|
Tolleres og
synderes venn!
Mt. 11, 11
- 19
11.
Sannelig sier jeg dere: Noen større enn døperen Johannes er ikke oppreist
blant dem som er født av kvinner. Men den minste i himlenes rike er
større enn han. 12. Men fra døperen Johannes' dager til nå trenger
de seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river
det til seg. 13. For alle profetene og loven, like til Johannes, profeterte.
14. Og om dere vil ta imot det: Han er den Elias som skulle komme.
15. Den som har ører, han høre! 16. Men hvem skal jeg ligne denne
slekt med? Den ligner små barn som sitter på torgene og roper til
sine lekekamerater: 17. Vi spilte på fløyte for dere, men dere ville
ikke danse. Vi sang klagesanger, men dere ville ikke gråte! 18. For
Johannes kom; han verken åt eller drakk, og de sier: Han er besatt
av en ond ånd! 19. Menneskesønnen kom, Han eter og drikker, og de
sier: Se, for en storeter og vindrikker, tolleres og synderes venn!
Men visdommen er rettferdiggjort av sine barn.
Jesus peker på og fremstiller
to grupper for oss her - det er de som er utsendt av Gud, her representert
ved Johannes døperen og Menneskesønnen på den ene side, og den gudfremmede
verden, her kalt "denne slekt" på den annen. Og som du ser,
så er det en total mangel på forståelse og kommunikasjon mellom disse.
Paulus skriver om det samme når han sier: "Men et sjelelig menneske*
tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for
ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig
vis." (1 Kor.
2,14). (*
Et menneske som bare
har sjel, men ikke Guds ånd. Se Judas
19).
Uansett hvordan et åndelig menneske ter seg, så blir det galt i disses
øyne - dels fordi de ikke har noen forutsetning for å forstå åndelig,
og dels fordi de ikke vil forstå. Man er bare opptatt med å forsvare
sin egen holdning og forståelse - den man har ut ifra menneskelig
fornuft og forstand. Og den forsvarer en selv og kaster glans over
ens egen rettferdighet.
Uansett hvor dypt et menneske har falt, om det ligger fordrukkent
i rennesteinen, så finner det forsvar for seg selv. Bare prøv å tale
en slik til rette, så skal du snart få oppleve det.
Lever en kristen rett og gudfryktig her i verden - ja, så er det skinnhellig
i deres øyne og omtale. Dette fordi de selv opplever seg dømt av
et slikt liv, uten at et ord er sagt imot dem.
Lever en kristen mer
"fritt," sett fra deres synsvinkel - ja, så tar det visst
ikke sin gudstro særlig alvorlig - og er altså ikke noe bedre enn
oss!
Den som vil vinne verden ved å leve som en kristen, han har tatt på
seg en større oppgave enn han er klar over. Ikke engang Jesus lyktes
med det. Det er vel korset et klart bevis på! - Og her møter du den
"ånd" som brakte Ham dit: "For Johannes kom - han verken
åt eller drakk, og de sier: Han er besatt av en ond ånd! Menneskesønnen
kom, Han eter og drikker, og de sier: Se, for en storeter og vindrikker,
tolleres og synderes venn!" (v.18-19).
De så på Johannes' og Jesu liv, og sto dømte tilbake. De falt selv
igjennom overfor begge, og i stedet for å bøye seg for denne erkjennelsen,
søkte de å bringe dem som var årsaken til erkjennelsen av veien.
Disse som var utsendt av Gud, de forstyrret deres religiøse liv! Ja,
se tilfellet med Jesus og jødefolket: Gud - som de jo mente å tilbe
og tjene - forstyrret deres religiøse liv! De måtte rett og slett
få Ham av veien for å kunne fortsette å leve i sin åndelighet.
Stans
også du opp for dette, mens det ennå er tid! Hva består din
åndelighet i? Er det en åndelighet som blir forstyrret når forkynnelsen
begynner å pløye dypt? Er det en åndelighet som er avhengig av "godvær"
for å holde? Eller har du fått grepet om denne salige frelser som
jødefolket her håner så frekt: Storeteren og vindrikkeren!
Men hør nå likevel det vitnesbyrd disse motstandere gir
Ham - et
hedersnavn for Jesus, et navn Han i evigheten valgte å bære, et navn
Han tok på seg her på jord: Tolleres og synderes venn! (v.19).
Men altså for dem en grunn til forakt.
Hør bare hvor rett de har i sitt vitnesbyrd, men uten å forstå at
dette var Guds vilje: "Hun skal føde en sønn, og du skal gi Ham
navnet Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres synder."
(Mt. 1,21).
Ikke å undres på da, at Han fremsto som tolleres og synderes venn!
Tenk Han, himmelens og jordens Skaper, kom ikke hit til jord for aller
nådigst å frelse oss syndere, dersom bare vi osv., men som vår venn!
"Høyt fra det himmelske høye Vennlig et blikk på deg
ser."
Dette var det vitnesbyrd også (til og med) Hans motstandere måtte
gi Ham! - Og så skulle ikke du kunne tro det? - At det navn Han bær'
virkelig er et frelsernavn.
Men hør
nå det religiøse folkets dom: "For Johannes kom; han verken åt eller drakk, og de sier:
Han er besatt av en ond ånd! Menneskesønnen kom, Han eter og
drikker, og de sier: Se, for en storeter og vindrikker, tolleres og
synderes venn! Men visdommen er rettferdiggjort av sine barn."
Her ser vi tydelig åpenbart sannheten i det som Hugo Odeberg kaller
"det fariseiske prinsipps tragedie," som lyder slik: "Vi
vet jo at loven er åndelig; men jeg derimot kjødelig, solgt som trell
under synden." (Rom.
