På blodets regning
Mt. 21, 28 - 31
28. Men hva mener dere: En mann hadde to sønner, og han gikk til den ene og sa: Sønn, gå i dag og arbeid i vingården! 29. Han svarte: Jeg vil ikke! Men senere angret han det og gikk. 30. Faren gikk til den andre og sa det samme. Denne svarte: Ja, Herre! - men han gikk ikke. 31. Hvem av disse to gjorde nå farens vilje? De svarer: Den første. Jesus sier til dem: Sannelig sier jeg dere: Tollere og skjøger går før dere inn i Guds rike.
"Tollere og skjøger
går før dere inn i Guds rike" (v.31b).
Hvordan kan dette ha seg? Hvordan er dette mulig? Her er mennesker som
har sett, og har satt det som sitt fremste mål i livet, å leve etter Guds
vilje, og fremme Hans verk - Hans rike - som er pinlig nøye med å overholde
Hans bud, ja, som synes det blir for lite, og derfor legger til
sine egne, og søker dermed en fromhet og rettferdighet som overgår lovens,
- mennesker som har sagt JA! til Gud - og så er det altså noen
som går før dem inn i Guds rike, og det er tollere og skjøger! Mennesker
som nettopp har sagt nei til Guds bud og vilje, og lever i åpenbar strid
med den.
Hvordan kan det ha seg? Hvordan er det mulig?
Det er bare én mulighet for å finne det rette svar på dette - nemlig å lære Jesus og Hans misjon her på jord rett å kjenne.
Et enkelt spørsmål i denne
sammenheng: Du går kan hende ofte forbi et sykehus, eller sykehjem, - kan
hende daglig - se da på det og spør: Hvem er det opprettet for, og hvem
har bruk for det? Svaret er innlysende!
Når Jesus sier Han er kommet for å søke og frelse det som var fortapt (Luk.19,10)
- hvorfor er ikke da saken like innlysende for oss? P.g.a. vantro.
Vi kan liksom ikke fatte og tro at det er slik. At Han hver morgen kommer
til oss som en vennlig lege på hospitalet, med den beste medisin som er
å oppdrive for vår sykdom, til tross for vår sykdoms mange utslag:
"Herrens barmhjertighet (nåde)... Den er ny hver morgen (Klag.3,22-23),
og: "Guds miskunnhet varer hele dagen" (Slm.52,3),
og: "I fred vil jeg legge meg ned og sove. For du, Herre, du lar meg
bo for meg selv i trygghet" (Slm.4,9).
Hele døgnet igjennom under Hans legedoms vinger (Mal.4,2).
Og hva består så denne legedom - denne medisin - for vår sykdom
egentlig i? Et av de klareste utsagn om dette i Skriften finner du i Jes.
53,5: "Og ved Hans sår har vi fått legedom."
Her står om en legedom som vi allerede har fått. Hva kan det så
ha seg at jeg ser så lite av denne legedom i mitt eget hjerte? - jeg ser
meg tvert imot svært syk. Merk deg, i hva du har denne legedom: Hans
sår! De har allerede tatt din sykdom bort, for Gud. Den er
flyttet over på Ham. Hans sår vitner om det!
Leser vi verset etter vår tekst,
så ser vi også et svar på vårt spørsmål: "For Johannes kom til
dere på rettferds vei, og dere trodde ham ikke. Men tollere og skjøger,
de trodde ham" (v.32a).
De trodde Ham! Dvs. de tok imot legedommen - de tok imot Guds
medisin. Jesus bruker dette bildet på arbeidet i vingården for å
illustrere det som Skriften så ofte peker på - kløften mellom det vi sier
med vår munn, og det vi faktisk gjør.
Som det bl.a. står skrevet: "Dette folk ærer meg med leppene, men
deres hjerte er langt borte fra meg" (Mt.15,8og
Jes.29,13), og som Jesus
sier til lovtilhengerne på sin tid - og til alle tider - : "Har ikke
Moses gitt dere loven? Og ingen av dere holder loven!" (Joh.7,19).
Ingen! Dette sa Han altså til dem som hadde som sitt fremste mål
i livet, nettopp å holde loven. Ikke å undres da, på at de anså Ham
for å være urettferdig i sin dom. Men det var nettopp dette som var
tilfelle - de gikk nok alvorlig inn for å gjøre (utføre) de enkelte
gjerninger som loven krevde, og å avholde seg fra det som den forbød,
men hør hva Jesus sier om loven: "Han (Jesus) sa til ham: Du skal
elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din
forstand. Dette er det største og første bud. Men et annet er like
stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele
loven og profetene" (Mt.22,37-40).
