Et nytt bud!
Rom. 13, 8 - 10
8. Bli ingen noe skyldig, annet enn det å elske hverandre! For den som
elsker sin neste, har oppfylt loven. 9. For disse bud: Du skal ikke drive
hor, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære,
og hvilket som helst annet bud, de sammenfattes i dette ord: Du skal elske
din neste som deg selv. 10. Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Derfor
er kjærligheten lovens oppfyllelse.
Det er de som tenker som så: Å, Jesus har gitt oss et nytt bud, og det
er bare dette at vi skal elske hverandre. Og det er sant. Men det som
gjør det så galt for oss, det er at vi naturlig tenker helt galt om det,
dersom vi ikke har gjort erfaringer under loven, og kommet til Gud som
helt fortapte og fordømte syndere. Vi tenker da ellers, at dette kan
vi da.
Vi er jo da omsorgsfulle og kjærlige og medfølende mennesker. Er vi
ikke det da? Men la du merke til, hva som sto i teksten her: ”Kjærligheten
gjør ikke nesten noe ondt.” (v.10a). Ikke
noe! - Overhodet ikke noe! Aldri! Den som da altså gjør sin
neste noe ondt, i tanker, ord eller gjerning, har altså syndet imot
kjærligheten. Da har du syndet imot det bud Jesus har gitt deg.
Har du aldri baktalt noen? - Tenkt ondt om noen? - Vært misunnelig?
- Da har du
jo brutt budet i tilfelle, for kjærligheten gjør nemlig ikke nesten noe ondt!
Har du gitt deg ut på dette budet fordi du ikke har sett, hva det i
virkeligheten innebærer. Nemlig det som videre står: ”Derfor er kjærligheten
lovens oppfyllelse!” (v.10b). Lovens
oppfyllelse!
Johannes skriver noe underlig om dette nye bud i sitt brev: ”Mine kjære!
Det er ikke et nytt bud jeg skriver til dere, men et gammelt,
et bud dere har hatt fra begynnelsen av. Det gamle bud er det ord
som dere har hørt. Likevel er det et nytt bud jeg skriver
til dere, og det er sant i Ham og i dere. For mørket viker bort og det
sanne lys skinner allerede.” (1 Joh. 2,7-8).
Det er ikke noe nytt. Kjærligheten har alltid vært lovens oppfyllelse, og
det har også alltid vært årsaken til, at vi mennesker aldri har
maktet å holde og oppfylle loven: Vi har ikke denne kjærlighet!
Hvordan
skal du da nå frem? - Når du altså mangler forutsetningen. Det vi
mennesker måtte mangle i vår karakter, i vår personlighet, det må vi bare
leve med. Jeg tenker da på de grunnleggende trekk - det er jo ikke å
skaffe noe sted! Et menneske som f.eks. mangler samvittighet - vel,
samvittighet er ikke å få kjøpt noe sted. Det vi er, det er vi! - Ingenting kan forandre det. Det er denne sannhets erkjennelse Guds Ånd
driver et menneske til - og før et menneske kommer dit hen, vil det
aldri kunne forstå og gripe Guds vei og tanke.
Salmisten han uttrykker det
blant annet slik: ”Før jeg ble ydmyket, fór jeg vill, men nå holder jeg ditt
ord.” Og: ”Det er godt for meg at jeg ble ydmyket, så jeg kunne lære dine
forskrifter.” (Slm. 119,67 og 71).
Denne ydmykelsen han peker på her var altså en forutsetning. Uten
den var
ikke det andre mulig. Og denne ydmykelse, det er den sannhets erkjennelse
vi har pekt på, da mennesket innser sannheten om seg selv: Jeg er fortapt! Jeg mangler selve
forutsetningen for å ha med Gud å
gjøre.
Derfor måtte Gud gå utenom oss, da det gjaldt vår frelse. Det var ingen
forutsetning i skapningen selv. Han måtte føde en helt ny, en
Stedfortreder, en som kunne gjelde for alle de andre - i deres sted. Og så
regnet Han Hans gjerning til gode for alle de andre.
Når Gud nå har gjort det, og allerede har fullbrakt frelse for deg,
hvorfor tenker da du, at det også må bero noe på deg, og hva du bidrar
med? Da var jo ikke frelsen fullbrakt! - Ikke før du også hadde lagt ditt til! Hvordan kan det da ha seg, at Jesus, Guds Sønn, Han som var
sendt til jord for å fullbringe frelse for oss, faktisk ropte det ut fra
korsets tre for vel 2000 år siden: ”Det er fullbrakt?”
