Han som oppvekker!
2 Kor. 4, 14 - 18
14. For vi vet at Han som oppvakte Herren
Jesus, Han skal også oppvekke oss med Jesus og stille oss fram sammen med
dere. 15. For alt dette skjer for deres skyld, for at nåden må bli rik og
virke rikelig takksigelse fra så mange flere, til Guds ære. 16. Derfor
mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, så
fornyes vårt indre dag for dag. 17. For vår trengsel er kortvarig og lett,
og virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål. 18. Vi
har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en
kort stund, men det usynlige er evig.
Det er nok mang en som opplever prøvelser og trengsler, som
vil være snar til å si seg uenig med Paulus her, - min trengsel er så visst
ikke kortvarig og absolutt ikke lett!
Men da må du se det i det perspektiv som Paulus gjør: "For jeg er overbevist
om at den nåværende tids lidelser ikke er for noe å regne mot den
herlighet som skal åpenbares på oss." (Rom. 8,18).
Dette er sagt av en som var vel kjent med prøvelser og lidelser, - men også
en som hadde vært rykket like inn i den tredje himmel og hadde hørt ting som
det ikke er tillatt noe menneske å tale (2 Kor. 2,12),
- en som hadde hatt så overmåte høye åpenbaringer, at han måtte ha en torn i
kjødet, en Satans engel til å slå seg, for at han ikke skulle opphøye seg
selv p.g.a. det. (2 Kor. 12,7).
Så det er altså en som vet hva han taler om, når han sammenligner disse to
ting, - trengslene her på jord og herligheten der hjemme. For slik er det
for enhver som har tatt sin tilflukt til Jesus med sin synd og sin nød,
himmelen er for dem, - der hjemme!
Den som kaller seg ved kristennavnet på noe som helst annet grunnlag, enn at
en har måttet fly til Jesus med sin synd, - det mennesket har hjemme et helt
annet sted, og trenger omvendelse, mens det ennå er tid!
Gud har satt disse stakkars og
hjelpeløse skapningene, som ikke vet seg noe til frelse, uten Jesus Kristus
og Ham korsfestet, ufattelig høyt. Og da ikke fordi vi er så vidunderlige og
verdifulle skapninger, som en ofte kan høre i dag, - men fordi Han,
uforståelig for oss, og uten noen grunn i oss, elsker!
Hør bare: "For alt dette skjer for deres skyld!"
(v.15a).
Kan du forestille deg det, - at alt, absolutt alt, Gud har gjort, fra det å
skape verden til å ofre seg selv i en pinefull død, det har Han gjort for
din skyld! Så personlig er det nemlig. Nei, ingen kan fatte det fullt
ut, - men et glimt av dette er et glimt inn ad nådens dør! - og det
er inn ad den døren Han vil ha oss!
Og så er det noe vidunderlig fint
ved det å være en kristen, - det er å ha kommet inn til hvilen.
Du kan høre det sagt, at når Jesus har gjort så mye for oss, så skylder vi
å, - og så er det ett eller annet de vil ha oss til. Det er som Marta der
hun ser Maria "bare" sitte ved Jesu føtter: "- skal du ikke snart gjøre
noe også?"
Men Maria gjorde jo noe, - hun hadde endatil valgt den gode del, sier
Jesus (Luk. 10,42).
Hun var opptatt med Jesus selv, - noe som også førte det med seg, at hun
fremfor de andre, som var opptatt med alt som måtte gjøres, - på en særlig
måte forsto Hans gjerning og Hans oppgave her i verden; - Han skulle dø og
sone for oss!
Dette blir åpenbart da hun kommer med alabastkrukka og salver Jesus til Hans
gravferd (Mt. 26,12).
Der ser du, - ikke en god gjerning hun selv har funnet på, - men en gjerning
som springer direkte ut av det Jesus selv har fått lagt ned i hennes hjerte,
- derfor sier Han også, at "hvor som helst i hele verden dette evangeliet
blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne."
(v.13).
Og nå skjer jo nettopp det her!
Vi skal altså legge merke til den
gjerning, ikke først og fremst fordi det var en så fin handling i seg selv,
men hva som forårsaket den, - hva som gjorde at hun så, det som andre ikke
så, - nemlig at hun hadde valgt den gode del!
Her ser du kilden til all sann helliggjørelse, et fortrolig og inderlig
samfunn med Jesus.
Men vil da ikke Gud ha noe som
helst igjen for alt det Han har gjort? Jo, Han vil selv virke det frem i
deg, som Paulus peker på her: "For alt dette skjer for deres skyld, for at
nåden må bli rik og virke rikelig takksigelse fra så mange flere, til Guds
ære." (v.15).
Det er dette Gud vil ha: Takk! - rikelig takksigelse virket
frem ved rikelig nåde!
Alt som skjer i Guds rike har sin grunn i Gud selv. Vi er virkelig kalt til
hvile! Han skal gjøre det!
Hebreerbrevets forfatter har
nettopp forkynt om Jesus som døde utenfor porten, utenfor leiren, der ute
hvor de fortapte og villfarne og forbannede var. Han gikk ut til dem. Og så
oppfordrer Han oss til å gå ut til Ham der!
