Frimodig i Kristus

Fil. 1, 20 - 26

20. Slik er det min lengsel og mitt håp at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus nå som alltid må bli æret ved mitt legeme i all frimodighet, enten det skjer ved liv eller ved død. 21. For for meg er livet Kristus og døden en vinning. 22. Men dersom det at jeg lever i kjødet gir frukt av mitt arbeid, da vet jeg ikke hva jeg skulle velge. 23. Jeg kjenner meg dratt til begge sider. Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre. 24. Men av hensyn til dere er det mer nødvendig at jeg blir i kjødet. 25. Og da jeg er viss på dette, vet jeg at jeg skal bli i live og være hos dere, til framgang og glede for dere i troen, 26. slik at dere i Kristus Jesus rikelig kan rose dere for min skyld, når jeg igjen kommer til dere.

Ikke noen mangel på frimodighet her; - han visste hvor han skulle hen, apostelen, den dagen han skulle forlate dette livet. Her finner du ikke noen vaklende tvil, - nei, jeg skal hjem til Herren, for meg er døden en vinning, for det er så mye, mye bedre. Legg merke til det; - når han taler om den saken så bruker han ordet mye to ganger; - han smører liksom på: ”- det er så mye, mye bedre!”
Men denne frimodighet med tanke på evigheten, den kan bare eies ut ifra den åndelige tilstand du befinner deg i her og nå. Vissheten om himmelen i evigheten, må ha sin grunn i vissheten om frelsen i Jesus Kristus her og nå. Er du i tvil om dette, så blir også tanken på evigheten en tanke full av uro. Vær sann og ærlig, når du tenker på Jesus, ditt forhold til Ham, når du tenker på din frelse, på evigheten o.l., blir du da urolig? Hvorfor blir du det? Jeg ser på meg selv. Men hvorfor gjør du nå det da, når Herren har gitt deg full og hel tillatelse til å se bort fra deg selv, og til Ham i stedet? Ja, jeg vet dette, men så viser det seg at jeg må slite med dette allikevel.
Det hviler en dom over den tvilen, - det er jo klart; - tvil er mangel på tro, det er å holde Herren for ikke helt pålitelig, men det er en tvil som det er forlatelse for, det er noe som hører dette gamle menneske til, og som en troende derfor sliter med, men skulle ønske var annerledes. Det er bare en ting vi fremfor alt skal legge oss på hjerte her; - en troende kan aldri slå seg til ro og være fornøyd med å være tvilende og urolig i forhold til Jesus. Og når jeg da sier troende, så tenker jeg da på den som David omtaler som ”uten svik i sin ånd” (Slm. 32,2).
Det høres så veldig ut dette med å være uten svik i sin ånd, når en ser på seg selv og må gi profeten rett i sin dom: ”Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem kjenner det?” (Jer. 17,9). Hvordan kan du da vite om du er uten svik i din ånd?
Det betyr rett og slett dette, at jeg vet ikke noe med meg selv, som jeg forsøker å skjule for Herren, jeg vet ikke om noe som ikke er i lyset i mitt liv, og legges åpent frem for Ham. Finnes det, så er det fordi jeg ikke kjenner til det. Men jeg søker og ønsker full åpenhet. ”Fortell Ham synden med dens rette navn,” heter det i en kjent sang. Med dens rette navn, det er saken så ofte forstår du. Det finnes mennesker som saktens bekjenner synd, slik i det store og hele, og det gjerne offentlig så tårene triller, og det er ikke måte på, hvor falske og hyklerske og dårlige de er. Det kan se så åndelig og tillitvekkende ut, men sannheten er like gjerne den, at dette er deres avlat. Slik prøver de å skaffe seg noe ro og lindring i en urolig samvittighet, et urolig sinn, som de har nettopp fordi de ikke vil slippe en eller flere bestemte synder, - fordi de ikke i dypet av sitt hjerte vil gi Gud rett, - fordi de ikke vil kalle synden, den bestemte synd, ved dens rette navn! De er med all sin syndsbekjennelse ikke frelste mennesker, men under forbannelse. Du ser, nå taler jeg om en annen tvil, enn den som en troende sliter med og skammer seg over, - nå taler jeg om en tvil som er ønsket! – du vil beholde en viss tvil, for du er redd for å få Herren alt for tett innpå deg. Han kunne jo komme til å ruske opp i ett og annet! Du vet ikke hva du år glipp av, og du vet heller ikke hva du går til. Tenk å få ha det som Paulus her, lykkelig både i liv og død! Jesus kom ikke for å ta noe ifra deg, - iallfall ikke noe som det er verd å ha, og som Han ikke kan oppveie hundre ganger. Gud kaller ikke på deg for å gjøre livet ditt ulykkelig, men tvert imot.

Også en kristen kan komme i denne ulykkelige situasjon, at han prøver å skjule og dekke over noen synd, men han kan aldri få det godt der, det blir som David vitner i en liknende stilling: ”Da jeg tidde, ble mine ben borttært, idet jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens tørke” (Slm. 32,3-4).
Men nå skal du få høre et godt budskap, du som måtte ha det slik: Også du kan få vende deg til Ham, og du skal slippe å stå til ansvar eller ta noen som helst straff for det, - du har en hel og full forlatelse i Ham, som bare venter på at du skal ta den til deg. Hør bare hva David vitner videre i den samme salme som vi siterte fra: ”Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! - Og du tok bort min syndeskyld” (Slm. 32,5). Tenk, ikke et bebreidende ord, bare en hel og full forlatelse! Det er nemlig ikke Gud som anklager oss, det er djevelen og vår egen synd! Han (Gud) åpenbarer bare vår synd, vår sykdom, for at vi skal søke legedom for den.
Paulus’ store frimodighet hadde ene og alene sin grunn i, at han kjente sin Herre, ”barmhjertighetens Far og all trøsts Gud” (2 Kor. 1,3).
”For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham” (Joh. 3, 17). Det var denne Paulus kjente, og Han er ikke annerledes innstilt mot deg, enn Han var mot Paulus.

