Ta ditt kors opp

Mt. 16, 24 - 27

   24. Da sa Jesus til sine disipler: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg. 25. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. 26. For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel? 27. For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet med sine engler, og da skal Han gi enhver igjen etter hans gjerning.

   Her taler Jesus om en livsholdning - et hjerteforhold - hos den enkelte av dem som har mottatt budskapet om Hans frelsergjerning. Han taler om dem som vil følge Ham - og da kan det kun være tale om dem som har mottatt Ham i sannhet - for denne spesifikke vilje kan bare virkes ved evangeliet. Han har ikke noe slikt budskap til de andre. Til dem heter det ganske enkelt: "Tro på Sønnen!"

   Her er altså ikke tale om selve frelsen, for hva den angår, så kommer talen om gjerninger overhode ikke inn i bildet. Der er Skriften så klar som noen måtte ønske! Men Guds ord taler også om en forskjell i lønn for de troende. Og den taler om at de troende vil komme til å bygge videre på grunnvollen Kristus, med forskjellig slags materiale - noen med edelt, andre med uedelt, men selv de som bygde med materiale som brant opp i prøven, skal bli frelst - dog som gjennom ild. (1 Kor. 3,11-14).

   Vi mennesker ble i fallet, i virkeligheten våre egne guder! Vi ble selvdyrkere. Det var da også fristelsen: "Dere skal bli som Gud," vi falt for, og derfor naturlig lever i. Vi vil være størst, best, mest æret og hedret osv. og må vi først erkjenne vår litenhet, så tar det knekken på vårt selvbilde, vår selvfølelse osv. Det er her det har sin grunn.
   Vi vil derfor følgelig, etter vår natur, leve for oss selv - vi vil hegne om oss selv og vårt eget, sørge for at vi får alle våre behov tilfredsstilt, og andre mennesker blir kun redskaper til å oppnå dette. Hva nytte kan vi ha av dem? - det blir omkvedet.
   Her peker Jesus på en helt annen vei.

   Vi nevnte at dette i seg selv ikke handlet om vår frelse, men dette å leve for seg selv, kan likevel få den følge, at vi også gir slipp på selve frelsen. Ens eget sluker alt til sist. Vi ser et eksempel i Skriften ved Demas f.eks., han som var en av Paulus' nære medarbeidere - om ham bringer Paulus denne triste rapporten: "Demas forlot meg, fordi han fikk kjærlighet til den nåværende verden." (2 Tim. 4,10).
   Her peker jo Paulus på det samme som Jesus taler om her - at kjærlighet til den nåværende verden - som jo har sin grunn i vår medfødte natur - ikke kan leve side om side med livet i Gud, med heldig resultat. Nei, du må fornekte deg selv, sier Jesus, - noe som nærmest er blitt aldeles borte i forkynnelsen i dag, og vi har derfor også mer og mer et kristenfolk, som skal ha med seg alt hva denne verden har å by på, og himmelen i vente.
   Men det Skriften taler om til oss, er at himmellivet begynner her i verden. Du får del i det her og nå! Dette er nettopp hva Jesu offer har gitt oss adgang til. Men da ikke som mange forkynner innen den såkalte herlighetsteologien. Den åpner bare nettopp for det naturlige menneskets lyster - å oppnå et paradis her på jord. Nei, det er tale om å eie livet i Gud, alt her, og vokse i det. "Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen." (Hebr. 10,19), og "Men et bedre håp (Jesus) blir ført inn, og ved det kan vi nærme oss Gud" (Hebr. 7,19). Det er å følge Jesus! Tro på Ham, og ved det nærme deg Gud! Det er å vokse i nåde og kjennskap til Ham" (2 Pet. 3,18), og dette fører neppe til noen paradisisk tilværelse, hva de jordiske ting angår, i denne verden, men heller til trengsel og lidelse av forskjellig art.
   Men denne vokster i - og tilnærmelse til - Gud, kan altså ikke skje, uten at man samtidig fornekter sitt eget - derfor har vi Jesus' - må. "Han må fornekte seg selv" (v.24). Man kan ikke leve et slikt liv, samtidig som man lever for å oppnå sine "drømmer" her i verden. Du må rett og slett velge her.

