|
Simon og
synderinnen
Luk. 7, 36 - 50
36. En av fariseerne innbød
Ham da til å spise hos seg. Jesus kom til fariseerens hus og tok plass
ved bordet. 37.
Se, nå var det en kvinne der i byen som var en synderinne. Da hun
fikk vite at Jesus satt til bords i fariseerens hus, kom hun dit med
en alabastkrukke med salve. 38. Hun stilte seg bak Jesus,
ved Hans føtter, og gråt. Hun begynte å væte føttene Hans med tårer
og tørket dem med sitt hår, og hun kysset Hans føtter og salvet dem
med salven. 39. Men da fariseeren som hadde innbudt Ham, så dette,
sa han ved seg selv: Var denne mann en profet, da visste han hvem
og hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun er en
syndig kvinne. 40. Da svarte Jesus og sa til ham: Simon,
jeg har noe å si deg. Og han sa: Mester, si det!
41. En pengeutlåner hadde to skyldnere. Den ene skyldte ham
fem hundre denarer, den andre femti.
42. Men da de ikke hadde
noe å betale med, ettergav han dem begge gjelden. Hvem av dem vil
elske ham mest? 43. Simon svarte og sa: Jeg antar, den som han ettergav
mest. Han sa til ham: Du dømte rett! 44. Så
vendte Han seg mot kvinnen og sa til Simon: Ser du denne kvinnen?
Jeg kom inn i ditt hus, og du gav meg ikke vann til føttene. Men hun
vætte mine føtter med tårer og tørket dem med sitt hår. 45. Du gav meg ikke noe kyss. Men hun har ikke holdt
opp med å kysse mine føtter fra den stund jeg kom inn. 46. Du salvet
ikke mitt hode med olje. Men hun salvet mine føtter med salve. 47.
Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er henne forlatt, derfor
elsker hun meget. Men den som lite er tilgitt, elsker lite.
48. Og Han sa til henne: Dine synder er deg forlatt. 49.
Da begynte de som satt til bords med Ham å si ved seg selv: Hvem er
denne, som endog tilgir synder? 50.
Men Han sa til kvinnen: Din tro har frelst deg. Gå bort i fred!
Her møter vi en av de fromme
menn i Israel. Han vil i sin iver etter øket fromhet endatil overgå
sine kolleger ved å invitere denne foraktede nasareeren til sitt bord.
Fariseerne var fromme menn. Det har vi så snart for å glemme, og overse,
og ser derfor gjerne på dem som en bande åpenbare røvere. Noe de slett
ikke var. Deres forbilde var faktisk, og først og fremst, Messias,
slik som de så Han fremsto i Skriftene.
Men dess høyere Simon, og hans likemenn - den gang som nå - når i
fromhet, dess mer skjult er deres sanne tilstand, og dermed
deres stilling, for dem selv.
Det er mange slags veier et
menneske kan slå inn på, og følge, og mange er fordømmelsesverdige,
men dette er likevel den aller farligste - og mest roste og
priste av mennesker opp igjennom tiden. At mennesket naturlig, og
selvfølgelig, tenker seg forholdet til Gud på dette viset, gjør det
nettopp så farlig å bli blendet av dette.
Hvordan det egentlig var fatt med Simon kommer klart til uttrykk i v.39.
Det som her åpenbarer seg er hva Jesus i v.47 kaller å elske lite.
Og det har igjen sin årsak i at en har lite å søke tilgivelse for.
Men da ser du vel også hva
som virker at en "elsker meget?"
Mang en ber om mer kjærlighet fordi en føler på en åpenbar mangel
hva det angår - og særlig da den som beveger seg i sannhetens lys
gjør det - og her peker altså Jesus ut veien for deg som ber og søker
og lengter etter dette - en større synds- og nådeerkjennelse!
Simon hadde, midt i sin fromhet
- som han pusset på og dyrket som det største klenodie - et kaldt
hjerte, helt uten medfølelse overfor den som det ikke hadde lykkes for.
Og denne fromhet trodde han altså behaget, og skulle bestå for Gud -
som er kjærlighet (1 Joh.4,8 og 16).
