Ved Guds kjærlighet! Rom.
8, 31 - 39 31. Hva
skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da imot oss? 32. Han som ikke
sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet
enn å gi oss alle ting med ham? 33. Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den
som rettferdiggjør. 34. Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død,
ja, mer enn det: som også er oppstått, som også er ved Guds høyre hånd, som også
går i forbønn for oss. 35. Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel
eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd?
36. Som skrevet står: For din skyld drepes vi hele dagen, vi blir regnet som slaktefår.
37. Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. 38. For jeg
er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som
nå er eller det som komme skal, eller noen makt, 39. verken høyde eller dybde
eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus
Jesus, vår Herre.
"Gud
er på tronen ennu, Og Han kommer sine i hu."
I evangelieteksten for denne
søndagen er det Jesus sier: "Kom til meg, alle som strever og har tungt å
bære, og jeg vil gi dere hvile." (Mt. 11,28).
Vi skal ved Guds nåde forsøke å få tak i hva Jesus da egentlig sier.
"Kom
til meg!" sier Han. - Men hva vil det egentlig si i praksis, å komme til
Jesus? - Hvordan gjør jeg det?
På Jesu tid, da Han sto midt iblant dem og
sa dette, da var det vel enkelt? - men nå, da Han ikke er fysisk til stede, hva
da? Er det slik at du liksom må forsøke å se Ham for deg - tenke deg Ham - danne
deg et bilde av Ham, og så si: "Jeg kommer til deg, Jesus! - Jeg vil høre
deg til! Er det slik det foregår?
Men da Han var fysisk til stede på jord
da, da var det vel enkelt? Da gikk man vel bare bort til Ham og sa: Jesus, jeg
vil følge deg!
Vi leser blant annet om en i Skriften som gjorde nettopp det:
"Da kom en skriftlærd til Ham og sa: Mester, jeg vil følge deg hvor du så
går!" (Mt. 8,19).
Han kom vel til Jesus? Men hva svar får han? "Jesus sier til ham: Revene
har huler, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke det Han
kan helle sitt hode til." (Mt. 8,20).
Peter, han som allerede hadde vandret med Jesus, som Hans disippel i flere år,
kommer med et like sterkt uttrykk overfor Herren: "Herre, med deg er rede
til å gå både i fengsel og død!" (Luk. 22,33).
Dette var vel en som virkelig hadde kommet til Jesus? Jesus sier til ham: "Når
du engang omvender deg, så styrk dine brødre." (Luk. 22,32).
Han som anså seg selv som Jesu fremste disippel - for alt vi leser om ham tyder
på at han virkelig gjorde det - og derfor kom med slike løfter, han var i virkeligheten
uomvendt i sitt hjerte!
Men han var jo i disippelflokken - og var jo virkelig
en disippel! Dette blir så uforståelig for oss, fordi vi alltid tenker at dette
må ha en grunn i oss selv. Hva ville du tenke om en "kristen,"
så ivrig for Jesus at han erklærte seg villig både til fengsel og død, for Hans
navns skyld? Ville du komme på den tanke, at han kunne være uomvendt, og dermed altså
trenge til omvendelse?
Men fordi vi er så festet til den tanke at det må ha
en grunn i oss, så hører du også alltid fra mennesker som lever her: Jeg
har omvendt meg! - Jeg har døpt meg! - Jeg har bestemt
meg, for å følge Jesus! - Jeg har tatt et standpunkt! osv. Hele
veien er det herr eller fru JEG, som har gjort det.
Det faller lys
over dette, når vi vet hvorfor Peter var disippel - det sier Jesus selv:
"Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere." (Joh. 15,16).
I Salme 100 (som er GT teksten for denne søndagen), står det: "Han har skapt
oss, ikke vi selv, til sitt folk og til den hjord Han før." (v.3). Du
som har tatt din tilflukt til Jesus - om det nå også kunne gå opp for deg, på
denne bakgrunn, hvorfor du er en kristen - ja, da skulle det nok bli en
lysere og lettere vei å gå, tross alt. Han har utvalgt meg! Men
igjen - hva vil det si å komme til Ham? - Hvordan gjøres det?
Du kjenner beretningen
om Jesus i Marta og Marias' hus - hvor det heter at, Maria "satte seg ved
Jesu føtter og lyttet til Hans ord." (Luk. 10,39).
Dette kaller Jesus, den gode del. (Luk. 10,42).
Slik kommer et menneske til Jesus - ved å ta imot Hans ord. Å komme til
Jesus, vil si å komme til Hans budskap, som jo er ordet om Ham!
Du tar din tilflukt til Ham, på den grunn som er åpenbart deg i ordet om Ham.
Vi leser f.eks. om de forskjellige syke, lamme spedalske osv., som kom til Jesus
fordi de hadde hørt, at Han hjalp slike noen. De kom altså på grunn av ordet
om Ham.
Nå har jeg hørt, at Han tar imot syndere av alle slag! Slik
har jeg kommet til Jesus. Jeg har hørt at Han har sonet min synd, og forsonet
den Hellige Gud, før jeg kom til Ham. Og så har jeg fått erfare, at Han virkelig
er i dette budskapet. Det er Han selv som innestår for det.
Om dette budskapet
kan en si, at det har nådd mitt hjerte, og "fisket" meg inn. Men budskapet
går også lenger! Åndelig talt er det jo dekning for å si, at jeg fór til himmelen,
den dagen evangeliet gikk opp for mitt hjerte - for det heter ikke noe mindre
i Guds ord, enn at Han har "satt oss med Ham i himmelen." (Ef.2,6).