Et menneske som umiddelbart tenker: Å så godt, tenk Han krever ikke mer av
meg, enn at jeg skal elske de andre! - Det mennesket mangler noe
vesentlig. Etter verdens målestokk har det ingen mangel - og nå skal
vi se noe av hvor annerledes det ser ut fra Guds side, enn vår. Vi sier jo
i denne verden, at når et menneske er sykt, da mangler det noe, og
når det er friskt, så har det. Og det er rett, når det gjelder
livet her på jord, og vi har så snart for å overføre det i åndelig
sammenheng også. Men i den sammenheng som vi nå er inne på, tar vi helt feil når
vi tror vi er friske. - Vi mangler da altså noe, nemlig sannhets
erkjennelse, for sannheten er tvert imot: Vi er syke.
Jesus selv sier om
dette: ”Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt!” (Luk. 5,31). Altså, så lenge man tror om seg
selv å være frisk, kommer man ikke til legen for å bli legt. Og så
blir man gående i sitt eget, og tror på Jesus akkurat så mye som man selv
synes man har bruk for. Derfor også denne frimodighet overfor det nye bud:
Å tenk ikke mer enn det!
Men du som har sett noe av hva dette innebærer - og
har tenkt deg til himmelen - du må høre nå, hva apostelen sier om
kjærligheten. - Du må høre nøye, for dette er det avgjørende: ”I dette er
kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og
sendt sin Sønn til soning for våre synder.” (1 Joh. 4,10).
Det er disse - de som har sett dette og lever der - det er
de
som har fått det nye bud av Jesus - ja, de har fått det inn i sitt hjerte
og sinn - et oppfylt bud! Du skal ikke bestå for Gud ved din
kjærlighet, verken til Ham eller medmennesker, men ved Hans
kjærlighet til deg. Derfor: Elsk hverandre!
De troende er de frie! - Og hva er det de tror? - Jo,
evangeliet! - De
tror å ha fått alt både til liv og gudsfrykt i Ham!
Derfor er vi skyldige å elske hverandre, står det. Ja, det står skyldige!
- Men ikke i den forstand, at vi skal frelses ved det, eller
fortapes ved å ikke gjøre det, men fordi vi selv har møtt og står midt i
en slik ubegripelig kjærlighet, som fra sekund til sekund renser oss fra
all vår synd og urettferdighet. Er vi ikke da skyldige å elske hverandre?
”Dere er ikke under loven, men under nåden” sier Ordet, og så føyes det
til: Derfor ”skal ikke synden få herske over dere.” (Rom.
6,14). Ikke fordi vi under loven går inn for å kjempe
mot synden, men fordi vi under nåden er satt fri ifra den, ved Jesus
Kristus.
Du er satt fri ifra synden, både dens skyld og makt og følger! – Nei, ikke
i deg, men i Ham. Når skal du begynne å tro? Dette skal du tro, om du så
ble slått over ende 100 ganger om dagen, så skal du nok også få se noe av
dette etter hvert, at Han har seiret! Men bare tro! – Hvor galt det
enn ser ut - gjør bare ikke som disse vi har advart imot, de som
tror på seg selv, og som evangeliet derfor bare er tomme ord for. De har
aldri opplevd kraften i det, for det er det bare fortapte og hjelpeløse
syndere som gjør: Tenk Gud ikke bare tar imot meg, men tar imot meg med glede stund for stund, tross alt i meg, for Jesu skyld!
Er du så ond? - Det forandrer vel ikke Hans godhet? Er du så full av synd?
- Han blir vel ikke uren av det? Er du så falsk? - Han blir vel ikke en
hykler ved det? Er du så usann i alt ditt? - Det gjør vel ikke Ham til en
løgner? - Står ikke Hans Ord like fast for det? ”Den som kommer til meg
vil jeg ingenlunde støte ut!”
Å være en troende kristen, det er altså å
tro på Kristus! - Og glemme seg selv!
.
Visst har
eg lite elska og lite ottast deg,
Og enno er min kjærleik høgst elendig.
Men du har ikkje grunna mitt barnekår på den
- Då hadde eg gått under, men sjå, eg lever enn!
Eg einast av din frie nåde lever.
E.K. |