Èn kilde!
2 Tim. 1, 7 - 10
7. For
Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets
ånd. 8. Skam deg derfor ikke ved vår Herres vitnesbyrd eller ved meg,
Hans fange, men lid ondt sammen med meg for evangeliet, i Guds kraft!
9. Han er den som har frelst oss og kalt oss med et hellig kall. Han
gjorde det ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen rådslutning
og nåde, den som Han gav oss i Kristus Jesus fra evighet av. 10. Nå
er denne nåde blitt åpenbart ved vår frelser Jesu Kristi åpenbaring.
Han har tilintetgjort døden og ført liv og uforgjengelighet frem i
lyset ved evangeliet.
Denne teksten begynner med en nektelse - apostelen taler
om hva Gud ikke
gav oss. En nektelse en skulle tro var unødvendig, for bare tenk tanken
om Gud skulle ha gitt oss motløshets ånd!
Vi ser tvert imot gjennom hele Skriften, at Gud oppmuntrer
sine her på jord til å fatte mot, til å være sterke, frimodige, ikke
frykte osv., og da hele tiden ved å peke på seg selv: Han
er vår herre! Han
er vår hyrde! Han
er trofast! o.l.
Den feil som så ofte gjøres, er at vi finner grunnen
til mot i noe hos oss selv, enten i vår egen person, våre evner, vår
kunnskap, vår kløkt, våre nådegaver, våre naturgaver, osv., eller
i andre ytre omstendigheter som et stort kirkesamfunn med mange medlemmer,
en stor og «velsmurt» organisasjon, som en yndet å kalle det ved ett
tilfelle, en menighet som fungerer etter våre begreper og mye annet.
Alt dette peker på en mangel, nemlig hva vi hører om
i teksten her: Sindighets
ånd! Sindighets ånd holder seg til Ordet, det Ord som er blitt levende
for vedkommende gjennom Åndens opplysning både ved hørelse, lesning
og de mange erfaringer i livet. En begir seg ikke ut på eventyr! En
blir ikke en slik våghals! En spør alltid etter Herren! Er Han i dette?
Vi leser om profeten Elias der han lå inne i en hule,
at Herren kom til Ham, og viste ham noe: «Han Herren) sa: Gå ut og
stå på fjellet for Herrens åsyn! Og se, Herren gikk forbi. Foran Ham
fór en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men
Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom det et jordskjelv, men
Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom det en ild,
men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en stille susen.
Da Elias hørte den, dekket han ansiktet med kappen og gikk ut og stod
ved inngangen til hulen. Og se, en røst kom til ham og sa:» (1 Kong.
19,11-13).
Elias var en profet som hadde stått i mange stormer og
kamper - han var profet i voldsomme tider - og vi kjenner ham jo som
Elias ildprofeten! Men Elias kjente Herren, derfor skal du merke deg
denne teksten nøye: I hva
kjente han Herren igjen?: «Etter ilden kom lyden av en stille susen.
Da Elias hørte den,
dekket han ansiktet med kappen og gikk ut...»
Han sprang ikke ut i stormen! Han sprang ikke ut i jordskjelvet!
Han sprang ikke ut i ilden! Og hvorfor? Fordi Elias hadde
sindighets
ånd!
Men slik ser vi det så ofte i dag - ved det minste «åndelige
bulder» springer de mange like ut i det. Fordi de ikke har sindighets
ånd!
Vi ser en kraft i denne stormen her «som kløvde fjell
og knuste klipper.» Vi vet hvordan jordskjelvet nærmest snur opp ned
på jordoverflaten - en veldig kraft. Og så ilden som legger alt øde!
Alt dette representerer en veldig kraft. Men hva leser vi: Herren
var ikke i noe av dette! Herren sender det - som vi også ser her:
Foran Ham fór en stor og sterk storm - og så jordskjelv, og så ild
- men Herren selv var ikke i
det! Det kom noe etter alt dette, og i det var Han: En stille susen!
Elias hørte lyden av denne, og da visste han: Nå er Herren her!
Denne Herre åpenbarer seg i denne verden som mennesket
Jesus fra Nasaret - og hva sier Han?: «Jeg er saktmodig og ydmyk av
hjertet.» (Mt. 11,29).
Høres det skremmende ut? Nei! Men så har heller ikke
Herren kommet hit nå for å skremme deg, men for å forkynne deg sin
frelse! Herren har makt over alle disse kreftene, og Han gjør dem
til sine tjenere når det er nødvendig, står det, og det er skremmende
- men «Han sendte ikke sin Sønn til verden, for å dømme verden, men
for at verden skulle bli frelst ved Ham!» (Joh. 3,17). Hører du lyden
av den stille susen da? Eller er du blant dem som heller vil ha storm
og jordskjelv og ild? Ja, vi har vel mer tro på slikt - men igjen:
Herren
er ikke i det!
Vi forstår oss så lite på det Herren er i! Vi har så
lite sans for det - som de i sin tid hadde lite sans for Ham som var
saktmodig og ydmyk av hjertet, der Han vandret midt iblant dem.