Men fysisk er jeg fremdeles på jord, midt i fiendens leir. Jeg må ha noe spesielt
for å komme velberget igjennom dette - tenk bare på alle snarer, alle trengsler,
alle fristelser og tillokkelser fra verdens side osv. Du hørte hvordan Jesus svarte
denne skriftlærde som kom til Ham. - Han gjorde ham oppmerksom på kostnadene -
hva det ville komme til å koste. Og det gjorde Jesus ved flere anledninger. Og
så møter vi plutselig, midt i den herlige teksten vår også: "For din skyld
drepes vi hele dagen, vi blir regnet som slaktefår." (v.36).
Slaktefår! - Det som er merket til å tas ut for slakt. Vi får ikke
lov til å leve! En kristen får ikke leve ut sitt selvliv - heller ikke i "tjenesten"
- han får leve Kristus! "Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever
i meg." (Gal. 2,20a).
Hører du hva Paulus, din apostel og ditt forbilde sier? "Jeg lever
ikke lenger!" "Men Kristus lever!" Dette er jo nærmest blitt
helt borte i forkynnelsen i dag. I dag går det jo nettopp ut på å utfolde dine
naturlige talenter og evner. Ta deg selv i bruk for Jesus!
Jeg husker
at jeg, for mange år siden nå, i en samtale med ikke-troende, da det falt naturlig,
kom til å si Paulus' ord: "Jeg dør hver dag!" (1
Kor. 15,31), og de lo, og trodde
jeg spøkte. Ja, selvfølgelig - hvordan skulle de kunne forstå det? - Men i dag
er jeg redd for at de nok ville ha ledd i den kristne forsamling også - og det
av samme grunn. Men
det er jo derfor vi får dette salige budskap i fra Herren, som vi blant mange
andre steder, også møter i denne teksten i romerne 8. Dette vi leser om her: At
noen er imot oss - altså fiendske krefter - anklager, fordømmelse, trengsel,
angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare og sverd - det er ting vi vil komme
til å møte i denne verden, dersom vi lever med Jesus, og følger Ham. Herren vet
det! Og vi kan ikke ta igjen med samme mynt - ("Om noen dreper med sverd,
han skal drepes med sverd. Her er de helliges tålmodighet og tro" (Åp. 13,10))
- vi har ikke tillatelse til å utfolde vårt eget og følge det. Herren vet det!
"- for din skyld drepes vi osv." Derfor kommer Han også her til oss
med et budskap, og i dette budskapet ligger vår redning: "Men
i alt dette vinner vi mer enn seier ved Ham som elsket oss." (v.37).
Ikke ved å utfolde oss selv, men ved Ham som møtte deg i evangeliets ord.
Så nevner Han, ved Paulus, disse motkreftene og sier, at ikke noe av dette "skal
kunne skille deg fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre." (v.39).
Du ser at det som skal berge deg igjennom det hele, det er ikke din
kjærlighet til Gud, men Guds kjærlighet til deg. Derfor lyder det også, når
Jesus kaller på de elendige: "Jeg vil gi dere hvile!" Midt i alt du møter,
skal du få være klar over - hvile i - at Guds kjærlighet, som er åpenbart
deg i Kristus Jesus, ikke skal slippe deg.
Derfor sier også Jesus til sine
disipler: "Bli i min kjærlighet!" (Joh. 15,9). Ja,
om jeg bare visste at jeg var en god Jesu disippel, som vandret slik Jesus vil
det, da skulle vel også jeg ha trøst av dette - men med meg står det så dårlig
til, både med tro og liv. Selv om jeg gjerne vil, så vil det ikke lykkes for meg.
Kanskje har alle mine vanskeligheter sin årsak i, at Herren har forlatt meg, for
mine synders skyld!
Nei, du som har det slik - du er ingen dårlig kristen,
som du gjerne tror - du er en ærlig kristen! - Og hør nå igjen hva vi leste her:
"Hva skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da imot oss? Han som
ikke sparte sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle, hvordan skulle Han kunne
annet enn å gi oss alle ting med Ham? Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den
som rettferdiggjør. Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja,
mer enn det: som også er oppstått, som også er ved Guds høyre hånd, som også går
i forbønn for oss. Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?" (v.31-35a).
Og nå vil jeg spørre deg om noe som er viktig: Ser du ikke nå, at vi hele tiden
står overfor et budskap? Det er Jesus, som møter deg det! Det er
Jesus! Og nå har du møtt Ham! - Er det bra nok for deg?
Vend deg bort fra
dette nå - og samme hvilken retning du vender deg, så ser du bortover en vei hvis
ende er fortapelsen - den evige fortapelse. Det er nemlig bare én vei bort fra
dette, og til himmel og salighet, og den heter: Kristi kjærlighet! - Guds kjærlighet
slik som den er åpenbart oss i Kristus Jesus!
Tenk at det skal være så tungt
for mennesket å ta sin tilflukt til kjærlighet! Tenk at det skal være så
"tungt" for Herren, å få formidlet oss dette til frelse! Det har sin
årsak i dette, at dersom det er ved Guds kjærlighet, og Guds kjærlighets handling
alene, vi skal bli frelst, da er alt vårt eget satt til sides, som udugelig.
Også i vandringen her på jord, er det altså Jesus alene som gjelder.
"Men det skal være langt fra meg å rose meg uten av vår Herre Jesu Kristi kors!" (Gal. 6,14).
Det var Paulus' vitnesbyrd i den saken. Aldri
er jeg uten våde,
Aldri dog foruten nåde,
Alltid har jeg sukk og ve,
Alltid kan jeg Jesus se. E.K.
|