|
Bygg på Jesus!
Mt. 7, 21 - 29
21. Ikke enhver som sier til
meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør
min himmelske Fars vilje. 22. Mange skal si til meg på den dagen: Herre,
Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt
navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? 23. Men da skal
jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere
som gjorde urett! 24. Derfor - hver den som hører disse mine ord og
gjør etter dem, han blir lik en forstandig mann som bygde huset sitt
på fjellgrunn. 25. Og regnet skylte ned, og flommen kom, og vindene
blåste og kastet seg mot dette huset. Men det falt ikke, for det var
grunnlagt å fjell. 26. Men den som hører disse mine ord og ikke gjør
etter dem, han blir lik en uforstandig mann, som bygde huset sitt på
sand. 27. Og regnet skylte ned og flommen kom, og vindene blåste og
kastet seg mot dette huset. Og det falt, og fallet var stort. 28.Og
det skjedde da Jesus hadde endt denne talen, da var folket slått
med undring over Hans lære. 29. For Han lærte dem som en
som hadde myndighet, og ikke som deres skriftlærde.
Det er viktig å merke
seg hva som er hovedsak i denne teksten, ellers så kan selve denne teksten
bli en ledetråd for deg, nettopp til å bygge ditt hus på sand.
Loven har vi et - fra naturen av - forhold til (Rom.2,14-15),
mens evangeliet er en aldeles fremmed sak, som må bli oss forkynt til
tro. Derfor er vi også i utgangspunktet alltid fokusert på gjerninger
- "Hva skal vi så gjøre for å gjøre Guds gjerninger?" (Joh.6,28),
ja, det er menneskets naturlige spørsmål, i møte med det som
har med Gud å gjøre. Og så taler Jesus her nettopp om å gjøre
etter Hans ord! Men da er det noe vi må ta med oss, at det å gjøre også
betyr å innrette seg etter. Å stå rett, i forhold til det budskap
en har hørt.
Guds ord gjør noe aldeles klart
for oss her - Jesus taler her om at Han en dag skal tale åpent ut til dem
som har fart vill (v.23),
men det betyr ikke at det har vært holdt hemmelig for dem tidligere, de
har bare ikke villet høre på det øret - nå skal de få høre det
direkte fra Hans munn, det som gang på gang "nappet" i dem og
ville stanse dem opp - og det Guds ord her gjør klart, det er at det hele
står og/eller faller med grunnvollen. Det er hva huset er bygd
på som er det avgjørende!
Paulus åpenbarer noe om dette som vi gjerne ikke tenker, da han sier om
prøvelsen av vårt kristenliv (gjerning), og frelsen, at selv om det på
grunnvollen var bygd med uedelt materiale, som da brant opp i prøven, så
skal likevel vedkommende bli frelst, dog som gjennom ild (1
Kor.3,15). Hvordan kan
det gå til? - alt brant jo opp, slik at de sto for Gud aldeles ribbet og
nakne. Jo, p.g.a. grunnvollen! Den holdt dog!
Det er som Rosenius sier et sted, der han taler om hvor inderlig han har
bedt om å få leve et liv til Guds ære, kristennavnet
verdig: "Men holder ikke min kristendom, så holder dog
min Kristus!"
Ja, det er nettopp hva Paulus forkynte som vi hørte - og det er nettopp
hva Jesus peker på her - grunnvollen vil sørge for at
"huset" blir stående tross alt.
Å bygge sitt hus på - kan også
kalles - "å tro på" - og/eller - "å sette sitt håp
til."
Det er da heller ikke for ingenting at denne "husbygging," er
sagt i samband med denne finurlige villfarelse som Han har beskrevet like
før, hvor de nettopp var fokusert på gjerninger.
Vi forstår at mennesker som er Jesu åpenbare fiender blir vist bort på
denne dag, men mennesker som kaller Ham Herre, og endatil er så ivrig
opptatt med Hans navn at de gjør store gjerninger i dette, det er verre
å forstå. Hvordan kan dette ha seg? Vi ser det bl.a. på språkbruken
deres - de gjorde det riktignok i Hans navn, men det var de som
gjorde det. "Har vi ikke profetert osv." (v.22).
De hadde sin trøst, sin glede, sin frimodighet, sitt håp, ja, alt, i de
gjerninger de utførte i Hans navn. Jesu navn var for dem som en magisk
formel, men hva med deres hjerteforhold til Ham selv, og Hans gjerning
for dem?
Jesus peker på, og advare imot det samme, da de sytti disipler Han hadde
sendt ut, kom tilbake fra sin "prekeferd" og vitnet:
"Herre, til og med de onde ånder adlyder oss i ditt
navn!" (Luk.10,17).
Her ser vi igjen henvisningen til Hans navn, men her er et "oss"
som Jesus ser med samme, og sier: "Jeg så Satan falle ned fra
himmelen som et lyn." (v.18).
Så bekrefter Han videre den makt over Satan og hans velde som er i Hans
navn, "men gled dere ikke over dette at åndene er dere
lydige! Gled dere heller over at navnene deres er innskrevet i
himmelen!" (v.20).
Her ser vi at Jesus nettopp taler åpent ut, for her er det
spørsmål om selve grunnvollen, og dermed også om frelse eller
fortapelse for disse menneskene.
