|
Jesus i Samaria
Joh. 4, 4
- 26.
4. Han
måtte da reise gjennom Samaria.
5. Han kom da til en by i Samaria som heter Sykar. Den ligger i nærheten
av det jordstykket Jakob gav sin sønn Josef.
6. Der
var Jakobs brønn. Jesus var trett etter vandringen, og satt nå der
ved brønnen. Det var omkring den sjette time.
7. Da kommer
en kvinne fra Samaria for å dra opp vann. Jesus sier til henne:
Gi meg å drikke!
8. Hans disipler var gått inn i byen for å kjøpe mat.
9. Den samaritanske
kvinnen sier til Ham: Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk
kvinne, om å få drikke? Jøder har nemlig ikke omgang med samaritanere.
10. Jesus svarte og sa til henne: Kjente du Guds gave, og visste du
hvem det er som sier til deg: Gi meg å drikke - så hadde du bedt Ham,
og Han ville gi deg levende vann!
11. Kvinnen sier til Ham: Herre, du har ikke noe å dra opp vann med,
og brønnen er dyp. Hvor har du da det levende vann fra?
12. Du er da vel ikke større
enn vår far Jakob, som gav oss brønnen og selv
drakk av den, og likeså hans
sønner og buskapen hans? 13.
Jesus svarte og sa til henne: Hver den som drikker av dette vannet,
blir tørst igjen. 14.
Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet
tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann
som veller fram til evig liv.
15. Kvinnen sier til Ham: Herre, gi meg dette vannet, så jeg kan slippe
å tørste og gå hit for å dra opp vann! 16.
Han sier til henne: Gå og rop på din mann, og kom så hit.
17. Kvinnen svarte:
Jeg har ingen mann. Jesus sa til henne: Med rette sa du: Jeg har ingen
mann! 18.
For du har hatt fem menn, og den du nå har, er ikke din mann. Der
talte du sant. 19.
Kvinnen sier til Ham: Herre, jeg ser at du er en profet! 20. Våre
fedre tilbad på dette fjellet, og dere sier at Jerusalem er stedet
hvor en skal tilbe. 21.
Jesus sier til henne: Tro meg, kvinne! Den time kommer da dere verken
skal tilbe Faderen på dette fjell eller i Jerusalem. 22. Dere tilber
det dere ikke kjenner. Vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer
fra jødene. 23.
Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen
i ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha. 24. Gud
er ånd, og de som tilber Ham, må tilbe i ånd og sannhet.
25. Kvinnen sier til Ham: Jeg vet at Messias kommer - Han som kalles
Kristus. Når Han kommer, skal Han forkynne
oss alt.
26.
Jesus sier til henne: Jeg er det, jeg som taler med deg.
Vi skal la de ord som åpner
denne teksten få synke riktig dypt inn i oss: "Han måtte
da reise gjennom Samaria" (v.4),
og vite at det eneste som tvang Ham her, var dette at der i Samaria
gikk en synder og sukket til Gud om fred. En utstøtt. En som for skammens
skyld gikk til brønnen på det heteste av dagen, da hun regnet med
at det ikke var noen andre der. Ingen misbilligende blikk, ingen skarpe
kommentarer, ingen latter og spott.
Jesus så henne! Han som var kommet for å søke og frelse det
som var fortapt (Luk.19,
10).
Her står Han overfor en
fortapt som slett ikke hørte til "det gode lag" hva religion
angikk heller - hun hørte til leiren av vranglærere (samaritanerne),
og hun hørte virkelig til dem, ikke bare av barnefødsel, men
hun sluttet seg også helt til hva de lærte. Det ser vi av hennes
samtale med Jesus, hvor hun setter deres lære opp mot jødenes.
Du ser, Jesus ser bare etter én
ting - etter syndere som lar seg frelse. Ikke fordi du hører til
i den rette sammenheng, men ene og alene fordi du er en hjelpeløs
fortapt synder, som lar deg frelse.
