Hva Gud vil til livs, og...!

Jak. 4, 13 - 17

   13. Nå vel, dere som sier: i dag eller i morgen drar vi til den eller den byen. Vi skal bli der et år og drive handel og tjene penger! 14. Dere som ikke kjenner morgendagen! For hva er vel deres liv? Dere er jo bare en røk som viser seg en liten stund og så er borte! 15. I stedet skulle dere si: Om Herren vil, så får vi leve og kan gjøre dette eller hint. 16. Men dere skryter og roser dere selv! All slik selvros er ond. 17. Den som altså vet hva godt han burde gjøre, men ikke gjør det, for ham er det synd.

   Vi må jo først av alt spørre: Hva er det Gud vil med dette? Det er jo åpenbart at Han vil noe til livs! Det er noe ved meg og deg, slik vi er av naturen, Gud vil til livs.
   Det er jo omtrent fullkomment fjernet fra forkynnelsen i dag. Det er ikke god teologi i dagens situasjon. For i dag er det mer om å gjøre å være «politisk korrekt» enn å holde seg til, og holde frem det Guds ord forkynner oss.
   Og hva forkynner det om oss? Og det helt uten å skille mellom forbrytere og drankere og gode besteborgere. Det er jo så fint det da - i det minste for en hel del - at narkomane og prostituerte og kriminelle f.eks. blir frelst og begynner å leve lovlydig: Ja, det er fint for dem, tenker de da, men vi har jo ikke bruk for det samme, for vi er jo ikke slik!
   Slik taler ikke Guds ord om det - overhodet ikke! Men hør: «Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste.» (Rom. 3,10-12).

   Talte Guds ord om noen av oss som har skeiet ut her? Slik tenker jo mennesket. Nei, alle! Også du som sitter her nå, er inkludert i denne massen som forkastes av Gud som udugelige! Er du blitt enig med Ham om det?
   Det er derfor Skriften er full av den slags ord - som legger krav på oss, kan vi si. Men det Guds lov forkynner oss er jo ikke urimelige krav - den bare forkynner oss hvordan et menneske skal være, for å være rett. Den forkynner oss ganske enkelt hva som er rett og hva som er galt. Som Han sier ved profeten Mika blant annet: «Han har sagt deg, menneske, hva som er godt. Og hva krever Herren av deg uten at du skal gjøre rett og gjerne vise kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud?» (Mika 6,8).
   Var dette noe urimelig krav? Hvorfor blir den da så tung for oss? En byrde vi helst vil slippe unna - ja, som vi hater etter hvert, om vi ikke slipper fri!
   Det er jo nettopp dette Gud vil vise oss, at vi støter oss på det som i sannhet er godt. Han vil åpenbare for oss dette, at vi i oss selv er fortapte syndere, og vil med det til livs den selvsikkerhet i oss som bygger på oss selv, eller noe annet enn Gud selv, Han som er livets kilde og har nøklene til døden og til dødsriket! (Åp. 1,18). Som han sier, David, som jo ikke bare var konge i Israel, men også profet: «Se, du har lyst til sannhet i det innerste av hjertet! Så lær meg da visdom i hjertets dyp.» (Slm. 51,8).
   Du forstår, om ikke Herren får lagt denne sannhet i det innerste av ditt hjerte, og denne visdom i ditt hjertes dyp, så går du fortapt! Det er saken - så alvorlig er dette! Det er jo nettopp hva apostelen forkynner: «Han (Gud) som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.» (1 Tim. 2,4). Det er altså ingen frelse uten sannhets erkjennelse!
   Paulus skriver til de troende i Korint: «Og dette forkynner vi, ikke med ord som menneskelig visdom har lært oss, men med ord vi har lært av Ånden. Vi tolker åndelige ting med åndelige ord.» (1 Kor. 2,13). Lært av Ånden!
   Det er altså tale om at du innser - erkjenner - hva det er Gud vil til livs hos deg, og hva det er Han vil ha inn i stedet for det Han vil til livs!
   Vi mennesker, vi tenker naturlig om loven, at den er en lærebok i hvordan vi skal leve - og det er jo sant i en viss betydning - men den er først og fremst en lærebok om hvilket liv vi ikke er i stand til å leve! Altså en bok som åpenbarer sannheten om oss, i det den lærer oss Gud å kjenne i Hans hellighet! Vi blir syndere - fortapte syndere - for Gud! Og Han vil ha oss bort fra den plattform vi arbeider for å finne hvile på, nemlig det som bor i deg selv, og over på den grunnvoll Han selv har lagt - nemlig Jesus Kristus! (1 Kor. 3,11).

