|
Den seg selv
fornedrer
Joh. 21,
15 - 19
15. Da de hadde holdt måltid,
sier Jesus til Simon Peter: Simon, Johannes' sønn, elsker du meg mer
enn disse? Peter sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.
Jesus sier til ham: Fø mine lam! 16. Igjen sier Han til ham, annen
gang: Simon, Johannes' sønn, elsker du meg? Han sier til Ham: Ja,
Herre, du vet at jeg har deg kjær. Han sier til ham: Vokt mine får!
17. Han sier tredje gang til ham: Simon, Johannes' sønn, har du meg
kjær? Peter ble bedrøvet over at Han den tredje gangen sa til ham:
Har du meg kjær? Og han sier til Ham: Herre, du vet alt, du vet at
jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine får! 18. Sannelig, sannelig
sier jeg deg: Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit
du ville. Men når du blir gammel, skal du rekke ut dine hender, og
en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil. 19. Dette
sa Han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Og
da Han hadde sagt dette, sier Han til ham: Følg meg!
Vi kjenner Peters
historie før dette vi her er vitne til - hvordan han hadde inntatt
posisjonen som den fremste disippel - hvordan han i sitt overmot hadde
gitt Jesus de største løfter, og vi kjenner også hans dype fall, da
bannet og sverget på at han ikke kjente det menneske, Jesus.
Nå møter Jesus ham igjen, på den andre siden av fallet. Ikke for å
ydmyke ham - "hva var det jeg sa!" - men for å konfrontere
ham med sannheten, og se om Peter ydmyket seg selv stilt overfor
den. Dette var Peters mulighet til opphøyelse - Peters eksamen om
du vil.
Jesus hadde store planer for Peter, - absolutt ikke noe mindre enn
hva Peter selv hadde ønsket seg, - men Han ville selv innsette ham,
og da måtte Han selv sette ham i stand. Det var en posisjon ikke noe
menneske kunne innta ut ifra eget initiativ, og forståelse - det måtte
gis.
Muligheten til å ydmyke seg,
det er hva Jesus gir ham her. Det er også den mulighet vi får til
stor lønn. Har du i sannhet hatt med Herren å gjøre, ja så kjenner
du også igjen denne situasjonen ifra ditt eget liv - og det ikke bare
én gang.
Vi ser her Jesu eget ord: "den som fornedrer seg selv, skal opphøyes" (Luk.18,14),
gå i oppfyllelse på Peter. Peter hadde tenkt så annerledes om dette
- han så bare for seg en vekst av sitt eget, til stadig større
åndelige høyder. Veien om noen fornedrelse hadde han ingen
forståelse for. Hva skulle nå det være godt for? Det tjente da vel
bare til å ta motet fra en stakkar? Hvordan skulle man kunne bli noen
kjempe i Guds rike, dersom man var fornedret? Det var fjernt
fra Peter å se noen mening i slikt - han som jo i samme tråd hadde
reist seg til protest mot Jesu gang til korset død. Ser du noen
mening i slikt? Det er mange som sier seg å være på himmelvei, som
reiser seg i forarget protest mot en slik mørk kristendom. Til
Peter måtte Jesus da si: "Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene
til" (Mt.16,23). Satan!
Vi når aldri himmel og salighet - nei, vi oppnår ikke engang den
plass Herren har tiltenkt oss her på jord, dersom vi følger våre
egne tanker, hva Guds rike angår.
Legg merke til at Jesus ikke
sier: "Den som jeg fornedrer, skal opphøyes." For
den som Gud fornedrer, han er under dommen. Men Han sier: "Den
som fornedrer seg selv."
Dette er i sannhet anstøtelig for det naturlige menneske! Mennesket
skal jo lære å sette pris på seg selv - bli glad i seg selv - å
bygge opp sitt eget selvbilde er et begrep vi ofte støter på i dag.
Selvforakt, hvem kan leve med det?
Men dette er jo ikke tale om selvforakt. Det er ikke tale om noe overgrep
mot seg selv. Vi tenker snart, at dette å fornedre seg selv, er det
samme som å fremstille seg selv så ille og så elendig som mulig -
jeg er ingenting! Men hva er dette, dersom det ikke er en
hjertets overbevisning? Det er jo bare enda en lovgjerning fra det
uomvendte menneskets side. Helt utenfor sannhets overbevisning.
Å fornedre seg selv, er ikke noe annet, enn å bøye seg for
sannheten, som en selv blir overbevist om. Vi kan gå så langt som
til å si, at en gir sin egen overbevisning rett. Denne overbevisning
igjen, er av Den Hellige ånd, sannhetens Ånd. Det er altså
tale om å ydmyke seg innfor sannheten, bøye seg for den og gi den
rett - erkjenne og bøye seg for, at det er noe som er større enn en
selv.
Er det så ille dette? Nei, ikke i sannhetens lys! det er jo det
eneste rette. Hvem vil påstå at det er rett å fornekte sannheten?
Neppe noen. Problemet er dette, at sannheten om oss ikke er særlig
smigrende. Fattig, fortapt og forloret!
Men altså, den som tar imot denne sannheten, han har det løfte ifra
Herren selv, at han skal opphøyes. Og du er altså ikke bedt om noe
annet, enn å gi sannheten rett i ditt hjerte. Skulle det være for
mye forlangt? Hvorfor skulle du i det hele tatt få noen lønn for
det? Men Herren lengter etter å opphøye deg! det er bare det, at det
kan ikke skje annet enn på sannhetens grunn.
