Tjeneren
1 Pet. 1, 10 - 13
10. Om denne frelse var det profetene
gransket og ransaket, de som profeterte om den nåde som dere skulle få,
11. idet de gransket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i
dem, viste fram til når Han forut vitnet om Kristi lidelser og herligheten
deretter. 12. Det ble åpenbart for dem at de ikke tjente seg selv, men
dere, med dette som nå er blitt kunngjort for dere ved dem som forkynte
dere evangeliet ved Den Hellige Ånd, Han som ble sendt fra himmelen -
dette som englene trakter etter å skue inn i. 13. Bind derfor opp om dere,
om deres sinn, vær edrue og sett deres håp fullt og fast til den nåde dere
får i Jesu Kristi åpenbarelse.
Dette med Kristus, - med Jesus, - Hans person, Hans vesen,
Hans Ånd, det er så annerledes enn oss, det er så fremmed, - vi er ikke
slik som Han.
Hvis Jesus og du skulle gått atskilt og parallelt gjennom livet, så ville
Hans vei endt i himmelen, og din i fortapelsen! - så stor er forskjellen,
- som himmel og helvete, lys og mørke, dag og natt!
Han sier: Jeg er kommet for å tjene!" (Mt. 20,28; Mrk.
10,5).
Det er det høyeste for Ham, å få lov til å tjene sin Far og oss. Mens det
høyeste for oss, det er å bli tjent, å herske, å få vårt eget
igjennom!
Men dette viste Han i handling, den gang Han bandt opp om seg, tok et fat
med vann, bøyde seg ned og vasket disiplenes føtter. Han ville så inderlig
gjerne ta bort det som stengte oss ute, - derfor kom Han til jord.
Han har vel fått vasket dine føtter i dag? - alt det som vandringen her
har påført deg! Sto du opp i dag og ba: Takk Gud, for at jeg ikke er som
andre mennesker! - eller: Jesus, se i nåde til meg og tilgi det som ligger
bak! - tilgi meg gårsdagen og la meg få leve denne dagen i tro til deg! -
i tro til at du har det middel som kan rense og frelse også en slik en som
meg. For fotvaskingen var en symbolsk handling, som pekte på, og vitnet
om, noe dypere. Det måtte mer enn vann til for å rense oss, "- det kostet
Jesu dyre blod, å frelse meg en dag!"
Ja, det var for all den synd jeg hadde begått frem til den dagen, og for
den synd som bodde i meg, - men hva med det jeg pådrar meg under
vandringen, - disse skitne føttene?
Skriften svarer slik: "Uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt"
(Hebr. 9,22). Alt dette har Han måttet betale
med sitt eget blod!
En slik tjener er Han altså! For å vinne himmelen og livssamfunnet med Gud
tilbake til oss, - for at vi skulle få ha det like godt som Han, sparte
Han ikke sitt eget liv!
Men vi fortjente vel såpass? Nei, den som har møtt og sett seg selv i Guds
ords lys, han vil svare et klart og kontant: Nei! - nei, det
fortjente ikke jeg, det er nåde over nåde. Ikke bare er det all den
åpenbare synd jeg har begått, men tiltross for det, så har jeg selv villet
være noe og gjelde for noe, - min åndelighet, min
kristelighet, som går så langt at jeg vil stjele æren fra Ham, og gjelde
for noe i meg selv! Min egenrettferdighet som jeg likesom aldri får
avlivet én gang for alle, men dukker frem igjen og igjen.
Men hvor er så denne kjeltringen avlivet én gang for alle da? På Jesu
kors!
Altså, dette som du roser deg av i en slik sammenheng, og tenker: "Dette
er jo godt!" - det måtte Jesus lide og dø for! - det måtte Han sone for og
betale for, med sitt eget blod, dømt, under Guds vrede!
Dette er vel det siste vi mennesker innser, - at all vår egen
rettferdighet er som et urent klesplagg (Jes. 64,5).
I teksten vår her, så møter vi
igjen denne tjenende Ånd. "- de gransket hvilken eller hva slags
tid Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til"
(v.11a).
Det var altså Kristi Ånd som var i dem! Jesus har alltid vært her,
- ikke legemlig, som de vel 33 år Han vandret her som mennesket Jesus fra
Nasaret, men Hans Ånd har alltid vært her. Han har aldri forlatt oss! - og
hvorfor? - hvorfor var denne Kristi Ånd i dem? Jo, for å vise frem til og
forut vitne om Kristi lidelser og herligheten deretter!
(v.11).
Og hør hva profetene fikk åpenbart, - og måtte det også være åpenbart for
deg: "Det ble åpenbart for dem at de ikke tjente seg selv, men dere!"
