| 
Guds lam Joh.
1, 29 - 34
29. Dagen
etter ser han Jesus komme til seg, og sier: Se der Guds lam, som bærer verdens
synd! 30. Det var om Ham jeg sa: Etter meg kommer en mann som er kommet foran
meg, fordi Han var før meg. 31. Og jeg kjente Ham ikke. Men for at Han skulle
åpenbares for Israel, derfor er jeg kommet og døper med vann. 32. Johannes vitnet
og sa: Jeg har sett Ånden komme ned som en due fra himmelen, og Han ble over Ham.
33. Jeg kjente Ham ikke. Men Han som sendte meg for å døpe med vann, Han sa til
meg: Ham du ser Ånden komme ned og bli over, Han er den som døper med Den Hellige
Ånd. 34. Og jeg har sett det, og jeg har vitnet at Han er Guds Sønn.
"Dagen
etter ser han Jesus..." Dagen etter at han hadde vitnet for prester og levitter
som var sendt ut til ham fra Jerusalem, om sin tjeneste: "Jeg er en røst
av en som roper i ørkenen."
Ikke noe i seg selv, men bare en røst,
dvs. et "rør" for Herrens tale til sitt folk.
Og hva er det for
vitnesbyrd han bringer her, på denne "dagen etter," idet han ser Jesus
komme imot seg? "Se der Guds lam, som bærer verdens synd!"(v.29).Har
du virkelig hørt dette vitnesbyrdet du? Han bærer verdens synd!
Hva er det så du strever med, du som strever med din synd? Hør!
Han bærer din synd! Ja, er det ikke nettopp hva Johannes sier her? han som var
utsendt av Gud.
Og videre: Hvem er Han som han vitner om? Han
er to ting ifølge Johannes vitnesbyrd her i teksten: Han er Guds lam (v.29),
og Han er Guds Sønn! (v.34).
Det lam, som har båret din synd - det skyldoffer som ble brakt for din synds skyld
- er ingen ringere enn Guds egen Sønn! En bør da tro, ja, en kunne vel si at,
en plikter da å tro, at det holder til vår frelse, selv om et slikt ord
er lite evangelisk.
Du
som strever med din synd, nevnte vi. Du er en av dem som har hatt med Johannes,
og Johannes' tjeneste å gjøre. Han forkynte lovens strenge krav, og hans dåp var
en dåp til omvendelse, idet de bekjente sine synder. Men som vi ser, denne
Johannes' tjeneste kunne ikke føre dem til det mål Gud hadde satt for dem, nemlig
å føre dem tilbake til seg, og gjøre dem til sine barn. Mang en tenker at det
løser vårt problem, dette at vi bekjenner våre synder, men det fører ikke noe
sted hen for oss - bare til en dødelig falsk trøst - om det ikke allerede var
brakt et skyldoffer. Det er kun dit syndserkjennelsen, og den derpå følgende syndsbekjennelse,
skal føre deg, nemlig at du får øynene åpnet for sonofferet, Jesus, det Guds lam,
som bærer verdens synd. Johannes'
ord her i teksten vår kaster lys over hvordan dette går til: "Men for at
Han skulle åpenbares for Israel, derfor er jeg kommet for å døpe med vann"
(v.31b).
Hele Skriften bærer det vitnesbyrd med seg, at det må ha gått en Johannes' tjeneste
for seg i et menneskes liv, før Jesus kan åpenbares for det.
Jesus har båret
all verdens synd - og alle mennesker er syndere innfor Gud, - men ingen har bruk
for Ham - og kan følgelig heller ikke se Ham - uten at denne synd er blitt
en byrde i ens eget liv. "Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men
for å kalle syndere" (Mt.9,13).
Men denne, ved lovens forkynnelse, oppvekkelse
av menneskets syndserkjennelse, var ikke hele Johannes' tjeneste. Han hadde
også den tjeneste, å vitne om Ham som var før ham, og som kom etter ham.
Denne vitner bl.a. profeten Mika om i Mika 5,1: "Men du Betlehem, som er
liten til å være blant Judas tusener! Fra deg skal det utgå for meg en som skal
være hersker over Israel. Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets
dager."
Det er denne Johannes' vitner om, og sier: "Han var
før meg!"
