Lys og salt

Mt. 5, 13 -16

13. Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tråkkes ned av menneskene. 14. Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. 15. Heller ikke tenner noen et lys og setter det under en skjeppe, men i lysestaken. Da lyser det for alle som er i huset. 16. Slik skal dere la deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Far i himmelen.

Løsenet for i det hele tatt å kunne forstå denne teksten rett - det som åpenbarer den som evangelium og ikke lov - det er det som står skrevet: "Dere er...!" (v.13a og v.14a). Uten dette går vi vill i denne teksten og, ja, i hele Guds ord.

Han taler da til dem som er kommet til tro på Ham. Du er jordens salt, ved det. Du er verdens lys, ved det. Det er naturlig for deg å straks se på deg selv, når du hører så store ting om deg selv, ikke sant? Og da blir konklusjonen klar: Å nei! - det kan ikke stemme. 
Men det var nå ikke der du skulle se etter det! - du er det ved troen på Ham! Det er ikke noe du skal gå omkring og bestrebe deg på å være - Gud fri oss fra denne anstrengte "kristendomsutøvelsen!" - det er noe du er. Frelst av nåde! - Jordens salt, av nåde! - Verdens lys, av nåde!
Om saltet mister sin kraft? (v.13). Da er det jo ikke lenger salt, rett og slett, men er blitt noe annet. Og da duger det ikke lenger i den "tjeneste" saltet har. Dette er nettopp poenget. Mister du - kommer du bort i fra din kraft - så duger du ikke i den tjeneste du har. Nemlig å skinne i mørket. Dermed så er du meningsløs for verden. Den akter ikke på deg. Den ser ikke noe annet i deg, enn et menneske som forsøker å fremstille seg selv etter et bestemt mønster. Men hva så?

En troendes kraft, er Herren selv. Og Ham er det bare mulig for et menneske å ha samfunn med, ved evangeliets åpenbaring for hjertet. Den som ånder og lever i evangeliet, han ånder og lever i Herren. Han har kraften, - han er jordens salt, og verdens lys.
Om denne tilstand sier Jesus rett og slett: "En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules" (v.14).
Hør nå: Kan ikke! Så lenge du lever med Herren slik - den eneste måte å leve med Ham på - så vil ditt lys skinne for menneskene.

"Heller ikke tenner noen et lys og setter det under en skjeppe, men i lysestaken...  Slik skal dere la deres lys skinne for menneskene" (v.15 - 16).
Du ser at det første krever noe aktivt av deg - du setter det under en skjeppe.
Det andre er noe ganske passivt - la det skinne! Ganske enkelt: Vær det du er!
Men selv om en sånn sett kan si: Ganske enkelt - så er det slett ikke så enkelt for et menneske dette. Her er minst to bestemte grøfter å gå i.
Den ene at en, når en betrakter seg selv, ikke synes det holder. Og så skal en til og gjøre seg mer kristelig, enn hva man er bare ved troen på Jesus. Det kan være godt ment fra vår side - en vil gi et godt inntrykk slik at også andre skal søke Jesus. Mange oppfatter da også vers 16 i teksten vår nettopp slik. Men dette fører tvert imot til at vårt sanne lys - som er Jesus selv - blir satt under en skjeppe, mens vårt eget får lyse. Ingen blir vunnet for himmelen ved det. Om noen i det hele tatt blir vunnet ved dette, så er det til den samme fariseismen som du da selv utøver. Og da er det verre med det mennesket enn før.
Det andre er, når en av frykt for verden - for dens hån og spott, tilsidesettelse o.l. gir seg ut på å skikke seg lik den, i sjargong, levemåte, interesser o.l. for å skjule sin annerledeshet, sitt rette sinn. Da setter en også lyset under en skjeppe. 
Da Peter nektet og bannet på at han ikke kjente det menneske Jesus, så var han lys, - det vil si at han visste hvem Jesus var, og trodde på Ham, - men av frykt for verden "satte han sitt lys under en skjeppe." Vi går kanskje ikke så drastisk til verks, men dog - dette ligger oss nær. 
Dette er ofte vanskelig, sier du. "La deres lys skinne," sier Jesus. Alt annet er synd, og må bekjennes som det.
Vi må være oss bevisst at ingen blir frelst ved å la sitt lys skinne - det blir vi alene fordi Han har latt sitt lys skinne for oss, - men vi skal heller ikke slå oss til ro i en tilstand, der hvor det å sette lyset under en skjeppe er akseptabelt.

