Ved tro!
Hebr. 11, 1 - 4 og 7 - 10
1. Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke
ser. 2. For på grunn av den fikk de gamle godt vitnesbyrd. 3. Ved tro
skjønner vi at verden er skapt ved Guds ord, så det en kan se, ikke er
blitt til av det synlige. 4. Ved tro bar Abel fram for Gud et bedre offer
enn Kain. Ved den fikk han vitnesbyrd om at han var rettferdig, for Gud
vitnet om hans gaver. Og ved sin tro taler han ennå etter sin død.
7. Ved tro bygde Noah,
i hellig frykt, en ark til frelse for sin husstand, etter at han var
blitt varslet av Gud om det som ennå ikke var sett. Ved den fordømte
han verden, og ble arving til rettferdigheten av tro. 8. Ved tro var
Abraham lydig da han ble kalt, så han drog ut til det sted han skulle
få til arv. Og han drog av sted uten å vite hvor han skulle komme.
9. Ved tro levde han i løftets land som i et fremmed land. Han bodde
i telt sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger til det samme
løfte. 10. For han ventet på staden med de faste grunnvoller, den
som har Gud til byggmester og skaper.
Ved tro! – det er gjennomgangstemaet i hele det ellevte kapittel i
Hebreerbrevet. Altså dette som disse menneskene levde i og utførte,
det forutsatte en helt bestemt ting, nemlig tro. Uten tro ville det
ikke vært mulig, - ja, uten tro så ville de levd et helt annet liv.
Vi har det ved oss, at vi prøver å forandre oss selv hele tiden, vi
prøver å tro, og vi prøver å leve som troende. Men troen er en Guds
gave, sies det i efeserbrevet (Ef. 2, 8).
Men saken er den, - la oss si det ganske banalt, - at det du er, det
er du, og det du ikke er, det er du ikke, - og det er ikke noe du
kan gjøre for å forandre det. Helt enkelt heter det, at du kan
ikke frelse deg selv! Du må motta en gave! – og den forandrer
deg, ja den omskaper deg! – den gir deg et nytt liv, og del i guddommelig
natur (2 Pet. 1,4), - den gir deg nemlig
del i Jesus, - og det er en så radikal forandring, at ingen av oss
fatter det fullt ut. Hør hva som bl.a. står om det: ”Om noen er i
Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se,
alt er blitt nytt” (2 Kor. 5,17),
- det er å bli omskapt i kristen forstand, å bli
en helt ny skapning, å bli noe i Kristus!
En ny skapning! – det er noe langt mer radikalt det, vet du, enn bare
å ha blitt fikset på. Du har hørt det sagt, dersom noen har fikset
opp en bil, eller et møbel eller noe lignende, at ”den er blitt som
ny.” Ja, men det kan jo aldri sies, at den er ny! Det nye er
jo noe som aldri har vært der før, - og er noe av det gamle der fremdeles,
så kan det ikke sies, at den er ny! - da kan det ikke sies,
slik som det sies i Ordet, om den troende, at alt er blitt
nytt, - om det så bare er en "skrue" eller en "mutter"
av det gamle tilbake. Ser du da hvor radikalt det er, det som Paulus
vitner om den troende? Alt er blitt nytt! – det gamle er forbi! Det
er altså ikke der lenger, - men bare det nye! Nå beveger vi oss i
troens verden, men i troens verden beveger vi oss ikke blant eventyr,
men det er den virkelige virkelighet! Å være en troende, det
er at Gud har åpenbart deg noe, som du ellers ikke kunne ha kjent
til. Og det er jo det Gud har vist deg, som er sannheten, og ikke
det du ser og erfarer og vurderer! Du ser på deg selv og sier: men
dette er jo bare synd og elendighet! – jeg har i all min skrøpelighet
måttet ta min tilflukt til Jesus, og det skal være sant, at jeg gjerne
vil tilhøre Ham, - det skal være sant, at jeg gjerne ville være annerledes,
men se hvordan jeg er!
Nei, sier Herren til deg da, det er ikke slik, du er en helt ny skapning
i Kristus, og alt det gamle, - altså det som du ser og er så bekymret
for, - det er forbi.
Mange makter ikke eller vil ikke leve i denne troens verden, så
søker de noe synlig, følelser, opplevelser, noe de selv
kan foreta seg osv.