Vi ser at ennå har ikke Israel bøyd seg inn under - og dermed
blitt i pakt med - denne Guds vilje, som vi ser uttrykt i profeten Mikas budskap
her: "Han skal være hersker over Israel." Heri ligger Israels fall,
og Israels synd. Ingen fred for Israel så lenge de avviser fredsfyrsten! på samme
måte som det heller ikke er noen fred for deg og meg, så lenge vi avviser fredsfyrsten!
Og hvordan - og ved hva - de/vi hovedsakelig avvis(te)er fredsfyrsten fra himmelen,
skriver bl.a. Paulus så klart om i Rom.10,3: "Da de ikke kjente Guds rettferdighet,
men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds
rettferdighet." Og det tragiske er, at denne mangel på kjennskap til sannheten
som Paulus beskriver her, ikke har sinn grunn i manglende opplysning, dvs. at
den ikke er blitt dem forkynt, men i at de har avvist den når de har møtt
den, og altså valgt sin egen vei, som Paulus her så betegnende beskriver
som å "søke å grunnlegge sin egen rettferdighet."
Altså,
dette som alltid er blitt så sett opp til gjennom alle tider blant opplyste og
dannede folk - den gudelige rettskaffenheten - så ofte holdt for å være
gudsfrykt og sann dyd - det er ikke annet enn en trang til å grunne sin egen rettferdighet!
dvs. en plattform for å kunne rose seg selv, og ta imot andres beundring.
Slik ser det altså ut der hvor lyset slipper til!
Det er jo klart nok,
at der hvor det virkelig er tale om sann gudsfrykt, der kan umulig Guds
gave - det Paulus ved et annet tilfelle kaller: Guds usigelige gave (2
Kor.9,15) - bli avvist.
Sann
gudsfrykt viser seg m.a.o., ikke minst i dette, at evangeliet blir mottatt med
glede og takk. Johannes' oppgave
var da i stor grad denne, å knuse troen på denne deres egen rettferdighet og gudsfrykt,
og det så grundig at den vanskelig kunne reise seg igjen, og knyttes noe som helst
håp til, for så å peke på Guds rettferdighet som gis oss som en fri og uforskyldt
gave i og ved Jesus Kristus, det Guds lam som bærer (bort) verdens synd. Og hvor
bar Han så denne synd? Ut, ut av den hellige stad, utenfor muren, hvor Han naglet
det til korset! Det vil da si det samme som, at dine synder der fikk sin
velfortjente straff. Hvorfor tenker du da så ofte, at du selv skal måtte svare
Gud for din synd? Jo, p.g.a. ditt medfødte vantro sinn. Nå skal du holde Guds
ord opp imot ditt eget sinn, og ditt eget hjerte, og si til alle anklager: Jesus
bar det på sitt legeme opp på korsets tre! Der har det fått sin straff!
Det er særlig vanskelig dette med tanke på de daglige synder, de som stadig er
etter oss, og som vi stadig faller i. Men Guds ord står fast! Denne
ting - vår egen rettferdighet - som etter profetens ord er som skitne klesplagg
(Jes.64,5),
- men for oss selv "en lyst for øynene - et prektig tre" (1
Mos.3,6), m.a.o. noe svært attråverdig,
er det som stenger oss ute fra Faderens favn. "At Jesus er god har
de fleste erkjent etter hvert, men for de fleste er Han for god!"
som han sier Ludvig Hope. Det får da være måte på! Om vi ikke nettopp er slik,
så er vi da ikke så verst heller! Det blir nå for galt at bare Han skal være god
nok, nei, slik kan da ikke Gud ha ment det. Vi er jo bare mennesker da! Ja, sånn
er det så lenge Jesus står der for oss som et forbilde, et ideal, og vi ennå ikke
har sett at det som dette ideal da stråler ut, er Guds rettferdighet etter loven
- Guds hellighet - og at Han ikke kan ha samfunn med noen skapning som
står der uten denne samme hellighet!
Det er først når dette
begynner å dages for oss, at dette ideal knuser oss til støv, og dermed åpner
vårt øre for et ganske annet budskap - budskapet om en stedfortredende
rettferdighet - Jesu Kristi rettferdighet tilregnet meg arme, syndige menneske.
Dette som reformatorene kalte "en fremmed rettferdighet."
Denne rettferdighet finner du altså ikke ved å skue inn i deg selv, men ved å
følge Johannes' oppfordring også til deg i teksten her: "Se der Guds lam,
som bærer verdens synd!" Ja Se,
se, se og lev,
Det er liv i å se på det Golgata kors,
Ja, just nu er det
liv og for deg! E.K.
|