Men at det skjer, det ser du i teksten i dag. Peter fornektet Jesus tre
ganger - det var resultatet av Peters selvopphøyelse - og tre
ganger får han spørsmålet om han elsker Jesus, og hør dette Jesu
spørsmål til ham, som virkelig skjærer dypt: "elsker du meg
mer
enn disse?" (v.15).
Du som fremsto som den fremste i flokken, og så på deg selv, som den
selvsagte leder, elsker du meg mer enn de andre? Hvilket
spørsmål for Peter å stå overfor, sett på bakgrunn av hans dype
fall.
Selvfornedrelsen ble så veldig for Peter, nettopp fordi også
selvopphøyelsen hadde vært det. Jo høyere du selv har steget opp,
desto dypere blir steget ned. Og husk igjen - det er ingen som
påfører deg noe - det skjer deg ingen urett, det er rett og slett
bare en følge av møtet med sannheten.
Og så hører vi Peters svar,
og det er et sant svar, denne gang: "Herre,
du vet alt, du vet at jeg har deg kjær" (v.17).
Peter hadde Jesus kjær - midt i fallet hadde han Jesus kjær - det
var sitt kjøds skrøpelighet, synd og falskhet, han ble konfrontert
med i fallet, på en måte som han ikke kunne fornekte. Vi ser på Peter
i hans dype fall, som svært negativt, og det var det jo fra en side
sett også, selvfølgelig, men alt skal tjene den til gode, som elsker
Gud! - Peter står der badet i sannhetens lys - noe som var aldeles
nødvendig til Peters frelse. Satan hadde krevd å få sikte disiplene
- og dermed Peter med - som hvete (Luk.
22,31).
Med dette
ville han fremstille dem i deres skrøpelighet, vise at de er da ikke
noe bedre enn noen andre disse, nei ikke engang bedre enn meg! Men
han er Satan, og dermed uten sans for det som hører Gud til (Mt.
16,23) - uten minste
forståelse for, og av, at Jesus var kommet for å bære de skrøpeliges
skrøpelighet og syndernes synd, på seg selv. Dermed satte han, med
sin ondskap, bare Peter i en enda bedre, ja helt nødvendig posisjon,
med tanke på den frelse og den oppgave Jesus hadde tiltenkt ham.
Rosenius skriver et sted om
en mann, som oppsøkte en sjelesørger - han hadde store
vanskeligheter nettopp med den teksten vi står overfor nå. "Jeg
finner ikke å kunne si som Peter: "Herre, jeg har deg
kjær," sier han. Sjelesørgeren samtalte med ham vel og lenge,
men kom ikke nærmere noen hjelp for mannen. Her sto han fast. Til
sist sier han: "Om du må bekjenne at du ikke elsker Jesus, så
prøv nå å snu det hele, og spør: Elsker Jesus meg?" Noen tid
senere oppsøkte mannen sjelesørgeren igjen, og sier: "Nå kan
jeg si, at jeg har Jesus kjær!"
Hør du, som leser nå også: Jesus elsker deg! Det var ingen annen
grunn for Peters kjærlighet heller, enn den at han visste seg elsket
av Jesus. Han hadde, gjennom engelen, fått hilsenen fra Jesus, i sin
dype anfektelse og fortvilelse over seg selv: "Gå og si til Hans disipler og
til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere se
Ham, slik Han sa til dere." (Mrk.16,7).
Når Peter har vært gjennom
denne selvfornedrelsen, så gjør Jesus ham oppmerksom på, at her må
han fortsette å leve livet ut. Det kommer aldri noen tid, da Peter
kan la selvrådigheten blomstre opp igjen - han har kommet inn på den
smale vei nå, den vei hvor det heter: Jesus alene!
Hør bare: "Sannelig, sannelig
sier jeg deg: Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit
du ville. Men når du blir gammel, skal du rekke ut dine hender, og
en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil. Dette
sa Han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med." (v.18-19).
Det var slutt på den tid da Peter bandt opp om seg selv, og ja, han
skulle få dø for Herren, som han hadde lovt i sitt overmot, men det
var en død Herren selv hadde utsett for ham. Det ble en død, hvor
han ikke fikk ære selv, som han ville fått i det første tilfelle -
"Se her! jeg døde for Herren, som jeg hadde lovt!" Nei, det
er for mye jeg i dette! Tradisjonen sier, at Peter ba om å bli
korsfestet opp ned, da han led martyriet, da han ikke fant seg verdig
til å dø som Jesus. Nå æret han virkelig Gud (Jesus) i sin død -
og ved det så fikk han selv ære, på sannhetens grunn. Nå sitter
han, ifølge Skriften, sammen med Herren på Hans trone!
Kjenner du den veien Peter
går i teksten i dag? eller lever du som Peter før fallet? Hva er det
som vokser i ditt kristenliv? - du selv eller Jesus?
Men Jesus, er jeg en av
dem,
Vil du meg kalle din?
Står jeg for deg som hine fem
Med lys i lampen min?
Å, la meg ei til hvile gå
Før derom jeg kan visshet få,
Før du kan få det svar av meg:
Du vet jeg elsker deg!
E.K.
|