"Dere var jo selv en gang mørke, men nå er dere lys i Herren" (Ef.5,8).
Her ser vi det åpenbart igjen - vi er lys, og vi er det i Herren! - og så står det da videre: "Vandre som lysets barn!" (Ef. 5,8). M.a.o. Vær det du er! Det er vel vanskelig?

"Slik skal dere la deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Far i himmelen" (v.16).
Det er jo helt klart at Jesus her ikke - slik som det så altfor ofte oppfattes i kristelige kretser - taler om å gjøre gjerninger for å ses av menneskene - noe Han selv forakter og taler svært nedsettende om gang på gang. Og hør bare hva Han sier om dette til sine egne: "Ta dere i vare så dere ikke gjør deres gode gjerninger for øynene på folk, for å bli sett av dem." En klar advarsel imot dette altså. Og så fortsetter Han med å si - og dette gir perspektiv over det: "Da har dere ingen lønn hos deres Far i himmelen" (Mt.6,1). Så fordømt er dette fra Guds side altså.
Så kan det ikke være dette Jesus oppfordrer til i vers 16 her. Nei, her tales i samme evangeliske ånd. Lev med Ham, - lev i Ham, ved din tilflukt til ordet om korset, og Guds nåde som er deg åpenbart ved Ham, så skal det bære en frukt som mennesker skal komme til å se og erfare. Dette er noe de troende ikke selv ser særlig mye av, om noe. De er mer opptatt av den ufattelige nåde, at de, slik som de nå engang er skal få høre Herren til, og leve i dette salige og fortrolige samfunn med Ham.
Her, i dette samfunnet mellom den troende og Jesus selv, skjer alt det som skal skje i en troendes liv.
Å vike av fra denne tro, er å sette sitt lys under en skjeppe - det er å forlate, og dermed miste sin kraft. Så kan du gå og forsøke å møte, og overbevise, verden i din egen. Du vil komme til å bli trådt ned av menneskene, sier Jesus her. Og det er vel Ham du tror på?

Dette uttrykket: "- kastes ut," som Jesus bruker her (v.13), er et skrekkelig ord. Det er resultatet av frafall. Det er det samme uttrykk Han bruker om grenen som ikke blir i vintreet, - "han kastes ut som en gren og visner, og de samler dem sammen og kaster dem på ilden, og de brenner" (Joh.15,6). Her er samme sak, - de duger ikke lenger til den tjeneste de hadde, fordi de har forlatt kilden.
Og dette skjer altså - tragisk nok - så ofte under nettopp iver i tjeneste, - pålagt av en selv eller helst av andre. Ofte andre som trenger deg som tjener til sine formål.

Hør om tjenesten og livet i Guds rike: 
"For det landet du kommer inn i og skal ta i eie, er ikke som landet Egypt, som dere drog ut fra. Der sådde du en utsæd, og så måtte du bruke foten* når du vannet jorden - som i en kjøkkenhage. Men det landet dere drar over til og skal innta, er et land med fjell og daler, som drikker vann av himmelens regn. Det er et land som Herren din Gud bærer omsorg for. Alltid hviler Herrens, din Guds øye på det, fra årets begynnelse til dets ende" (5M 11,10-12).
* Trå vannhjul for å pumpe opp vann fra Nilen.

Les det igjen og igjen, til det begynner å synke inn. For dette er ikke lett lært, og aldri en gang for alle.

Er det en formaning som kunne passe til slutt her, så må det være: La nå ditt lys få skinne! - først og fremst for deg selv, og så for andre. Se på Jesus!

Bruk meg der hvor jeg vandrer frem,
Som ditt lys, ditt salt!
La meg vise forkomne hjem,
Tro mot deg i alt!

E.K.