Jesu forbønn

Joh. 17, 9 - 17

9. Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine. 10. Alt mitt er ditt, og ditt er mitt. Og jeg er herliggjort i dem. 11. Og jeg er ikke lenger i verden, men disse er i verden, og jeg kommer til deg. Hellige Far! Bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, for at de kan være ett, likesom vi er ett. 12. Da jeg var hos dem, bevarte jeg dem i ditt navn, som du har gitt meg. Jeg voktet dem, og ingen av dem gikk fortapt, uten fortapelsens sønn - for at Skriften skulle bli oppfylt. 13. Men nå kommer jeg til deg. Og dette taler jeg i verden for at de skal ha min glede fullkommen i seg. 14. Jeg har gitt dem ditt ord. Og verden har hatet dem fordi de ikke er av verden, likesom jeg ikke er av verden. 15. Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde. 16. De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden. 17. Hellige dem i sannheten! Ditt ord er sannhet.

Vi er her midt inne i det som kalles Jesu yppersteprestelige bønn. Jesus stiller seg innfor Gud som vår alles representant, og går i forbønn for oss. Og som grunnlag for sin forbønn bruker Han seg selv, og sin gjerning. For mitt livs, og min døds skyld, hør meg" - og hør dem!
Han har ved sitt liv og sin død lagt den grunn på hvilken også vi kan møte for Gud med frimodighet. Han er altså det vi kaller en stedfortreder. Som det er uttrykt i en sang: "Jesus gjelder i mitt sted for den hvite trone."

Kort om noe bestemt i denne sammenheng: Det er de som hevder og lærer, at vel sonet Jesus for våre synder og betalte vår gjeld med sitt blod, men Han levde ikke det fullkomne livet for oss etter Guds lov. M.a.o. Han levde ikke et stedfortredende liv - Han oppfylte ikke loven for oss.
Men nå sier jo Jesus selv - og dette er viktig for oss -: "Jeg er ikke kommet for å oppheve (loven), men for å oppfylle" (Mt.5,17). Hvorfor skulle Han oppfylle loven som var rettferdig (uten arvesynden) fra begynnelsen av? Altså oppfylte Jesus loven under sitt liv her på jord - og vi som har fått Jesus med alt Hans gitt i fra Faderen, har vi ikke da også fått gitt den oppfylte lov i Ham? Og som Jesus sier til Johannes ved dåpen, der Jesus tar fatt på sin offentlige gjerning: "For slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet" (Mt.3,16). Igjen, - hvorfor skulle Han fullføre all rettferdighet som alt var rettferdig? Det måtte da være som representant for andre som ikke hadde, og heller ikke hadde forutsetninger for å skaffe seg det - m.a.o. oss!
O.V.-Sendstad skriver om dette i boken "Rettferdiggjort av tro": "JA, EVANGELIET ER DEN OPPFYLTE LOV." Og i en fotnote til dette:

 "Derfor sier Johannes: "Jesus visste at alt var fullbrakt, for at Skriften skulle bli oppfylt" (Joh. 19,28). Så sant altså evangeliet fullendes og samles i det ord: "Det er fullbrakt," så sant er evangeliet en oppfylt skrift, oppfylte profetier, oppfylte salmer, en oppfylt lov."

Han sier også nettopp her i sin yppersteprestelige bønn, Jesus: Jeg har fullført den gjerning som du har gitt meg å gjøre" (v.4). Jesus skulle oppfylle noe i vårt sted. Jesus er altså i sin person "noe oppfylt for deg." Han som skulle fødes av en kvinne under loven, for a å kjøpe oss fri som var under loven (Gal.4,4-5).
Ja, men dette gjorde Han for at Han skulle være et lyteløst sonoffer, sies det da. Som om Jesus måtte opparbeide seg en rettferdighet, eller på noen måte bevise sin hellighet, rettferdighet og lyteløshet.
Hør hva engelen sa til Maria da Jesu fødsel ble bebudet: "Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn" (Luk.1,35). Han behøvde så visst ikke å opparbeide seg noe for sin egen del. Sånn sett kunne Han ha sonet for våre synder straks Han kom ut av mors liv, ja, i mors liv.

Vi skal bruke noe mer tid på det, da det har stor betydning for oss å kjenne til dette.
Da Jesus seiret over djevelens fristelser ute i ørkenen, så var Han alene der. Hvorfor skulle Han så fortelle det til sine disipler - og oss - dersom det bare hadde betydning for Ham selv?
I Joh. 8,29 sier Jesus: "Jeg gjør alltid det som er til behag for Ham." Alltid! Det er å leve i samsvar med, og endelig oppfylle loven.
I Hebr. 5,7 leser vi: "Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret frem bønner til Ham som kunne frelse Ham fra døden. Og Han ble bønnhørt for sin gudsfrykt." Dette er den Jesus som er gitt deg i fra himmelen. "Han er din med alt Han eier, Med sin død og seier."

Videre, - og til slutt - leser vi et par vers lenger ute i Joh. 17 enn teksten vår går: "Og jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannhet" (v.19). Hans hellighet er vår hellighet.
Det er til deg som stadig leter etter denne hellighet i ditt eget hjerte.
Her har du den sanne yppersteprest - stedfortrederen - som Israels yppersteprest bare var et forbilde på. Og da ser du også det absurde i - og hvor dypt og langt fra Gud de religiøse overhoder i Israel var falt - når du ser selve den himmelske yppersteprest stå anklaget foran dem som bare skulle være et forbilde på Ham. En annen ting som også åpenbarer frafallet var at det var to yppersteprester - Annas og Kaifas - mens Gud bare hadde innsatt én i Israel.