   Når det gjelder dette å bli stilt overfor kallet, så har vi disse innbudte det tales om f.eks. i lignelsen om kongesønnens bryllup (Mt. 22.1-14), som alle valgte bort Guds frelse, til fordel for det de hadde i denne verden. Og ikke noe av det de foretrakk fremfor Guds rike, var i seg selv syndige ting, la oss merke oss det! Det var mennesker som aldri hadde vært innenfor, og heller aldri kom dit, av denne grunn, - med Demas var situasjonen en annen. Han er en advarsel til deg og meg som har tatt imot Guds kall: "Bli ved å stride!"

   Til nærmere et menneske kommer Gud, til mer vil også Guds hensikt med hans liv oppfylles. Du skal altså ikke - som svært mye forkynnelse kretser om - søke så mye å finne ut av Guds hensikt med ditt liv, som det å søke å komme nær Ham, ved Jesu Kristi forsoningsverk. Denne "Gud har en plan med ditt liv" forkynnelsen tjener nok mye mer til å slite mennesker ut, enn å gi lyst til Guds rike, og fører derfor til en mer eller mindre åpenbar lengsel etter "kjøttgrytene i Egypt," dvs. etter denne verdens ting.
   Å holde seg nær til Jesus og lære Ham mer og mer å kjenne, gjør også de offer som følger av det, lettere å bære.

   Å "miste sitt liv," som vi leser om her (v.24), kan  være helt konkret å måtte late livet for Jesu navns skyld. Det har historien vist oss, og det skjer enda i dag, og vil igjen skje i større grad, mot slutten av denne tidshusholdning, kan det se ut for, men dette skal nok først og fremst forstås i sammenheng med det som ellers er budskapet i denne teksten, - altså å fornekte seg selv - sitt eget - med andre ord å gi slipp på sitt eget.

   Når vi hører slikt, så begynner vi gjerne å regne på det, - vil jeg orke disse kostnadene? Her kommer Jesus oss til hjelp og stiller dette "regnestykket" opp for oss: "Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel?" (v.26a). Hva svarer (velger) du?
   Og så føyer Han til: Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?" (v.26b). Om du så vant, og altså eide hele verden, så ville du likevel ikke ha til løsepenge for din sjel - den ville gå tapt! Hva var så vunnet?
   I motsetning til dette, forkynner da Guds ord deg nettopp løsepengen for din sjel: Jesu blod!
   Her står valget, også i dag, min venn!
   Velger du din sjel - da velger du Jesus!
   Ikke som en slik "søndagskristen," for hvem Jesus nærmest er som en bildestøtte i kirken, som man besøker en gang i uken, men som en levende frelser du ånder og lever i. Din venn, din frelser, din Gud, din løsepenge, din forsoner, din bror, din far, ditt liv, ja, ditt alt!

"   For Menneskesønnen skal komme (igjen) i sin Fars herlighet med sine engler" (v.27a), og "dommen skal begynne," ikke med den opprørske verden, men "med Guds hus." (1 Pet. 4,17).
   Og hør du som skal få lønn etter din gjerning - for det skal du ifølge Jesu ord her - det er ikke tale om hvor mye og/eller hvor stort, men om dette: - holdt du deg nær til Ham! Hva ble Han og Hans gjerning for deg? - så mye at du var villig til å gi slipp på noe av ditt eget?

   La det få være spørsmålet i dag, og alle dager!

   Å, at jeg kunne min Jesus prise
Som jeg av hjertet dog så gjerne vil,
Fordi Han ville slik nåde vise
Å byde meg sitt himmerike til!

E.K.