Simon "sa ved seg selv,"
leser vi her (v.39), men så står det videre: "Da svarte Jesus"
(v.40). "Alt ligger nakent og bart for Hans øyne som vi skal stå
til regnskap for (Hebr. 4,13). Alt som er "skjult" i
hjertet/mørket.
Denne beretningen er også et fint forbilde på, hvordan regnskapets dag
vil fortone seg for den enkelte av oss.
Mang en kvinne vil si: Så dypt som denne synderinnen har jeg aldri
sunket, så stor er ikke min synd. Da er det naturlig å stille deg
spørsmålet: Hva med din kjærlighet, målt mot hennes? Kommer du like
godt ut av det?
"Simon, jeg har noe å si
deg" (v.40). Det er den Gud han trodde han tjente med sin fromhet
som taler til ham nå: "Jeg har noe å si deg." Altså,
noe du ikke vet - noe du ikke er klar over. En fullstendig mangel på
det største av alt - kjærligheten! (1 Kor.13,13), og grunnen
til det. Du kjenner verken deg selv, eller meg! Din fromhet har skjult
din sanne tilstand for deg, slik at du dermed står uten behov for Ham
som Gud har sendt til verden for å søke og frelse det som var fortapt
(Luk.19,10). Blant dem kan du, Simon, aldri fatte at du befinner deg,
men nå åpenbarer jeg det for deg - du elsker verken Gud eller
mennesker som du skulle. Din gud er i virkeligheten din egen fromhet,
som du tilber.
Denne fare er like stor og påtrengende i dag. Du kan snart bli ført
inn i en religiøsitet, hvor du tror at det er din fromhet og åndelighet
Gud vil ha.
Men å gjøre kjærlighetsgjerninger må da være noe? Tror du ikke
fariseerne gjorde mye av det? Almisser var bl.a. noe meget viktig
i deres fromhet. Gjør du dette fordi "bokstaven" sier det,
eller ut i fra en følelsesmessig "rørelse" for de "elendige,"
så se bl.a. på Simon her som i sin fromhet altså inviterte til sitt
bord nettopp den som hans kolleger foraktet mest av alle.
Du må ikke tenke at Simon ikke kunne ha "medfølelse" med
denne kvinnen, om hun bare holdt seg på "rette sted." Der
nede et sted, langt under hans høye pidestall. Dit opp hvor han mente
at hans fromhet og ivrige gudsdyrkelse hadde brakt ham.
Ser du Simons store tragedie? Kan hende finner du den i ditt eget
hjerte? Kan hende i din egen kristendomsforståelse?
Jesus snudde helt om på dette. Kvinnen (synderinnen - for det var hun
virkelig!) gikk frelst bort (v.48), dvs. rettferdiggjort for Gud, uten
flekk og lyte, med Guds fulle gunst over seg og sitt liv, mens Simon
gikk tomhendt bort - fortapt og fordømt under Guds vrede og mishag.
Fordi han var som han var - så full av hovmod og mangel på
kjærlighet? Nei! fordi han ikke trodde på Jesus, og tok sin tilflukt
til Ham (Joh.3,36).
"Dine synder er deg
forlatt," sier Jesus til henne (v.48). Stans nå et øyeblikk opp
for, hvilken betydning det har, når Gud selv uttaler dette over deg!
Han er ikke annerledes overfor deg som påkaller Ham, fordi din
synd stenger deg ute fra himmel og salighet. Du får de samme salige
ord!
Men da murrer de som satt til bords med Ham, og åpenbarer dermed at de
ikke kjenner den Gud de hevdet å dyrke så ivrig (v.49). Men merk deg,
at denne menneskers fordømmelse og anklage ikke affiserer Jesus det
minste. Han sier bare enda en gang hva som er blitt henne til del:
"Din tro har frelst deg. Gå bort i fred!" (v.50).
Og se nå dette vidunderlige bilde på den frelsende tro! Hva hadde hun
gjort? Manet frem en stor tro, som Jesus kunne være fornøyd med? Nei!
hun kom rett og slett til Jesus med sin synd.
La nå det få synke inn i sinn og sans, så også du ser Jesus og tror.
Må Den Hellige Ånd bistå deg i det!
Helt tildekket i dine sår
Hvorfra blodet fløt,
Frelst av nåde jeg salig står
Midt i all min nød.
E.K. |