Leste vi ikke i teksten vår: ”Men tro er full visshet om det en håper,
overbevisning om ting en ikke ser!” (v.1).
Nei, du ser det ikke, men det er blitt forkynt deg! Hvem vil du da
tro på?
Du ser at disse vi leser om her i teksten, og mange, mange flere,
de handlet på det som var blitt dem forkynt/åpenbart. Det var det
som var den virkelige virkelighet for dem. Også av den grunn ble de
fremmede i denne verden, for dette er helt imot verdens vis. Du er
jo helt gal Abraham, som vil reise av gårde og ikke engang vet hvor
du vil ende. Se på Noah som bygger en båt langt innpå land, en farkost
som ser mer ut som en stor skoeske enn en båt, - det er jo klart at
mannen må være gal, det er da ingen som gjør slikt! Men hva leser
vi om Noah her: ”Varslet av Gud bygde Noah!” (v.7).
Han trodde mer på Gud, enn det han så med sine øyne her. Hva med deg!
Vi er også varslet av Gud! – hva bygger så du? Har du lest om disse
Jakob nevner? ”Dere har samlet skatter i de siste dager! Dere
har levd i overdådighet og overflod på jorden. Dere har gjødd deres
hjerter på slaktedagen” (Jak 5,3 og 5).
Se denne veldige motsetningen mellom disse og Noah: ”Ved tro bygde
Noah, i hellig frykt, en ark til frelse for sin husstand, etter at
han var blitt varslet av Gud om det som ennå ikke var sett. Ved den
fordømte han verden” (v.7).
Du ser det på deres forhold til verden. – Og dette forhold til verden
har igjen sin årsak i deres forhold til Herren. De var troende!
Du kan ikke omskape deg til det, - om du i det prosjektet blir svært
så åndelig, så vil likevel alltid verden bety mer for deg enn Faderen,
fordi du er av verden. Vi ser en del i dag, som fremstiller seg som
mer åndelige enn noen andre, de har likesom alt på stell, men som
endatil vil bruke Gud, til å samle seg skatter her på jorden!
En blir fristet til å spørre: Hvor blind går det
an å bli? - men en bør la det være, av frykt for
en selv, - "den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller!"
(1 Kor 10, 12). La det bare være
en advarsel!
Carl Fr. Wisløff fortalte om en som hadde hatt en så mektig åndelige
opplevelse, at han måtte holde seg fast i en lyktestolpe for ikke
å fly rett opp, som han uttrykte det. ”Hvorfor slapp du ikke da?”
spurte Wisløff.
Ja, tenk å være så åndelig, at du klamrer deg fast i en lyktestolpe
for å bli på jorden! Nei, jeg er redd det er noe ganske annet.
Men det står noe alvorlig i 2 korinterbrev: ”Satan selv skaper seg
jo om til en lysets engel! Da er det ikke noe stort om også hans tjenere
omskaper seg til rettferdighets tjenere” (2 Kor 11,14-15).
Omskaper seg! En kan være redd for at det mye er det som skjer
i vår tid, at mennesker omskaper seg til kristne, og ikke blir født
av Guds Ånd til å være det. Og det skyldes forkynnelsen!
Vi leser en underlig fortelling i 2 Kongebok, i forbindelse med profeten
Elisa: ”Mennene i byen sa til Elisa: Byen ligger godt til, som min
herre ser. Men vannet er dårlig, og landet lider under for tidlige
fødsler. Og han (Elisa) gikk ut til det stedet hvor vannet strømmet
fram, og kastet salt nedi og sa: Så sier Herren: Nå har jeg gjort
dette vannet friskt, det skal ikke mer volde død eller for tidlige
fødsler. (2 Kong 2, 19 og 21).
Det var noe som manglet i vannet, det som skulle vært der, og så var
det kommet noe til, som ikke skulle vært der, og dermed var det giftig.
Men hør hva Elisa, - nei, ikke Elisa, men Herren sier: ”Så sier Herren:
Nå har jeg gjort dette vannet friskt!” Heller ikke profeten
kunne gjøre det, men Herren kunne, Han kunne gi dem friskt vann, -
Han kunne gi vann, så de som skulle fødes ble født til rette tid.
Vi er så til de grader gjenstand for en forkynnelse som gir for tidlige
fødsler, - som setter i gang en selvomskapelsesprosess. Den setter
deg i gang! I stedet for å fokusere ditt hjerte på, hva Herren
har gjort! Den bygger opp håp til ditt eget, i stedet for å bryte
det ned.
