Hold urokkelig fast!
Ap.gj. 2, 42 - 47
42. De holdt urokkelig fast ved
apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene. 43.
Og det kom frykt over hver sjel, og mange under og tegn ble gjort ved
apostlene. 44. Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. 45. De
begynte å selge eiendeler og gods, og delte ut til alle etter som enhver
trengte det. 46. Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i
templet, og i hjemmene brøt de brødet, og holdt måltid med fryd og
hjertets enfold. 47. De lovet Gud og var velsett av hele folket. Og
Herren la hver dag dem som ble frelst, til menigheten.
Det var en unik tid for de troende dette!
De hadde likesom fred på alle kanter, fikk holde på med sitt i fred og
ro, og var velsett! av hele folket. Normaltilstanden for den
troende menighet, er ikke å ha fred med verden, men tvert imot, sier
Ordet: «Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli
forfulgt.» (2 Tim. 3,12).
Dette har sin årsak i forkynnelsen av Kristi kors! Det er det som
er anstøtet for det naturlige menneske - for det setter alt vårt til
sides som skarn, i møte med Guds hellighet. Korset blir stående igjen
som eneste mulige vei inn! Soningen blir stående igjen som
eneste mulige vei inn! Og det rammer jo nettopp menneskets stolte
sinn.
Når det tales om dem som vil ta seg vel ut i verdens øyne, og
slippe dens forfølgelse, omtaler Skriften dem nettopp som slike som
unnlater å fremheve Kristi kors: «Disse som søker å ta seg godt ut i
kjødet, de er det som vil tvinge dere til å la dere omskjære, bare for
at de skal slippe å bli forfulgt på grunn av Kristi kors.» (Gal. 6,12).
Med andre ord en forkynnelse som lyder: Mennesket kan selv bidra - er
dugelig til å bidra - i sin frelsessak!
Er det ikke ved omskjærelse som nevnes her, så er det noe annet! Å,
dette er noe det gamle menneske elsker! Så blir det jo ikke helt
avkledd!
Men nå hadde jo altså de troende en helt unik tid, i dette
tilfelle. Den frykt vi leser om her, og som ikke minst hadde sin grunn i
de tegn og under de så ved apostlene (v.43), bidro nok til å holde
folket omkring på plass. De måtte også gi dem vitnesbyrd, at de levde
rett og godt - «se hvor de elsker hverandre,» lød det den gang.
Men da den tid kom, at folket så det ikke innebar noen «fare» å
forfølge de troende, ble situasjonen en ganske annen.
Den situasjon de nå var i - og at de i tillegg regnet med Jesu
gjenkomst i deres egen levetid - gjorde at de også kunne leve slik som
vi leser om det her. Om vi ikke kan leve slik i dag, i vårt samfunn,
fikk Herren gjennom dette forbildet sagt oss noe viktig: Slik vil jeg ha
det! Disse ting skal du merke deg, for det er slikt jeg har behag i!
Gjennom hele Skriften ser du Herren tenker på de fattige og
trengende i folket - godene skulle fordeles! Du skal ikke bare samle til
deg selv - denne «enhver for se å sørge for seg selv tanken,» er fremmed
for Guds rike - du skal dele med deg!
Dersom du har større evner enn en annen, og derfor er steget høyere
opp på rangstigen i samfunnet, og dermed også har en større innkomst -
hvem har gitt deg disse evner! De har du jo fått gratis! Og du
kan veldig snart miste dem - det kan skje i brøkdelen av et sekund det!
I tillegg vet du jo, at mange er i en vanskelig situasjon, nettopp
på grunn av deres vitnesbyrd - den tjeneste de har fått tildelt av
Herren.
Dette forbildet om å hjelpe hverandre hva det rent jordiske angår,
er ikke minst viktig i dag, i vårt velferdssamfunn, da vi snart kan bli
bitt av det samme som behersker folket mer og mer, å søke lykken i det
jordiske, og derfor bli gjerrige av sinn.
Det andre forbildet som kommer så klart frem her, går på det
åndelige - at de sørget for å komme sammen om det ene nødvendige!
Det er et uttrykk som ofte brukes angående det vi leser om i det 42
vers her i teksten - de 4 B'ene: Bibelen, brodersamfunnet,
brødsbrytelsen og bønnene! Alt sammen så viktig - men det er en B som
står over det hele, og samler det hele: Blodet! Det var dette
som for dem var Skriftens lære. Det var dette som samlet dem til ett.
Det var dette de så i brødsbrytelsen, og det var dette som i det hele
tatt gav dem frimodighet til å be! Nå var de nemlig ikke i åndelig
mørke, som hedningene eller de egenrettferdige jødene. Nå hadde de fått
åpnet sine øyne, både for Guds hellighet og sitt eget forderv. Da var
det bare en mulighet - den nåde som var åpenbart dem nettopp i Jesu
stedfortredende gjerning! Så skriver Hebreerbrevets forfatter til dem:
«Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i
helligdommen.» (Hebr. 10,19). For dette, leser vi, «lovet de Gud!»
(v.47).
Den som har fått - om så bare et lite glimt - inn i denne forunderlige
Guds nåde, trenger ikke noe annet, eller noen annen «stimulans» for å
love Gud! Tenk å vite at du eier en frelst sjel! Og at den er i
Guds hånd!
Men Skriften advarer likevel alvorlig om dette, å ikke la seg
forføre. Det vil si, å la seg føre bort fra denne Guds uforskyldte nåde
i Jesus Kristus alene!
Det er ikke noe galt fatt fordi du stadig opplever å falle
igjennom! Det er ikke noe du mangler! Det er ikke fordi det må noe
mer inn i ditt Gudsforhold! Det er løgn fra selve avgrunnen at du må
ha noe mer for seire! Du bærer nemlig - så lenge du er her på jord - på
et kjød som verken kan eller vil være Guds lov lydig! (Rom. 8,7).
Seieren er ikke at du får bukt med dette, men at Jesus for lengst
har fått bukt med det! Det er i Ham både dømt og straffet, så det ikke
tilregnes deg lenger! Derfor skal du begynne å regne som Ham: «Slik skal
også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus
Jesus.» (Rom. 6,11).
Det betyr ikke noe annet enn å ta sin tilflukt til Jesus, om du så
skulle føle deg som en besatt, som synden herjer vilt med!
Disse vi leser om i teksten vår, de hadde ikke noen annen grunn til
frimodighet de, enn hva du har! Nei, de holdt urokkelig fast ved
de 5 B'ene! (v.42).
Slik tales det også om det i Hebr. 10,23: «La oss holde urokkelig
fast ved bekjennelsen av vårt håp»
- merk deg at det er et
håp han viser dem til! - Og så
kommer han også med begrunnelsen for at de skal holde urokkelig fast ved
det: «- for Han er
trofast som gav løftet.»
«Jeg kommer snart! Hold fast på det du har, for at ingen skal ta
din krone!» (Åp. 3,11). Ja, hold urokkelig fast!
Just som jeg er - ei med
et strå
Av egen grunn å bygge på,
Jeg uforskyldt må nåde få
Og kommer, o Guds Lam til deg!
E.K.
|