Du ser av hva Jesus forkynner i teksten her, at jødene virkelig hørte
til i den rette sammenheng: "Vi tilber det vi kjenner, for
frelsen kommer fra jødene" (v.22b). Det jødene gjennom profeter
og budbærere, hadde fått forkynt, var sannhetens ord - Guds
ord. Det var virkelig frelsesbudskapet de var overgitt. Likevel
ser vi at Jesus fortsetter med å forkynne dette forunderlige - i denne
sammenheng - at "den time kommer, og er nå, da de sanne
tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet" (v.23a). Det viser
at, selv om jødene hadde fått forkynt, og dermed kjente sannheten - og
ved det altså sto i en rett sammenheng - så var de ikke derfor
nødvendigvis sanne tilbedere. Noe vi jo også senere ser av
jødenes forkastelse av Ham som var - og er - frelsen fra jødene (se
v.22b). Han, og Han alene, er frelsen som kommer fra jødene.
Jesus må nok si til mang en gudsdyrker også i dag: "Kjente du
Guds gave, og visste du hvem det er som sier til deg..." (v.10).
""Han hadde ingen
skikkelse og ingen herlighet. Vi så Ham, men Han hadde ikke et utseende
så vi kunne ha vår lyst i Ham," profeterer Jesaja (Jes.53, 2) om
Ham, og det er ganske symptomatisk da, det vi hører fra den
samaritanske kvinne her: "Herre, du har ikke noe å dra opp vann
med, og brønnen er dyp. Hvor har du da det levende vann fra? Du er vel
ikke større enn vår far Jakob..." (v.11). Hun så på Jesus, og
så nettopp, ingen skikkelse og ingen herlighet! Hun så en støvete
ørkenvandrende jøde, som hadde måttet sette seg ved brønnen av
tretthet (v.6). Og spørsmålet ble: Hva skal du hjelpe meg med?
Du trenger jo tvert imot hjelp av meg for å få opp vann f.eks. og når
jeg ser på deg, så ser jeg ikke noe annet du kan bidra med til mitt
beste heller. Jesus var som kjent fattig.
"Over alt herlig er det et dekke," sier Skriften (Jes.4,5), og
det gjelder da i høyeste grad Jesus. At det var selve Guds herlighet
som var kommet til henne, i denne støvete skikkelsen der ved brønnen -
en som måtte gå igjennom Samaria for hennes skyld - det forsto
hun selvsagt ikke. En som skulle bli hennes redning ut av hennes
elendige og håpløse livssituasjon, og en som skulle bli henne til evig
salighet, og i tillegg bruke nettopp henne - den elendigste av dem alle
- til å bringe frelsesbudskapet inn i Samaria. Denne støvete
skikkelsen hadde altså denne makt!
Det var og er nettopp Jesu (Guds) vei dette, at hun skulle ikke kjenne
og se dette ved å se på Jesus ytre skikkelse. Det var ordet,
sannhetens ord, som skulle overbevise henne innenfra. Det hun hørte
skulle overbevise henne om, at hun sto overfor noe (en) særskilt. Noe
vi da også ser skjer.
Nettopp mangelen på denne
forståelse og innsikt, ser vi er det som rir kristenheten også i dag.
Han fremstår for ringe! Han oppnår jo bare folks spott og foraktet!
Han blir ikke populær sånn som Han står frem! Vi må hjelpe
Ham! Vi må bidra med vårt! Vi må sette inn våre
talenter! Da skal det nok bli mer greie på det.
Men Jesaja profeterte allerede 700 år før Han fremsto, at
"foraktet var Han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel
kjent med sykdom. Han var en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet,
slått av Gud og gjort elendig" (Jes.53,
3).
Det er altså sånn Han skal være! Han har ikke bedt oss om å bli
pyntet på. Sannheten er jo den, at vi bare bidrar til å skjule Ham med
det.
Jesus åpenbares ikke ved store praktfulle katedraler. Han er den som
kommer stille til din dør - i et ord - du som går og sukker -
og bringer det samme budskap i dag: "Den som drikker av det vann
jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi
ham, blir i ham en kilde med vann som veller frem til evig liv" (v.14).
Hele verden renner etter det ytre, "det store" - det er
verdens vis, - men Jesus vil åpenbare Gud for ditt hjerte, ved at Hans
utsendte frelse kommer og banker nettopp på din dør, du som må
erkjenne og bekjenne at du minst av alt har fortjent det, og at
Hans frelse består i at Han steg ned i, og ble gjort nettopp elendig!