Og så hører vi: "La oss derfor ved Ham -" merk deg det! "- alltid
bære frem lovprisningsoffer til Gud, det er: frukt av lepper som priser Hans
navn." (Hebr. 13,15).
Her møter vi jo også denne frukt av
nåden, nemlig takk og pris til Ham som har gitt oss den. Alt har jo skjedd
for vår skyld!
"For vi vet at Han som oppvakte Herren Jesus, Han skal også oppvekke oss med
Jesus og stille oss frem sammen med dere."
(v.14).
Tenk om vi virkelig trodde dette, fullt ut! - at på samme måte som Jesus ble
vakt opp av døden og sprengte graven, så skal også vi det! - at på samme
måte som døden ikke kunne holde på Ham, så kan den heller ikke holde på oss
som har samfunn med Ham. Da skulle det vel bli nok av takk på leppene våre
også!
Det fører inn i en dyp hvile og
fred å få skue inn i nåden, ja, Herrens egen hvile og fred er det vi får del
i, sier Han.
Det fører ikke til passivitet, men vi gjør ikke lenger noe fordi vi må,
- for å berge oss selv ved det, slik som vi holdt på i vår tid som treller
under loven, - nei, vi er allerede berget, og det ved et fullbrakt verk, -
derfor er vi ikke lenger treller, men barn!
Passiv? - spør du om nåden gjør passiv? Hva med Luther, ble han passiv ved
evangeliet? - eller hva med Paulus, han som taler her? Svaret er vel gitt.
Et sted fører Jesus Peter inn i en
sann forståelse av hva det vil si å være barn, - hva det vil si å eie
barnekår hos Gud: Disse som krevde inn tempelskatten sier til Peter: Betaler
ikke deres mester tempelskatt? De var jo alltid ute etter å få noe på Jesus,
disse som krevde, - få noe ufordelaktig på Ham som tok syndere under
sine vinger og talte om nåde og frihet for intet.
Når Peter skal bringe denne tilbakemeldingen til Jesus, så kommer Jesus ham
i forkjøpet, står det, - og Han sier: "Hva mener du, Simon? Hvem er det
kongene på jorden krever toll eller skatt av? Er det av sine barn eller av
fremmede? Han sa: Av de fremmede! Da sa Jesus: Så er altså barna fri!"
(Mt. 17,25-26).
Hørte du? - Fri!
Ja da, det er visse ting du
forlanger av dine barn, - det hører med til oppdragelsen det, - men du ville
aldri komme på, at de skulle betale for å bo hos deg, eller betale for
maten, - ikke så lenge de var barn! - og vi forblir alltid som barn for Gud!
Og enda mer: - hva skulle til for at du skulle ta ifra dem barnekåret og
ikke lenger regne dem som dine?
De er jo dine, hvor dårlig stelt det nå enn er med dem, - det vil jo bare
anspore deg til å ta deg ekstra godt av dem.
Så er jo barna fri, - og ifølge evangeliets ord: - kjøpt fri!
Løsepengen er betalt! Det vil altså si, at det Gud krevde for din synd og
dine synder, i sin hellige rettferdighet, det har Han fått! Det er
nettopp hva som forkynnes deg i evangeliets ord: Vår Gud er en forsonet Gud!
Han vil ikke kreve gjelden to ganger betalt! Ikke noe rettferdig menneske
ville gjøre det, og da slett ikke Gud!
Hvorfor har vi så tungt for å tro dette? Han taler jo så enkelt om det, som
til barn.
Det er den synd vi fremfor alt burde bekjenne for Ham, - vår treghet til å
tro Hans forsikringer.
Det hjelper ikke at du sitter der
og forsøker å tro sterkere og mer, - du blir ikke noe mer troende av det, -
men kom til Ham med alt, slik som det faktisk er! Det er dem Han får tatt
seg av!
Det er som med barnet som har falt i søledammen, - han får ikke på seg tørre
og rene klær, så lenge foreldrene må kjempe med ham, for å få av de skitne.
Og slik er vi stort sett innfor Gud, vi kjemper for å beholde vårt eget. Vi
vil at Gud skal sy lapper på vår gamle kledning.
Men Gud har en helt ny kledning Han, - det er den som Jesus sydde sammen her
på jord. Den henger ferdig også for deg! Fullkomment ferdig! Fullbrakt!
- for å bruke Hans eget ord.
Hvor ser du denne drakten? Så visst ikke om du ser på deg selv, - den ser du
i Ordet! - i ordet om Ham!
Det er hva Paulus peker på her: "Vi har ikke det synlige for øye, men det
usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig."
(v.18).
Den drakten du ser, når du ser på deg selv, den varer bare en kort stund, -
og takk Gud for det! - men den drakt du ser i Ordet, den varer evig, - og
takk Gud enda mer for det!
Guds Sønn har gjort meg fri
Fra Satans tyranni,
Fra syndestand,
Fra lovens bann,
Fra dødens skrekk og helvedbrann.
E.K.