(v.12a).
Tjente dere! - Kristi Ånd gjorde det! Han ga avkall på himmelens
herlighet, leser vi, "og tok en tjeners skikkelse på seg"
(Fil. 2,7).
- For å tjene Gud med en fullkommen lydighet, - en lydighet som du
og jeg aldri kunne oppvise, om vi så fikk evigheten til disposisjon, for
vi har ikke det i oss, som skal til. Men Han hadde det, og ble lydig
inntil døden, ja, døden på korset
(Fil. 2,8), - og for å tjene oss, du og jeg, ved
at det alt sammen var for oss, i vårt sted!
Kristi lidelser og herligheten deretter! (v.11).
Hører vi ikke Guds ord, du og jeg? Kristi lidelser skulle føre til
herlighet! - etter Kristi lidelser skulle det være herlighet! - og det er
det, - selve himmelen er jo åpen for oss, tross all synd, - Gud har
gjennom Ham, selv tatt bort ethvert hinder!
"Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som profeterte
om den nåde som dere skulle få" (v.10).
Hva dreide den seg altså om, denne frelse som profetene gransket og
ransaket? - jo, "om den nåde som dere skulle få!"
Derfor står det også, som vi leser det her i teksten: "- sett deres håp
fullt og fast til den nåde dere får i Jesu Kristi åpenbarelse"
(v.13).
Er det hva du setter ditt håp til om dagene, eller har du noe på si? - noe
mer, noe ekstra.
En sann og levende kristen har ikke noe håp utover denne nåde som er oss
gitt i Jesus Kristus! Han har ikke noe håp knyttet til noe av sitt eget,
sin kristendomsutøvelse eller hva Gud måtte ha virket i ham. Selv om han
skulle spore ett og annet som kunne kalles godt, og virket av Gud, så
holder det jo ikke mål for Gud, - så er det jo ikke fullkomment! Men det
er Jesu verk og den nåde som Han forkynner for syndere! -
fullkomment!
Tenk, Han kom for å forkynne nåde for syndere, - og så prøver du og jeg
til stadighet, ja, hele vår falne natur er innstilt på dette, å bli
rettferdige! Vi prøver å bli slike som Han ikke kom for
(Mt. 9,13; Mrk. 2,17; Luk. 5,32), - og slike som Han
kom for, det vil vi helst ikke være. Slike som fremfor alt annet trenger
nåde over nåde, og så pleie og forlatelse og trøst og oppmuntring og stell
og overbærenhet osv., - nei, vi vil stå på egne ben og ikke trenge til
noe! - vi vil ikke være fortapte i oss selv, og den nåde vi skal ha den må
være fortjent! - den må kunne spores tilbake til noe ved oss
selv!
Men så finner jeg altså bare én årsak til denne nåde, nemlig det som gjør
det hele til nåde: - den er å finne i Guds eget hjerte! "Om denne
frelse var det profetene gransket og ransaket, de som profeterte om den
nåde som dere skulle få" (v.10).
Den nåde som nå blir deg forkynt, det er ikke noe nytt, - nei, det er den
frelse profetene gransket og ransaket!
Det er alltid på dette grunnlag formaningene forkynnes oss, - aldri
omvendt! - først nåde og så formaning.
Formaningen rettes til deg her og nå, men nåden den har i Guds hjerte vært
gitt deg fra før verdens grunnvoll ble lagt (Mt. 13,35;
Ef.1,4).
Men det er jo her vi trår feil igjen og igjen, for vi tenker at nåden, den
fri adgang til Gud, beror på at vi har oppfylt noe. Det må da være
et eller annet ved meg som gjør dette? Nei, nåden, den er ene og alene
gitt deg i Jesus Kristus! Den beror altså på noe som er utenfor deg!
"Det ble åpenbart for dem at de ikke tjente seg selv, men dere!"
(v.12a).
"Bind derfor opp om dere, om deres sinn!" (v.13),
formanes vi her, - og et annet sted heter det: "La oss holde urokkelig
fast ved bekjennelsen av vårt håp," - og igjen begrunnes det i
nåden! - "for Han er trofast som gav løftet" (Hebr. 10,23).
Og dette for at ikke sinnet skal bli opptatt med noe annet!
"- vær edrue og sett deres håp fullt og fast -" Hør det! "- til
den nåde dere får i Jesu Kristi åpenbarelse!" (v.13).
.
Av nåde alt jeg får
Hos Gud fra først til sist,
Av nåde leges mine sår
Av legen Jesus Krist.
E.K. |