Det er en annen sak som det også kan være verd å stanse noe for; - det er ingen falsk beskjedenhet å spore hos Paulus her: ”Av hensyn til dere er det mer nødvendig at jeg blir i kjødet. Og da jeg er viss på dette, vet jeg at jeg skal bli i live og være hos dere, til framgang og glede for dere i troen” (v.24b-25).
Han trodde ikke, at han skulle bli uten frukt iblant dem. Det var heller ikke noe slikt: ”Jeg håper da Gud kan bruke meg, tross alt.” Nei, ”da er jeg viss på!”
Beskjedenheten kan nemlig ha akkurat samme årsak, som den falske ydmykhet vi stanset for nettopp, og da er det tale om en falsk beskjedenhet. Selve årsaken til den, gjerne godt skjult, er at man ikke vil ha dette med Gud og Guds rike for tett innpå seg, - en vil ikke bli for involvert, så en viser det ifra seg i all ”beskjedenhet.”
Har du lagt merke til uttrykket: Jeg kan så lite med akkurat det, eller: det der ligger så lite for meg. Det kan jo være en rett og slett konstatering av sannheten selvfølgelig, - men, hvem har noen gang sagt at du skal utrette noe i Guds rike ut ifra dine forutsetninger? Det er jo nettopp dette man tar så feil i, i dag, slik at man innsetter folk ut ifra naturgaver, og knapt nok det, i stedet for nådegaver.
Du skal få be Gud om gaver! – og det er ingen grunn til å være beskjeden; - ” - streb etter de beste nådegaver!” (1 Kor 12, 31), sier den samme apostelen som vi møter i teksten vår. Ikke bare streb etter nådegaver, men streb etter de beste!
Han skriver også til korinterne: ”Jeg har arbeidet mer enn de alle – ” her sporer du også den totale mangel på den før nevnte beskjedenhet, - og det skyldes to ting; - han visste at det var tilfelle, og det som han tilføyer straks etter dette utsagnet: ”det vil si: ikke jeg, men Guds nåde som er med meg” (1 Kor. 15,10). Han skriver jo også i denne sammenheng: ”Men av Guds nåde er jeg det jeg er!” Han aktet altså heller ikke nåden for ringe på denne måten, - han var klar over at den gjorde noe med den som levde i den, og han visste at den ga en alltid åpen dør til Faderen. Så be om hva du vil i Jesu navn, og overlat til Ham å vurdere, hva du kan brukes til. Det er jo heller ikke akkurat uttrykk for beskjedenhet å avgjøre det selv!

Nå, hvordan føles det? Jeg føler meg så inderlig fattig, når talen blir om dette, sier du kanskje. Det er jo ypperlig, det er jo det beste utgangspunkt. Gud gir jo bare til de fattige, - i det øyeblikk du er fornøyd så hører kilden opp. Han fyller ikke fulle krukker, Han sender de rike tomhendte bort.

Det fortelles om et tilfelle med profeten Elisa i 2 Kong 4, hvor han står overfor en kvinne i stor nød, manne var død, og nå truet de med å ta sønnen fra henne og gjøre dem til slaver p.g.a. gjeld, som hun ikke hadde mulighet til å betale; - og så leser vi ”Elisa sa til henne: Hva kan jeg gjøre for deg? Si meg, hva har du i huset? Hun svarte: Din tjenestekvinne har ikke annet i huset enn en krukke med salveolje. Da sa han: Gå til alle dine naboer og be om å få låne hjem noen tomme kar - bare ikke for få! Gå så inn og lukk døren etter deg og sønnene dine. Og hell oljen i alle karene. Etter hvert som de blir fulle, skal du sette dem bort. Og hun gikk fra ham og lukket døren etter seg og sine sønner. De bar karene fram til henne, og hun helte i. Da karene var fulle, sa hun til sin sønn: Bær fram enda et kar til meg! Men han svarte: Det er ikke flere kar. Da stanset oljen. Så kom hun og fortalte det til Guds mann, og han sa: Gå og selg oljen og betal din gjeld. Så kan du og dine sønner leve av det som blir til overs” (2 Kong. 4,2-7).
Her er to ting vi skal stanse for helt til slutt; - først det som vi allerede har nevnt, - Han helte på så lenge det var tomme kar! Men da det ikke lenger var tilfelle, så opphørte det. Så lenge du er fattig, - men du må ikke anse Han du kommer til for fattig og heller ikke gjerrig.
Det andre er; - hun fikk ikke bare nok til å betale sin gjeld, men hun fikk også nok til livsoppholdet videre, både for seg selv og sine sønner.
Du kjenner vel igjen Jesus og Hans gjerning her? Han har ikke bare betalt din gjeld, men også gitt deg nok til hele vandringen frem til målet.
Ta imot det nå! Gud velsigne deg til det! .

Det er den faste klippegrunn som jeg nå bygger på,
Ved den jeg skal til siste stund, Ja evig vel bestå.
Og når jeg ut av verden går,
Da synger jeg om Jesu sår,
For Lammets blod er nøkkelen
Til selve himmelen.

E.K.