Frykt Gud!

Mt. 10, 28 - 31

28. Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for Ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete! 29. Selges ikke to spurver for en skilling? Men uten deres Far faller ikke én av dem til jorden. 30. Men endog hårene dere har på hodet, er talt alle sammen. 31. Frykt derfor ikke, dere er mer verd enn mange spurver.

Helvete er avskaffet," sies det i dag. Og da menes det rett og slett, at vi har bestemt oss for å ikke tro på det. Slike antikverte forestillinger kan vi ikke være bekjente av, i vår opplyste tid!
Men hva hjelp er det i det, når Guds ord nå engang fremdeles "tror" på det? Det er det samme som om vi ville si: "Døden (som er syndens lønn (Rom. 6,23)) er avskaffet." Folk ville jo likevel dø som før, om vi aldri så mye bestemte oss for det!
Dette er nemlig ikke lagt i vår hånd å bestemme over, og her viser Jesus oss i hvis hånd det ligger (v.28b). Hans vilje og bestemmelse kan ikke vi avskaffe.

Vi nevnte antikverte forestillinger, og så langt er det rett, at det som har med helvete å gjøre, er overlatt til forestillinger. Det sies lite om hva det konkret består i, men at det er et alvor over det langt utover hva vi kan forestille oss her, det levner Guds ord ingen tvil om. "Dette må du for enhver pris unngå!" - er det som om ordet roper til oss. Så også i teksten her. Den viser oss, at de middelalderske forestillinger om djevler som piner mennesker i flammer og lignende, virkelig er antikverte forestillinger, men dermed er ikke alt sagt, - og dermed er ikke fortapelsen avskaffet, men bare enkelte menneskelige forstillinger. Teksten her viser oss, at helvete har noe med å møte Gud, i en bestemt tilstand, å gjøre - uforsonet med, og dermed uforsonlig overfor, Ham. Og at det består i - ikke som enkelte hevder i dag, en utslettelse av legeme og sjel, - men en ødeleggelse! (v.28), hva nå det måtte bety. Men uansett om vi ikke har det klart for oss, så bør vi høre nøye på Jesu ord her, om å frykte for Ham, som har denne makt, dvs. også frykte for den tilstand som setter oss i en slik stilling.
Det er jo også så meningsløst, da det finnes en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus den rettferdige, som har sonet for all verdens synd (1 Joh.2.1-2), slik at det virkelig er bibelsk belegg for sangstrofen: "Ingen behøver fortapte å gå."
Og den som har sørget for dette, er nettopp den Gud, som har denne makt til å kaste i helvete. Kom til Ham med din synd, og tro den forlatt for Jesu skyld, så er du fri.

Han er den ufattelige kjærlighet (1 Joh.4,8og16), som lot sin egen elskede Sønn, gå i dommen i den skyldiges sted! "En rettferdig for urettferdige," som Skriften uttrykker det (1 Pet.3,18). Hvorfor skulle noen gjøre det, uten av kjærlighet?  Har noen fått en rettferdig dom, så er det ingenting å si på at den må sones! Men dette ville Herren skåne oss for - å møte Ham som dommer - og for å kunne det uten å sette til sides verken sin rettferdighet - som krever synden sonet - og sin kjærlighet - som vil forbarme seg over synderen - gikk Han selv i synderes sted, som det står skrevet: "Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv... Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud" (2 Kor. 5,19a og 21). Rettferdige for Gud i Ham, ved dette Guds verk, ikke vårt eget strev - så har Gud elsket deg! Kan du fatte den kjærlighet til deg som Jesus beskriver her? Eller kjenner du noen annen som elsker deg så høyt, at vedkommende holder regnskap med hvert hårstrå som faller av ditt hode? Men det gjør altså Gud! En slik kjærlighet er du gjenstand for! Her er igjen dette ufattelige ved Gud - vi kan ikke begripe det, men må bare tro det, fordi Jesus sier at det er slik. La oss gjenta det: Gud holder regnskap med hvert hårstrå på ditt hode.
Og som Jesus også åpenbarer her - Gud elsker hele sitt skaperverk (v.29), og derfor vil Han heller ikke la det bli liggende med mennesket i fallet, men reise det opp igjen sammen med mennesket (Rom.8,19-22).

Når Jesus altså taler om frykt, så vender Han oppmerksomheten vår bort fra det som vi vanligvis frykter, bl.a. andre menneskers vold, og til Gud. Skal du nå frykte noe, så frykt Gud! Men så avsluttes teksten vår med et - frykt ikke! Men her, som alltid ellers, aldri med et, frykt ikke, slik ut i luften, men alltid knyttet til noe bestemt, en årsak. Her i teksten viser Han tilbake til det Han har åpenbart oss om Guds kjærlighet, og sier: "Frykt derfor ikke!" (v.31a).
Så, derfor igjen: "Hold deg til Hans kjærlighet! - det er eneste redning for deg!"
"Se derfor Guds godhet og strenghet - strenghet mot dem som er falt (har støtt seg på Guds kjærlighet åpenbart oss i Jesus Kristus), men over deg er Guds godhet, så sant du holder fast ved Hans godhet" (Rom-11,22).

Nei, helvete er ikke avskaffet, men det finnes redning fra det, og denne redning er Guds godhet, slik den er åpenbart deg i Jesus Kristus, den rettferdige, i ditt sted.
La begge deler få følge deg videre på ferden, så du innprentes, at evangeliet ikke er noe du kan tåle å miste av syne. Det er det avgjørende - for det er altså noe å frykte! (v.28b).
Dette kan mennesket klage over, og angripe, så mye det vil, og orker, - det kan få det slettet ut av hver bok, det kan skremme alles munn til å tie om det, men det forandrer ikke selve saken - Guds ord kan ikke gjøres ugyldig (Joh.10,35).
Her er bare et budskap: "Omvend deg og tro evangeliet!" For her er et evangelium å ta sin tilflukt til, og finere er det knapt fremstilt noe sted, hva som forårsaket denne gjerning, at Jesus gikk til korsets død, enn det du leser i denne teksten her: "Men endog hårene dere har på hodet, er talt alle sammen" (v.30). .

Om alle hav med blekk ble fylte, var himlens hvelv av pergament,
Og var en penn hvert strå på jorden,
Hver mann med skrivekunsten kjent,
Å skildre rett Guds kjærlighet vil tømme alle hav,
Og himlens hvelv fra bryn til bryn ei plass til skriften gav.

E.K.