Som ungdom drev jeg å trente - og da med det ene mål
for øye: Å bli sterk! Det var viktig, vet du. Men da var det de som
kom med råd, og f.eks. sa: Du må ikke trene slik. Du får riktignok
store muskler av det, som gjerne duger til et kraftig rykk, men de
blir så lite seige, så lite utholdende! I den grad det kan overføres,
hør Guds ord: «Lider vi trengsel, tjener det til trøst og frelse for
dere. Blir vi trøstet, tjener det også til trøst for dere, en trøst
som viser sin kraft i
utholdenhet under de
samme lidelser som også vi lider.» (2 Kor 1,6). Og: «- og blir styrket
med all kraft etter Hans herlighets makt, så dere kan ha all utholdenhet
og tålmodighet.»
(Kol. 1,11).
Det er tale om kraft til å holde
ut! Utholdenhet og tålmodighet!
Du ser, det er aldri dette brammende, når du har med Guds Ånd, og
Guds sanne folk, å gjøre. Men det er dette saktmodige - at man har
alt sitt i Herren, og hviler i Ham og liter på Ham!
Vi er langt fra fullkomne i det heller - men det er heller
ikke saken her, å å måle hvor langt vi er kommet i dette. Da faller
vi nettopp i den grøfts som sindighets ånd berger i fra. Nei, det
er ønsket om å peke på hvor Guds Ånd fører oss hen! Hvor veien går!
Så du ikke skal bli ført vill!
Han gav oss ikke motløshets ånd - å nei! Men Han gav
oss heller ikke overmotets ånd! Han gav oss den ånd som spør etter
Ham!
Å hvor salig er ikke lyden av denne stille susen, for
et Guds barn! Det finnes ikke noe å sammenligne med på jord, som når
evangeliet likesom smyger seg inn i hjertet og lyser opp! Se her går
veien - det er Jesus alene!
Han har sørget for alt! Da blekner alt annet! Da vet
du hva kraften fra det
høye er for noe! Ikke fordi du har lest det - men fordi du har erfart
det! Da kan all verdens vitenskapsmenn, filosofer og religiøse skriftlærde
si akkurat hva de måtte ønske - jeg vet
på hvem jeg tror! Han
er Ordet - og Han lever!
Har du forsøkt å tro? Forhåpentligvis har det gått dårlig! Troen er
ikke noe du skal hente ut av deg selv, forstår du - du skal se og
høre hva Ordet forkynner, for det er det som er sannheten! Der er
ingen tvil! Tvilen er i deg! Derfor skal du holde deg til Ordet!
Også når det gjelder den tredje egenskap ved den ånd
som er i de troende - nemlig kjærlighets
ånd, ser vi igjen at det har sin grunn i giveren - for hva sier ikke
Skriften om dette: «Vi elsker fordi Han elsket oss først.» (1 Joh.
4,19). Vi elsker fordi...!
Det har altså sin grunn i Ham det også!
Men fordi ikke noe av dette pranger i verdens øyne, oppfordrer
Paulus oss til å ikke skamme oss ved evangeliet - vår Herres vitnesbyrd,
som han kaller det her i teksten! Selv om vi ikke kan kaste glans
over oss selv ved dette, så er det likevel noe som langt overgår alt
hva denne verden kan tilby - Guds kraft til frelse, samfunn med den
levende Gud, Livets ord som kan bli dine medmennesker til frelse,
det evige liv! Det er vel ikke noe å skamme seg over!
«- men lid ondt sammen med meg for evangeliet, i Guds
kraft» (v.8). Det kommer til å koste - ikke minst for selvfølelsen
- nettopp på grunn av verdens åndelige blindhet. Men som det står
- du skal få lide i Guds kraft! Merk deg det! Du er ikke overlatt
til deg selv, og det du kan komme opp med!
Og så dette som overgår alt en kunne ha tenkt ut om Gud
og vår frelse: «Han er den som har frelst oss og kalt oss med et hellig
kall. Han gjorde det ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen
rådslutning og nåde, den som Han gav oss i Kristus Jesus fra evighet
av.» (v.9).
Det er enkle ord å forstå, men når du skal leve i dette
budskapet, blir det bare mer og mer ufattelig, for den som har fått
åpnet øynene ved Den Hellige Ånd. Du må få nåde
til å tro. For du og jeg, vi flytter tilbake til lovens rike ved første
anledning! Derfor hør det igjen og igjen: «- ikke etter våre gjerninger,
men etter sin egen rådslutning og nåde, den som Han gav oss i Kristus
Jesus fra evighet av.»
Og du vet, når Han har gitt oss dette fra evighet av,
kommer det aldri noen tid, hvor frelse og livssamfunn med Gud vil
hvile på noen annen grunn! Men i dette kan du ha fortrolig samfunn
med din Gud, tross all din synd og nød! Det er VIRKELIG sant! «Han
har tilintetgjort døden og ført liv og uforgjengelighet frem i lyset
ved evangeliet.» (v.10b).
Å, at jeg kunne min Jesus prise
Som jeg av hjertet dog så gjerne vil,
Fordi Han ville slik nåde vise
Å byde meg sitt himmerike til!
E.K.
|