Et
par ting til slutt; - du kan ofte følge lange debatter i avisene om
skapelsen eller fraværet av skapelse, alt er skjedd ved tilfeldighet;
- jeg er personlig i tvil om nytten av den type debatter i avisen,
men iallfall så er det verd å merke seg hva apostelen skriver om det
her: ”Ved tro skjønner vi at verden er skapt ved Guds ord, så det
en kan se, ikke er blitt til av det synlige” (v.3). Vi skjønner
det, sier han. Altså er det ikke tale om noen tvil her heller, men
vi forstår det!
Men ved hva skjønner vi det? Ved tro!
Hedningen aner, og tenker, at det må da stå noen bak dette! – Og det
taler i grunn så tydelig, at han er uten unnskyldning, når han forkaster
Gud sier Ordet, - men vi skjønner det, vi som er troende, altså
vi vet at Gud står bak. Hedningen kan ikke komme lenger, før
han er kommet til tro på Herren som sin frelser og Herre. Inntil den
dag så blir det bare en uendelig debatt med stadig nye spørsmål, som
vi også ser det overfor forkynnelsen av Jesus, man vil forstå seg
til himmelen, - man vil ha forståelsen før troen. ”Men et sjelelig
menneske (et menneske dominert av sitt ugjenfødte selv) tar ikke imot
det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han
kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis” (1 Kor
2, 14).
Så kan en spørre seg om nytten av avisdebatt (eller debatt overhodet)
om dette. Også dette hører Guds Ånd til.
Og så det andre: De ventet. De troende er et folk som venter
på noe; - de venter på den fulle oppfyllelsen av det de allerede har
mottatt i troen. Du leser om alle disse troende i Skriften, og du
ser at de handlet og la opp livet sitt etter det som skulle komme,
og ikke etter det som var her. Vi må vel kunne kalle det skremmende,
hvor liten forventning det er blant de kristne i dag; - ettersom velstanden
øket i landet ble talen om Jesu gjenkomst stadig sjeldnere. Hvor mange
iblant oss i dag sukker etter det som ligger foran? Det er
liksom ikke en virkelighet for oss, vi har det så godt her, vi behøver
ikke be om det daglige brød, under den virkelighet, at om Gud ikke
griper inn så kan det stå om livet. Slik var det før, - om
ikke Gud velsignet det som ble sådd ut, så kunne det stå
om livet, både for dem selv og deres egne.
Kan hende ligger noe av årsaken til det Jesus peker på et sted, her?
– Han sier: ”Når Menneskesønnen kommer, mon Han da vil finne troen
på jorden?” (Luk. 18,8).
Tenk at denne store gaven er å få, troen! Be og du skal få, - og får
du se Jesus, så får du et liv du aldri hadde kunnet forestille deg,
da ligger evigheten for deg, der hvor du får se Jesu herlighet, ja,
mer enn det, får del i Jesu herlighet helt og fullt. Da blir det ikke
så viktig, dette at du ikke får alt du ønsker deg her på jord, og
må vandre gjennom livet under mange sukk. Hva gjør vel det, jeg er
på vei til himmelen! Der er mitt hjem!
Du, Jesus har gjort i stand et sted for deg. Han står der i
døren med disse naglemerkede hendene, som du har hørt
så mye om, og sier: Gå inn gjennom dem, hvem du
så enn er, de er for deg! - og så hører
du igjen: "Men
tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke
ser! (v.1).
Men at det ikke sees, betyr
jom ikke, at det
ikke er virkelighet, - nei, Guds Sønn bærer sår
til frelse for deg, - du ser det ikke med det blotte øye, men
det forkynnes deg jo - og det er Guds eget ord som holder det frem
for deg nå!
Vi
skal synge en kjent sang, og det er snart å tenke, at det i
den dreier seg om å ha (at idealet er å ha) en svak tro,
eller ingen tro i det hele tatt, men følg med i teksten, så
skal du se at det tvert imot dreier seg om i ha ei sterk tro,
men bare ikke den tro som du natrulig forventet deg..
Eg ville
gjerne eiga ei tru så sterk og stor,
Ei tru som kunne synast i gjerning og i ord.
Men når mi tru sig saman og alt mitt eige verk,
Då har eg berre Jesus, og då er trua sterk.
E.K. |