   I den tekst vi leste sammen fra Jakobs brev, sikter Han inn mot denne selvsikkerheten, som åpenbarer seg nettopp i dette, at vi bygger på noe annet enn Gud. Til neste år! Hva vet du om neste år - du som ikke engang bestemmer selv om du skal få trekke det neste åndedrag? Det var som han som kom til legen, og legen spør ham: Hvor gammel er du? Jeg blir 76, sier han. Slik sier vi jo ofte. Det vet vi ingenting om, sier legen, vi sier 75.
   Det kan synes som pirk, men det er ikke pirk for Herren dette - det er dødsens alvor, at vi lærer å bygge på den grunn som holder! På klippen og ikke på sand! Det er forskjell på et anker som ligger i deg selv, i forhold til et anker som når innenfor forhenget, inn i helligdommen. Jeg behøver jo ikke fortelle deg hvor lite gagn det er i et anker som er kastet ut i båten!
   Nå kan du jo prøve å leve etter det! Prøv å regne med Gud i alle ting - når det kommer til innkomst, opparbeidede pensjonspoeng, forsikringer, fremtidige planer osv. Stoler du mer på forsikringsselskapet enn på Gud? Og poenget: Stoler du mer på deg selv og dine evner enn på Gud?
   Ja, jeg må jo erkjenne det da! Og i denne erkjennelse ber jeg: «Fader vår! Skje din vilje!» Altså til tross for mitt eget! Du er kommet til erkjennelse av at dette gamle menneske nettopp er udugelig i denne sammenheng, og at derfor Guds vilje må skje i stedet - om det skal gå vel!
   Men som du ser, så finner apostelen det nødvendig å skrive denne formaning til de troende! Dette er noe vi alltid står i fare for å falle tilbake i - å begynne å regne med noe eget!
   Tenk tilbake til din første tid som kristen, så spørrende du var. Du ville gjerne vite, og satte deg gjerne ned som en elev - men nå har du tilegnet deg så mye kunnskap, at du heller lærer andre. Og det er fint det, om det er på rette grunn, men du har vel ikke ved din kunnskapstilegnelse fått mindre bruk for Jesus selv? Mindre bruk for Åndens opplysning? Hør hva apostelen da sier om kunnskapen: «Kunnskapen oppblåser!» (1 Kor. 8,1).
   Er du blitt en sann lærer i Guds ord - altså en som selv ydmykt må ta imot det Ord som er mektig til å frelse din sjel, som Jakob også skriver - eller er du bare blitt oppblåst?
   Gud har ikke kalt oss til å bli noe i oss selv, men til å få vårt alt i Jesus! Vi leser hos profeten Esekiel om de tørre ben i dalen, som Herren ved sin Ånd kler med kjøtt og reiser opp til en veldig hær - det vil si: Menighet! Er du blitt oppreist ved denne Guds Ånd, slik at du har fått kjøtt på dine tørre ben - for å bli i bildet? Du vet, det er mange som sier som så: Nå er vi jo ikke lenger bare fortapte syndere, nå er vi jo oppreist med Kristus! Ja visst! Men i hva har du det nye? Er det ikke nettopp i Kristus? Eller er det ditt gamle menneske Han har satt i stand?
   Hvert skritt du tar i den tro, er et skritt bort fra Jesus! Tenk på disse som gikk hen og gjorde store tegn og under, talte profetisk i Hans navn, og drev ut onde ånder i Hans navn - og så får høre på den siste dag: «Dere som gjorde urett!» (Mt. 7,23).

   Herren vil ha revet ned en plattform, en grunnvoll av sand - for å få forkynne deg at Han har lagt en ny grunnvoll, som kalles Klippen! Fjellgrunn! Jesus Kristus! Han som allerede har fullført løpet for deg, så du kan hvile i Ham. Det er denne Ånd - denne erkjennelse som må få drive deg! Med blikket festet på Ham! Se, jeg har gjort alle ting ferdig! I dine fall, i dine nederlag, i din blindhet i forhold til Ordet, i dine tanker om fremtiden, hva Gud vil med deg osv.: Se på Ham!

   Er vi blitt enige i kveld du og jeg? Uansett bør du gå til Skriften og se om det har seg slik som du har hørt. Men det er få som er i stand til det i dag - for de holder seg til mennesker! De tar seg lærere, i stedet for å gå direkte til kilden - til Jesus, Han som bærer navnet Sannheten (Joh. 14,6) - som om Han skulle være en stum avgud!

   Å, vi er lite glad i å bli avkledd, og stående der som et tørt ben - et helt tørt ben! Som jo også apostelen beskriver det: «Vi som er i denne hytte, sukker under byrden. For vi vil ikke bli avkledd, men overkledd, for at det dødelige skal bli oppslukt av livet.» (2 Kor. 5,4).
   Sukker under byrden! Ja, det gamle menneske - for den som vandrer i lyset - er så visst ikke noe som gjør ham stor og selvsikker, men er en byrde han bærer, og sukker under. Og så står det: Vi vil ikke bli avkledd! Nei, kanskje har du merket noe av det, her i kveld! Men overkledd! Det vil jo si noe som kommer utenfra - som ikke er av deg! Profeten Jesaja beskriver det som «frelsens drakt, og rettferdighetens kappe!» (Jes. 61,10). Og dette igjen sier profeten Jeremia, er Jesus! «Dette er det navn som Han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet.» (Jer. 23,6). Hvilket navn!
   Og så skrev han videre apostelen: «- for at det dødelige skal bli oppslukt av livet.»
   Hvem er Livet? Jeg behøver vel ikke svare på det? Denne vår elendighet skal bli overkledd, skjult, og oppslukt! Altså fullstendig tatt bort, og det skal Jesus gjøre i sin tid! Det får ikke du til, det skal Han gjøre! Synden kan ikke lenger fordømme deg som er i Kristus Jesus (Rom. 8,1), med mindre du vender deg fra Ham, til synden!
   Det er nok av de som forsøker å få begge deler i dag. Han følger deg ikke på den veien. Da går du som den pengekjære Judas ut i natten! (Joh. 13,30). Nei, det er du som må følge Ham! Det vil nettopp si: Komme til Ham med din synd!

   Jesus kommer til ditt hjerte,
Banker som så ofte før,
Skal Han vente der med smerte
Enda lenger ved din dør?

E.K.