Det er i denne Hans elendighet, din frelse ligger!
Og du, for hvem dette er begynt å dages, hører du hva Jesus sier
om dette, det ord som du har mottatt om, og av, Ham? Det synes ikke
nødvendigvis så stort for deg ennå - og det er så visst ikke stort i
verdens øyne, - men du klynger deg til og henger ved dette "ordet
om korset," ordet om Kristi elendighet og lidelse, deg til gode, og
Jesus sier da om dette at det "blir i deg en kilde med vann som
veller frem til evig liv" (v.14). Dette ordet om Ham, er
ikke noe mindre altså, enn det levende vann i deg! Det evige
liv!
Derfor er det ikke å undres over, at djevelen vil ha deg bort, nettopp
fra det. Til det kan han bruke all slags åndelighet, også åndelighet
som har Jesu navn med seg - med seg, men ikke i seg!
Det er Ordet om korset du
trenger, min venn!
Ja, Ordet om korset igjen og igjen.
Og da ikke slik som det så
ofte tenkes og holdes frem - at det gjelder når du har det særlig
vanskelig, er i anfektelse, har falt i en konkret, åpenbar synd o.l.,
men alltid! Det er det som er deg til frelse i dine beste
stunder, som i de verste! alltid ved hva som skjedde ved Jesus - alltid
ved Hans elendighet!
Det som er gjenstand for verdens forakt, i dens egenrettferdige
blindhet, er nettopp det den troende elsker og tilber over alt annet! Du
er blitt en sann tilbeder! en som tilber i ånd og sannhet!
Du kjenner den elendige Gud, av hjertet!
Jesaja var en slik sann
tilbeder - og hvordan han ble det kan du lese om i Jes.6, hvor han
møter Herren i lov og evangelium - derfor stanser ikke Jesaja ved den
egenrettferdige verdens syn på Herrens tjener (Jesus), men går videre
og åpenbarer hva som skjules under dekket: ""Sannelig, våre
sykdommer har Han tatt på seg, og våre piner har Han båret.
Men vi aktet Ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men Han ble
såret for våre overtredelser, knust for våre
misgjerninger. Straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og
ved Hans sår har vi fått legedom. Vi fór
alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren
lot den skyld som lå på oss alle, ramme Ham" (Jes.53, 4 -
6). Hører du Han banker? Her ser du årsaken til, at Han satt der så
trett og støvet ved brønnen i Samaria, denne dagen. Han var den
som bar hennes synder, overtredeleser, misgjerninger, piner og
sykdommer, og dette måtte Han få fortalt henne.
Jesus åpnet noe opp for den
Guds herlighet, som også åpenbarte seg for Jesaja i templet, idet Han
åpenbarte hennes synd (v.16-19). Og du ser hvordan hun prøver
å skjule seg i religionen, idet hun straks begynner å tale om deres
gudsdyrkelse (v.20), men Jesus tar straks denne trøstegrunn fra henne,
ved å peke på at dette er noe som forgår, og som altså ikke
er noen frelsesgrunn i seg selv. Dvs. at det kan ikke frelse henne fra
hennes skyld! Og så forkynner Han henne det nye som kommer - det
nye, som jo er fra begynnelsen av, men først nå skal bringes ut til
høy og lav, jøde, hedning og samaritan.
Og som du også ser så går Jesus denne "runden" med henne,
før Han taler like ut om hvem Han er: "Jeg er det, jeg som taler
med deg" (v.26).
Kan hende også du er en slik
som skjuler deg i religionen? Særlig da, når din synd begynner
å bli åpenbar. Måtte dette Jesu budskap til deg også formå å åpne
dine øyne i dag, for hvor veien går, så du kunne tilbe Ham i ånd og
sannhet, og si som disse samaritanene senere sa: "Nå har vi selv
hørt, og vi vet at Han i sannhet er verdens frelser" (samme kap.
v. 42).
Tenk! en kilde med levende vann
- Livets vann! hvem vil ikke eie det? Å forkaste Jesus er
galskap, men av verden sett på som visdom!
Nåde Han deg forkynner,
Blodet Hans rann for deg
Då Han for dine synder
Vandra den tunge veg.
E.K. |