Vi vet at de fleste av disse siden gikk bort fra Ham, da Han forkynte hva
grunnvollen virkelig var: "Den som eter mitt kjød og drikker mitt
blod, han blir i meg og jeg i ham." (Joh.6,56).
Du ser dette er å gjøre etter Hans ord - dette er å gjøre Guds vilje -
å ta til seg vitnesbyrdet om Jesus, og klynge seg til det, ja, la det bli
sin mat, m.a.o. det eneste håp om liv! "For dette er min Fars vilje,
at hver den som ser Sønnen og tror på Ham, skal ha evig liv" (Joh.6,40).
Hørte du dette? "Dette er min Fars vilje..."
Disse som i teksten her sto for
Ham, og altså gikk fortapt, hadde aldri kommet i den stilling, at
de hadde bruk for Jesus på denne måten - at de måtte
"ete" Ham til liv.
Du må ikke tenke at dette først og fremst handler om å gå til
nattverd, men det handler om et hjerteforhold til Jesus, som bare
den som ser seg fortapt i seg selv, kan ha. "Jeg må ha min Jesus med
meg, vandre ene kan jeg ei."
Og at de aldri hadde vært i dette forhold til Ham, det sier Jesus
selv her: "Jeg har aldri kjent dere," og videre:
"Vik bort fra meg dere som gjorde urett!" (v.23).
Dette er noe å stanse
opp for! - tenk deg forkynnere som reiser omkring og foretar seg så store
ting i Jesu navn, og så er det i virkeligheten djevelen som er i
virksomhet! Og hvorfor er nå han så ivrig med i dette? Av den samme
grunn som alltid - for at mennesket ikke skal finne inn til det sanne og
frelsende forhold til Jesus, Guds Sønn, vår frelser. Disse vil bare
føre andre inn i det samme forhold som de selv befinner seg i, nemlig en
religiøs tilstand hvor de er fremmede for Jesus, og forblir fremmede for
Ham, så lenge dette blir holdt oppe. De må altså frelses fra
sitt "kristenliv!" Det er det som må gå i
stykker for dem, om de skal ha noen som helst mulighet for å bli frelst.
Paulus taler til korinterne om noe vi som kristne bør akte nøye på, da
han sier: "For om det kommer en til dere og forkynner en annen
Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd,
som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere
ikke før har mottatt - da tåler dere det så gjerne" (2
Kor.11,4). Dette er
altså en mulighet, for dette forkynnes faktisk! - og dette skal du ikke
så gjerne tåle, nei, helt avvise.
Hvordan skal man så finne frem i
et slikt virvar av lære og åndsmakt? "For Menneskesønnen er kommet
for å søke og frelse det som var fortapt"
(Luk.19,10).
Er du det?
En kan faktisk si det på denne måten - rett forstått: En finner ikke
frem før en har gitt opp å finne frem! - og altså derfor venter alt av
Guds nåde. Men dette er ikke noe et menneske bare kan bestemme seg
for å gjøre, for dermed å gjøre det som er rett, og altså bli frelst,
nei, dette er det punkt Herren bringer den til som ikke pruter med Hans
ord, men tar det til hjerte, alt! Man er da blitt forstandig,
og bygger derfor på fjellgrunn - tidligere var man uforstandig og
bygde derfor på sand. Du ser at dette feil, eller rett, valg av vei, har
sin årsak.
Vi ser også at det å være
forstandig i Herrens øyne, er uforstand i verdens, og det å være
forstandig i verdens øyne, er å være uforstandig i Guds. Derfor heter
det da også Hos Jakob: "Vet dere ikke at vennskap med verden er
fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende" (Jak.4,4).
Og det gjelder ikke bare å gjøre onde gjerninger, som mange forbinder
med det å "gjøre som verden," men det er tale om verdens vis,
å tenke og forstå og resonnere som verden.
"Vet dere ikke...? spør han. Du aner en snev av forundring i slike
spørsmål. Han forutsetter jo da at kristne skal kjenne til dette. Men
fordi Jakob selv kjente så inderlig vel til dette, viser han også den
rette vei å gå: "Men om noen av dere mangler visdom, da må han be
til Gud - for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse - og så skal han
få den" (Jak.1,5).
Be Gud, og vær tålmodig, for du kommer til å få som du har bedt Ham
om, når du slik ber i samsvar med Hans vilje.
Du kommer til å ende med å bygge ditt hus på fjellgrunn, for alt ditt
eget vil oppleves som sand - det glir unna og gir etter.
I de to siste vers (28-29)
ser vi hvordan folk opplever det når det er Jesus som taler,
og ikke bare en forkynner (skriftlærd). Altså når
Jesu Ånd taler i møtet gjennom forkynneren. Du blir slått
med undring, ansikt til ansikt med Ham, og ikke opptatt med en
eller annen "stor" forkynner. Slik som f.eks. den samaritanske
kvinne ved Sykars brønn: "Kom og se en mann som har sagt
meg alt jeg har gjort!" (Joh.4,29).
Han vil ikke bare lære deg en mengde læresetninger, - om
de i seg selv er aldri så kostbare, - men ha deg i tale - et hjerte
til hjerte forhold. Vit det når du har med Guds ord å
gjøre!
Jesus det eneste, Helligste,
reneste
Navn som på menneskelepper er lagt!
Fylde av herlighet,
Fylde av kjærlighet,
Fylde av nåde og sannhet og makt!
E.K.
|
