Fortaptes
Frelser
Luk. 19, 1
- 10
1. Og Jesus kom inn i Jeriko
og var på vei gjennom byen. 2. Og se, der var en mann som hette Sakkeus.
Han var overtoller og en rik mann. 3. Han søkte å få se Jesus, hvem
Han var. Men han kunne ikke komme til for folkemengden, for han var
liten av vekst. 4. Han løp da i forveien og klatret opp i et morbærtre
for å få se Ham, for Hans vei gikk der forbi. 5. Da Jesus kom til
stedet, så Han opp og sa til ham: Sakkeus, skynd deg og kom ned! For
i dag må jeg bli i ditt hus. 6. Han skyndte seg da og steg ned, og
tok imot Ham med glede. 7. Men da de så det, knurret de alle og sa:
Han tar inn hos en syndig mann! 8. Men Sakkeus stod frem og sa til
Herren: Se, Herre! Halvdelen av det jeg eier, gir jeg til de fattige.
Og har jeg presset penger ut av noen, skal jeg gi det firedobbelt
igjen. 9. Jesus sa til ham: I dag er frelse blitt dette hus til del,
siden også han er en Abrahams sønn. 10. For Menneskesønnen er kommet
for å søke og frelse det som var fortapt.
"For Menneskesønnen er
kommet for å søke og frelse det som var fortapt" (v.10).
Ja, sett tykke streker under fortapt! Dette har Jesus sagt
like ut ved flere anledninger, og på forskjellig vis, men dersom du
ser på kristenheten opp igjennom historien, - og i dag - så skulle
en tro det hadde stått: "For å søke og frelse det som er fromt."
Men her er det Jesus Kristus, Guds Sønn som taler - og hør! - Han
sier virkelig fortapt!
Vi ser det av teksten her, at
nettopp dette var også aldeles fremmed og uforståelig, nettopp
for de religiøse ledere (lærere) og deres disipler, også på den tid:
"Men da de så det, knurret de alle og sa: Han tar inn hos en
syndig mann!" (v.7).
Ja, det var virkelig en syndig mann, - i det hadde de rett
- en mann som i den grad lå under for havesyke - som ifølge Skriften
er avgudsdyrkelse (Kol. 3,5) - at han
hadde gått i fiendens tjeneste, for å kunne berike seg på sitt eget
okkuperte og undertrykte folks bekostning. Synden - i dette tilfelle
havesyke (pengekjærhet) - er ikke bare vemmelig i seg selv, men bærer
også alltid vemmelige frukter. Én synd
avler, og drar etter seg, andre.
Hva som var skjult for disses -
og alle andre menneskers - øyne, men som Jesus så, det var Faderens
gjerning i denne mannens hjerte og sinn. Når du leser beretningen om
Sakkeus, så les den i lys av hva Jesus sier i Joh. 6,45b: "Hver
den som hører av Faderen og lærer, kommer til meg."
Og så leser du: "Han søkte å få se Jesus"
(v.3a).
Og så leser du videre om hans anstrengelse, for at dette skulle lykkes
for ham (v.4).. Vi skjønner at det er
blitt om å gjøre for en mann som foretar seg dette.
Dette var en mann som var blitt syk og lei av sitt syndeliv, - en mann
som hadde sett det som sitt
livs lykke og mål, å hope seg opp rikdom, - men, som nå da det hadde
lykkes (v.2b),
fant seg selv stående tom.
Her var også samvittighetsnag, følelse av egen urenhet og uverdighet,
og ikke minst, lengsel etter frelse, - en frelse, som for et
menneske i denne sjelstilstand synes aldeles uoppnåelig. Man kan ikke
forestille seg at den hellige og rettferdige Jesus, Guds Sønn, vil ha
noe med en slik en å gjøre. En har gjort erfaring av seg selv i Guds
lys.
Men har du hørt Herren kalle på Jakob (Israel)? "Frykt ikke,
Jakob, du usle makk...! Jeg hjelper deg!" (Jes.
41,14).
Dette har et menneske i Sakkeus' sjelstilstand, ennå ikke fått sine
øyne åpnet for. Og tragisk nok, ser det ut for at mennesker kan gå
gjennom livet, og inn i evigheten, i denne tilstand, i den tro at dette
er kristendom! Og forkynnelsen synes ofte å være ute av stand til å
løse mennesker ut av dette. Man gjør ofte så godt man kan for å
fremstille en snill Jesus, men mangler kraften i Åndens
vitnesbyrd om de fortaptes oppsøker, og frelser.
I teksten vår ser vi dette
(vitnesbyrdet om frelseren), i særlig grad i Jesu utsagn: "For
i dag må jeg bli i ditt hus" (v.5).
Jesus kunne ikke annet! Her sto Han overfor en av dem som Faderen
hadde gitt Ham (Joh.
17,9) - en av dem
som hadde hørt av Faderen, og lært, og derfor kom til Jesus
(Joh. 6,45).
Og når Jesus da gir til kjenne sin oppgave her i verden (v.10),
så forstår vi Hans: må!
Vi nevnte fromhet - i
dag et noe gammelmodig lydende ord, men som vanskelig kan erstattes
med noe annet - og dette ser du i ren form flyte fra Sakkeus' liv,
her i teksten, og merk deg at det følger av frelsen, som en frukt,
- det går ikke foran, som en fortjenestegrunn.
Sakkeus åpenbarer et nytt sinnelag, og dette sinnelag er født ut av
den nåde han selv har møtt, og ser seg som gjenstand for.
Tenk deg Sakkeus' forundring og glede, da den uoppnåelige Jesus (frelse),
plutselig kaller på ham - og det ved navn - Han kjenner mitt
navn! - og sier at Han må ta inn hos ham. Ja, det står da også
at "han steg ned, og tok imot Ham med glede," ja, "han
skyndte seg!" (v.6).
Dette knurret de over! (v.7).
Se frukten av denne Jesu gjerning (v.8),
og les så Jesu avsløring av de "fromme" knurrende: "Dere
hyklere, som eter opp enkers hus" (Mt.
23,14). Men de
var altså ikke syndige menn!
Her i teksten ser vi igjen
hvordan Jesus omvender og frelser mennesker, ja, skaper helt nye
mennesker - mennesker som fra da av har én
eneste frelsesvei - og den heter: Jesus!
"Mitt hjerte skal synge en evighet lang, om Jesus, bare om
Jesus."
Det er den nye sang, Skriften taler så mye om, og som bare
kan læres, og virkes frem, ved den nye pakts åpenbaring for
hjertet.
"Han frelste meg fortapte får, og gav meg Jesu
barnekår," ja, Han kom kun for å frelse fortapte som meg (v.10).
Du skal altså få lov til å legge
engstelsen og uroen til sides, idet du ser på Ham, som kom for å søke
og frelse det som var fortapt, for den fullkomne kjærlighet
(åpenbart deg i Jesu liv og død for deg) driver frykten ut (1
Joh. 4,17-18).
Det er nok, det som Jesus
gjorde,
Om av syndarar størst du er.
Du er beden til bryllupsbordet,
Også deg har din Frelsar kjær.
E.K.
|