7,14). Slik viser
det seg også ifølge Johannesevangeliet, at de "rettferdige,"
som selv tror at de med hele deres vesen streber etter å gjøre Guds
vilje, er ute av stand til det, for når Guds røst kommer til dem,
hører de den ikke, når Guds sendebud kommer til dem, oppfatter de
ikke at han er fra Gud. De kommer nettopp på grunn av deres rettferdighet
til på en særlig forbitret måte å vise det fra seg det som er fra
Gud. Jo mer guddommelig det er, desto bitrere motstand vekker det
hos dem. Dette er ifølge urkristen oppfattelse det fariseiske prinsipps
tragedie."
Stemmer
dette med hva vi har lest i teksten i dag? Hør hva de sa om Johannes -
han om hvem Jesus sa: "Noen større enn døperen Johannes er ikke oppreist
blant dem som er født av kvinner" (v.11)
-: "Han er besatt av en ond ånd!"
(v.18)
- Noe de også ved gjentatte anledninger sa om Jesus selv. Altså til
mer guddommelig, desto bitrere motstand - akkurat som Odeberg beskriver
det. Han som var Gud selv holdt de for å være Be'elsebul (djevelen),
Guds - og deres - motstander. (Mt. 10,25).
Dette handler
om hvordan Guds utsendinger blir tatt imot i og av verden - det handler
om budskapets kår - ja, Jesu egne kår.
Men så er det en og annen som oppfanger en "tone" som de
andre ikke hører: "Han er tolleres og synderes venn!"
De andre ser og registrerer også dette - ja, de gir Ham jo det
vitnesbyrd
at Han er det, men det gir ingen gjenklang i deres egne
hjerter.
Annerledes da med de som har sett noe inn i sitt eget
forderv - for ikke å tale om dem som har sett dypt inn i det. Har jeg
virkelig en slik himmelvenn? - Har jeg virkelig en venn i himmelen?
For dersom denne som er utsendt fra himmelen, er tolleres og synderes
venn - ja, da er jo også Han som har utsendt Ham det!
Hør Jesu ord i denne forbindelse, for det er frelsens ord for og til
deg som hører det nettopp nå: "Og dette er det evige
liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og Ham du utsendte,
Jesus Kristus." (Joh.
17,3). "Han
er avglansen av Hans herlighet og avbildet av Hans
vesen," heter det om Jesus (Hebr.
1,3a), og som avglansen
og avbildet er, slik er jo også Han som Han er avglansen og avbildet
av.
Grip nå til! Ta dette til deg! Bare hør hvilket oppdrag Han
hadde
fra Ham som sitter på himmelens trone: "Etter at Han hadde
fullført renselsen for våre synder, satte Han seg ved Majestetens
høyre hånd i det høye."
(Hebr. 1,3b).
Peter blant annet, var til stede ved denne tale som vi hører i teksten her. Han var
i Jesu selskap, men tror du han forsto denne Jesu vennlighet overfor
tollere og syndere? Å nei, han var i lære! Han var en religiøs ivrig
jøde. Og du kan tro han hadde vokst seg ytterligere stor i egne
øyne
ved å være utvalgt til Jesu nærmeste krets. Tenk jeg vandrer
med Jesus som den nærmeste! - Jesus Messias, Han som gjør tegn og
under, taler så mektig at selv fariseerne og de skriftlærde frykter
Ham. - Jesus som skal gjenreise Israels rike og storhet, og gi meg
en fremtredende plass ved sin side. Hva er det mon med meg
som har forårsaket dette?
Og så får han av Satan føres inn i det store og bitre fall. Da begynte
også Peter å høre "tonen": Tolleres og synderes venn!
- Og siden skriver han til de troende han skulle veilede som apostel:
"For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde."
(1 Pet. 5,5).
"Men fra døperen Johannes' dager til nå trenger
de seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river
det til seg." (v.12).
Johannes' dager - det er innledningen til noe nytt - den nye
pakts tid. Og hva forårsaker dette ordet: Tolleres og synderes
venn - hos dem som hører det med hjertet? Det forårsaker nettopp
det Jesus taler om her: "De
trenger seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn,
river det til seg."
Her er ikke tale om noen freidig mannekraft
- ingen kan trenge seg inn i, og rive til seg himlenes rike på den
måten. Nei, her er tale om en helt annen kraft som begynner å virke
i disse menneskenes hjerter, nemlig "evangeliet, Guds
kraft til frelse" (Rom.
1,16), og det er
virket av dette budskapet: "Han er tolleres og synderes venn!"
Dette er frøet som har denne spirekraft i seg at det flytter synderen
like inn i himmelen: "Jesus ble lydig inn til døden - ja døden
på korset." (Fil.
2,8). For meg! En
slik venn er Han for meg!
Jesus var
ikke kommet for å lære dem ytterligere hvordan de skulle leve
åndelig, etter deres begreper - eksempelet med Johannes viser jo hvor
fåfengt det var - Han var kommet for å være dem til frelse, slukke
Guds vredes ild og/ved å gjøre soning for deres synder.
"Men hvem skal
jeg ligne denne slekt med? Den ligner små barn som sitter på torgene
og roper til sine lekekamerater: Vi spilte på fløyte for dere,
men dere ville ikke danse. Vi sang klagesanger, men dere ville ikke
gråte!" (v.16-17).
Former du en Jesus etter ditt eget hjerte, eller ber du Han som alene
kan, om å åpenbare Ham for ditt hjerte som Han har utsendt?
.
Ditt
kors for verden dårskap er,
For meg en visdoms kilde.
Mitt liv får jeg tilbake der,
Og hva som vil forspille
Mitt sanne gavn,
Skal i ditt navn,
Som er min trygge tilfluktshavn,
Forsvinne, Jesus milde.
E.K.
|