Guds
hjertelag
Luk.
15, 11 - 32
11. Og
han sa: En mann hadde to sønner.
12.
Den yngste av dem sa til faren: Far gi meg den del av boet som faller
på meg! Han skiftet da sin eiendom mellom dem.
13. Ikke mange dager senere
samlet den yngste sønnen sammen alt sitt og drog til et land langt
borte, og der sløste han bort alt han eide i et utsvevende liv.
14. Men
da han hadde satt alt over styr, ble det en svær hungersnød i det
landet. Og han begynte å lide nød. 15.
Da gikk han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og
han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin.
16. Han ønsket å fylle sin
buk med de skolmer som svinene åt. Og ingen gav ham noe:
17. Da kom han
til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av
brød, men jeg setter livet til her av sult.
18. Jeg vil stå opp og gå
til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen
og for deg. 19.
Jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn. La meg få være som
en av dine leiefolk. 20.
Og han stod opp og gikk til sin far. Men da han ennå var langt borte,
så hans far ham, Og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham
i møte, falt ham om halsen og kysset ham.
21. Da sa sønnen til ham:
Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke lenger verdig
til å kalles din sønn. 22. Men faren sa til sine tjenere: Skynd dere!
Ta fram den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden
hans, og sko på føttene. 23.
Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade!
24. For denne
min sønn var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet.
Og de begynte å være glade.
25. Men den eldste sønnen hans var ute på marken. Da han gikk hjemover
og nærmet seg huset, hørte han spill og dans.
26. Han kalte til seg en
av tjenerne og spurte hva dette kunne være.
27. Han sa til ham: Din bror
er kommet, og din far har slaktet gjøkalven fordi han fikk ham frisk
tilbake. 28.
Da ble han harm og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og talte vennlig
til ham. 29.
Men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent
deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt
et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine.
30. Men da denne sønnen din
kom, han som ødslet bort formuen din sammen med skjøger, da slaktet
du gjøkalven for
ham! 31.
Men han sa til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt!
32.
Men nå skulle vi fryde oss og være glade, fordi denne din bror var
død og er blitt levende, var tapt og er funnet.
Dette er vel kan hende den mest
kjente av alle beretninger i Skrifter - beretningen om den fortapte
sønn.
Og han var virkelig fortapt denne - tapt, som det
står i teksten vår. Andre oversettelser, som f.eks. KJ, bruker ordet
fortapt.
Det er nemlig hva det menneske er, som lever borte fra Gud - i
landet langt borte = synden.
(v.13).
Vi taler om at et menneske går fortapt, og tenker da gjerne på det
øyeblikk døden inntrer, uten at dette menneske har mottatt frelsen i
Jesus Kristus. - Og sant nok, da er det endelig - da er det ingen
mulighet for redning mer - men sannheten er den, at det menneske som
lever borte fra Jesus, det menneske lever i en
fortapt tilstand allerede
her.
Han forlot Gud helt bevisst
denne, og valgte livet
i landet langt borte. Det virket mer forlokkende på ham - og vi ser
hva det var som lokket der - nemlig muligheten for tilfredsstillelse
av alle lyster. (v.13b).
Men hva mennesket ikke er klar over, er at synden er som en orm som
suger ut, og fortærer alt etter hvert, og du blir stående
tom tilbake. Noe også
denne opplevde - "han sløste bort alt han eide."
(v.13).
Men da åpenbares
også den farens omsorg og kjærlighet, som han hele tiden hadde vært -
og fremdeles var - gjenstand for.
Alt i Skriften - om det skal
forstås rett - må ses i lys av Skriftens samlede vitnesbyrd. Så også
her. Og noe av en nøkkel her er ordet -
funnet.
(v.24 og 32).
Bare den det er søkt
etter, kan bli funnet!
Noe blant annet de to foregående lignelsene i Lukas 15 viser oss.
Faren hadde altså ikke bare forholdt seg passivt ventende der hjemme,
i håp om at han skulle dukke opp, men selv sendt ut sine tjenere, for å
minne ham om hjemmet han hadde forlatt.
Så dukket det opp en, nå og da hos ham, mens han levde sitt
utsvevende liv, og sa: "Hei, er det ikke på tide å tenke på å vende hjem
nå? - Arvedelen du tok med deg skrumper inn, og dette livet vil snart
ende i ruin!"
Men så lenge det ennå var arvegods igjen å handle med, var ørene døve
for dette kallet. Så fikk han sette alt over styr. Men da
kom hungersnøden i landet - nå fikk han smake hva lønn synden gir.
