre. Det
strømmer m.a.o. noe annet ut ifra en enn hva som tidligere var
tilfelle. Jesus sier om den som henger ved Ham, at "fra hans indre
skal det flyte strømmer av levende vann," og så føyes det til:
"Dette sa Han om den Ånd som de skulle få som trodde på
Ham" (Joh.7,38b-39a).
Det strømmer altså noe fra vedkommendes indre som blir til trøst og
oppbyggelse og liv for andre troende. Her har det begynt å strømme noe
ganske annet, noe som ender med at han slår! En streng og hard
tone, en streng og hard ånd. Han som skulle sørge for at Herrens
husfolk fikk mat i rette tid (v.42),
han var i stedet begynt å fylle seg selv (v.45).
Han som i den (Guds) kjærlighet som ved Den Hellige Ånd er utøst i
våre hjerter, skulle sette de andres behov i høysetet, han var nå
fokusert på sine egne behov.
Se på denne forferdelige forandring med et menneske som her skjer, og
tenk på at dette begynner med et lite frø som får lov til å spire.
Snart vokser det opp til en vekst som fortrenger og tar livet av alt
annet. Det begynte som en innskytelse i hjertet!
Det er også en ting til det
pekes på her. Ens årvåkenhet sløves og blir etter hvert helt borte
om dette får overta og styre en. En ser ikke - og akter ikke på - tegn
som viser at Herren står for døren, slik at Han kommer over en som en
tyv om natten - "en dag da han ikke venter det og i en time som han
ikke vet" (v.46).
Til de troende sier Paulus om dette: "Men dere, brødre, er ikke i
mørket, så dagen skulle komme over dere som en tyv. Dere er
alle lysets barn og dagens barn. Vi hører ikke natten eller mørket
til. La oss derfor ikke sove som de andre, men la oss våke og være
edrue" (1
Tess.5,4-6). Hvem vil
du ligne, og hvem vil du være i denne tid? - de som her kalles lysets
og dagens barn, eller de som kalles "de andre" - de som sover.
Mange vil ha en fremtredende
stilling i Guds menighet, ja, de streber etter det - de
burde merke seg Jesu ord i teksten her (v.48b).
Herren utruster den enkelte til "stillinger" i sin menighet,
og dermed så utruster Han også i forhold til dette - ikke minst den
nødvendige kjærlighet - det er derfor farlig å strebe etter
noe i denne sammenheng. Den som streber i en slik sammenheng, han er
enten ute etter noe til sin egen fordel, f.eks. anseelse eller
økonomisk vinning, eller også gjør han det ut ifra tro på seg selv
og sine egne muligheter for å gjøre en god innsats.
Det kan synes edelt nok det siste, men troen har feil gjenstand!
Men "salig er den tjener
som Herren finner i ferd med å gjøre dette (gi husfolket mat i rette
tid) når han kommer. Sannelig sier jeg dere: Han skal sette ham over
alt han eier!" (v.43-44).
Når Herren gir løfter så er det liksom så overstrømmende - Han holder
ikke igjen på noe! - alt Han eier!
Hør også Paulus' beskrivelse av Hans hjertelag og vilje: "Han som
ikke sparte sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle, hvordan skulle
Han kunne annet enn å gi oss alle ting med Ham?" (Rom.8,32).
Det var denne Herre tjeneren i teksten falt fra, og dermed mistet
Hans bilde. Det er denne Herre også du faller fra, om så skjer!
Så sier da også Moses: "Det
er ingen som Gud, Jesurun!" (5
Mos.33,26a), og i
denne sammenheng føyer han bl.a. til: "En bolig er den eldgamle
Gud, og her nede evige armer" (v.27).
.
Bli blott i sårene, Frelserens
brud,
Så skal du havne der hjemme!
Herren, din trofaste Fader og Gud,
Kan ei og skal ei deg glemme!
Bli i Hans vunder, så går det deg vel,
Sønn får du være og ingen trell!
Bli blott i sårene, Frelserens brud,
Så skal du havne der hjemme!
E.K.
|