Noe som lyser frem fra hele Jesu liv her på jord, det er det brennende hjerte - inderlighet og et hellig alvor. Han visste nemlig hva det dreide seg om. der finner du ingen makelig tilbaketrukkethet, sløvhet, likegyldighet og lunkenhet. Men sånn hensleper mangt et "kristenliv" seg gjennom verden. Og vi skal merke oss hva som gjerne er gjennomgangstonen i et slikt lunkent "kristenliv": "Gud må da være fornøyd!" Jeg går nå en del på møter, - jeg støtter en misjonsorganisasjon, - jeg sitter i det og det råd eller utvalg - når sant skal sies så er jeg ganske så aktiv - Gud må da være fornøyd! jeg er jo bare et alminnelig menneske som har mitt arbeid, min familie og mine mange plikter osv. Det kan være mange variasjoner av dette, alt etter gitt situasjon, men hva er det dette åpenbarer egentlig? Det åpenbarer at dette mennesket er langt borte fra evangeliet - langt borte fra Jesu åpenbaring - i og med at det forsøker å trøste seg til sitt eget lunkne "kristenliv," og håper det skal holde til slutt, eller iallfall regnes med i det store oppgjøret. Derfor kan det aldri bli annet enn lunkent, for fokus er på galt sted. Tenk om et slikt menneske kunne fått løftet sine søvntunge øyelokk, og fått blikket festet på Jesus - Han som her er i inderlig (hjerte)bønn for sine - v. 9-11 osv. Da ville du se at ifølge evangeliet spør ikke Gud etter ditt liv, men Jesu. Har du det? Har du mottatt det? Har du tatt din tilflukt til det, ja, har du skjult deg i det? - eller går du sovende mot evigheten og håper ditt skal holde til sist?
Det eneste som holder der er dette: "Jeg vil se blodet!" (2 Mos.12,13). Og nå har vi hørt det! Er det ikke godt at det er slik? Er det ikke godt at det er nok? - Blodet!

"Men nå kommer jeg til deg. Og dette taler jeg i verden for at de skal ha min glede fullkommen i seg" (v.13). Men nå kommer jeg til deg, sier Jesus nå her, etter å ha ført dette underlige språket, som om Han allerede hadde fullført det hele og var fremme i himmelen, som f.eks.: "Og jeg er ikke lenger i verden..." (v.11a), og: "Da jeg var hos dem,..." (v.12a). Slik sier også Jesus oss hvem Ham er - Han er den som er og som var, og som kommer. Han er på jord, ja, men også i evigheten (himmelen) (Se Joh.3,13).
Og så taler Han om den glede vi skal få ha del i (v.13b). Hvordan skulle vi kunne ha Hans glede fullkommen i oss, om det skulle være noe lyte ved dette Hans verk? - om det ennå sto noe tilbake for oss å fullføre. Nei, denne glede er fullkommen fordi det verk vi får hvile på er fullkomment.
Du skal merke deg at det heter: "Min glede." Det er altså Jesu glede i oss, - vi får del i Hans glede som fullkomment kjenner verdien av sitt fullkomne verk. "Det står intet tilbake å gjøre for deg, alt ble fullført ved frelserens død." Derfor er gleden fullkommen.

"Hellige Far! Bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg" (v.11b). Se hvem Jesus kaller til å bevare oss. Kan det mislykkes for Ham? Men legg deg på hjerte, hva Jesus ber om at Faderen må bevare oss i: "Ditt navn, som du har gitt meg." Han bevarer oss altså i Jesus Kristus. I vitnesbyrdet om Ham - i evangeliet. Og ved det i samfunn med den treenige Gud - Fader, Sønn og Hellig Ånd.

Disse som lever her, de er ikke av verden, sier Jesus, - nei, de er av Gud. De er født av Ham ved sannhets ord, som Jakob skriver i sitt brev. Og i Ef. 1,13 bl.a. utdyper Paulus hva dette sannhets ord i virkeligheten er: "...evangeliet om deres frelse." Det er ordet som har født oss på ny og satt oss inn i sønnekår hos Gud.

Vil du nå gå videre i håp til en lunken kristendomsutøvelse - for det kan aldri bli annet enn lunkent i Guds øyne så lenge det stammer fra vårt eget viljes- og hjerteliv - hvor stor iveren enn blir - eller vil du rope til Ham om at Han må åpenbare Jesu Kristi evangelium for ditt hjerte.

"Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine" (v.9b). Du ser at det som er av verden - bl.a. det som stammer fra vårt eget hjerte og vilje - det er ikke engang gjenstand for Jesu forbønn. Nei, "jeg ber for dem som du har gitt meg, for de er dine," sier Han. Og hvem disse er kan du lese om i Joh. 1,22: "...dem gav Han rett til å være Guds barn, de som tror på Hans navn." Altså det navn Han fikk av Faderen (v.11). Alt dette betyr ikke annet enn tro på Faderens vitnesbyrd om Sønnen, Jesus Kristus.

Hans navn skal kalles Jesus
Det er et frelsernavn
Deg Gud til evig ære
Og oss til evig gagn.

E.K.