Det beste han nå fikk av det folket som hadde festet med ham i de
"glade" dager, det var å få mette seg med de skolmer som
de kastet til svina! - Og for disse måtte han endatil arbeide.
"Da kom han til seg
selv." (v.17). Da begynte han å
se, hvilken velsignet stand han hadde forlatt.
Men alt dette - hungersnøden, det fremmede folkets harde behandling
av ham i hans nød, og minnelsen om hjemmets herlighet - var tjenere
sendt ut av hans far, for å nå ham med redningen.
Slik har Gud, vår himmelske Far, ikke forholdt seg passiv i forhold
til oss. - Han har sendt ut sine tjenere, profetene, vitnesbyrdene i den
gamle pakts tid, så Sønnen selv - Han som var "kommet for å søke og
frelse det som var fortapt," som Han selv sier
(Luk.19,10) - og som her
forteller denne historien. Han igjen sendte ut sine disipler, som igjen
utbredde Ordet, som igjen har drevet ut tusener på tusener av vitner
gjennom historien - Ordet som ennå i dag søker, og som Den Hellige Ånd
bruker til å legge inn på ditt hjerte, så du "kommer til deg selv."
(v.17).
- Alt dette for å finne deg
- den fortapte sønn, eller datter.
Av og til sender Han også andre ting, og lar deg smake syndens bitre
frukter - lar det bli bittert for deg, og hungersnød, sykdom, krig o.l.
Han hadde levd en tid i det
fremmede landet - iallfall var han blitt fremmed for sin fars sinnelag -
så han begynte å tenke ut hva han skulle
betale
for seg med. Han eide jo ikke noe lenger, men han kunne nå vel betale
med en fin bekjennelse?
- Det vil si noe fra ham som faren skulle ta imot som en slags løsepenge
- eller kompensasjon.
Han fattet ikke sin egen forkommenhet - og at om ikke arven hadde
tatt slutt for ham, samt farens virksomhet, ville han heller ha blitt i
syndelandet. Det var
farens fortjeneste at han
kom hjem. - Han var blitt funnet!
Derfor ser vi også at faren forholder seg helt taus overfor hans
bekjennelse - Han på sin side kan bare ikke vente med å overøse ham med
gaver og æresbevisninger!
- Som om han hadde vendt hjem fra en seiersferd! Fatter
du Guds hjertelag for
syndere?
Men han hadde
to sønner, denne faren. Og
om den andre kan vi trygt si, at han ikke fattet farens hjertelag.
Han var den som alltid hadde skjøttet sine plikter - ja, han sier det
endatil så sterkt at "aldri
har jeg gjort imot ditt bud." (v.29).
Og så holder han frem for sin far, sin egen fortreffelighet: "Se, i så
mange år har tjent deg" (v.29).
Hva hadde denne årelange nidkjære
tjeneste, og budoverholdelse, ført til i forhold til faren? En skjult
hjertets bitterhet imot ham: "- meg har du aldri gitt et kje så jeg
kunne glede meg osv.." Med
andre ord: Du har ikke unt meg noen
glede.
Videre ser vi jo den åpenbare bitterhet overfor den hjemvendte, som han
ikke engang vil kalle bror,
men "denne sønnen din." (v.30).
Noen har ment - og noen mener - at
denne hjemmeværende sønn er et bilde på dem som all sin dag er blitt
bevart i faderhuset - eller i sin dåpspakt som det gjerne kalles - men
er det en kristens sinn
Jesus maler ut for oss her? "Aldri
har jeg gjort imot ditt bud!" Hvilken kristen ville noen gang si det?
Nei, dette er ham som brakte Gud til korsets tre, fordi Han tok imot
syndere og åt med dem (Mrk.2,16 og
Luk.15,2), mens Han på samme tid ikke anerkjente hans tjeneste.
Dette er Kainssinnet!
Hva han ikke hadde fattet, det er det som hans far gjør ham
oppmerksom på her: "Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt!"
(v.31). Det er jo ditt! - Det
har alltid vært det! - Du kunne bare slakte og ete, og glede deg! - Jeg
unte deg det! Ikke fordi du arbeidet, men fordi du var sønn.
Vanskeligheten ligger ikke der du mener den ligger, den ligger i ditt
eget hjerte - ditt trange og formørkede hjerte.
Hva vil så Jesus si deg, med denne
beretningen? Se, så har Gud elsket -
deg! Se, så elsker jeg -
deg! Jeg går til korset med
hele din forødte arv, og gjenoppretter alt på ny. Alt du skuslet bort
får du nå igjen (v.22-23).
Kom
som du er til din Frelser,
Smittet av vantroens dynn!
Blodet som rant fra Hans side,
Renser din sjel fra all synd.
E.K.
|