Hørte du hva hele loven og profetene hviler på? "Du skal elske..."
M.a.o. kjærlighet! Loven er altså uttrykk for - og en åpenbaring
av - den fullkomne kjærlighet, - Guds kjærlighet. Denne kjærlighet må
du inneha for å kunne holde loven. Hadde du den fullkomne kjærlighet,
så ville du gjort loven av deg selv - ingen behøvde å gi deg noe bud
om hva du skulle gjøre.
Derfor er loven så avslørende for oss - for vi må liksom tvinge oss
selv, imot vår egentlige vilje og lyst - og avslører dermed at vi ikke
har denne fullkomne kjærlighet. Vi er av en annen ånd enn loven. M.a.o.
vi avsløres som syndere.
De sa ja, - men gjorde det ikke.
En kan være redd for at mangt et
såkalt "ja til Jesus" - "standpunkt for Jesus," -
eller hva det nå til enhver tid måtte kalles - i virkeligheten ikke er
noe annet enn et ja til loven. Man tar ikke som en dødssyk og
fortapt toller eller skjøge imot nådens legedom ved Hans sår, men har
f.eks. satt seg fore å bli en god kristen i liv og vandel, og til dette
sitt forsetts oppfyllelse ber man så Herren om nåde og hjelp.
De får ingen hjelp! - iallfall ikke av Herren, - men de finner kan hende,
som det heter om noen: "ny livskraft for sin hånd" (Jes.57,10),
og av djevelen som driver dette spillet med dem, så de blir letende etter
fortjenestegrunn i seg selv - og som Jesus sier: "...vil ikke komme
til meg for å få liv" (Joh.5,40).
Dette sa Han til dem som gransket Skriftene!
Det er en fin ting å ville leve
et skikkelig kristenliv også i det ytre, men hva hjelp er det i skallet
dersom kjernen mangler?
Du husker kan hende tilfeller av skuffelse, da du ved juletider, som barn,
hadde hatt en del møye med å få knekket en nøtt som så viste seg å
være tom inni, eller kanskje råtten og inntørket. Utenpå så jo også
disse helt lik de andre ut, men det var ingenting bak skallet!
Hør det - ved nådetronen er det
bare fortapte syndere som har adgang. Hva vil en frisk og rask der? Han
vil jo ganske snart finne ut at han er kommet feil. Og det er også hva
som skjer med disse friske og raske under forkynnelsen, der hvor
nådetronen får stige frem og bli klar: "Vi er visst kommet
feil?" "Hva skal vi med dette?" Og så ofte - i stedet for
å ta dette innover seg, og erkjenne, at den Gud jeg tilber og dyrker, er
visst ikke den sanne Gud - angriper de nådetronen, for ved det å
skulle berge seg selv!
Ja, de berger sin kristendom, men de mister Kristus.
Hvem ville være så vanvittig at han ba om å bli innlagt på sykehus,
så lenge han ser seg selv som frisk! Nei, "de friske trenger ikke
til lege," sier Jesus, "men de som har ondt" (Mt.9,12).
Har du ondt? Er du blant disse som nei, (v.29a),
men nå så gjerne skulle ha hørt til i vingården? Hør et vers av Per
Nordslettens sang: "Når djevelen sier: Du er ikke så At nåden i
Kristus deg tilhøre må, Da roper det navnet: Men slik er dog jeg At jeg
tar imot selv en synder som deg."
Hør du: Selv en synder som deg!
De angret og vendte om (v.29), dvs. at de erkjente sitt liv å være i synd og opprør mot Gud. Og det står ikke at de erkjente dette og rømte bort, eller angrep det som dømte dem - som så mange gjør også i dag, - men de gikk inn i vingården, står det. De hadde nemlig fått sine øyne opplatt for noe helt bestemt, og vi skal ta med et vers til fra Nordslettens sang til slutt, til belysning av dette:
Når all min misgjerning så
stor og så svar*
Meg sier at jeg ingen barnerett har,
Da roper det navnet så høyt i min sjel
At blodet, ja, blodet har allting gjort vel.
*Svar = tung, stor.
E.K.