Frelsende håp!

Rom. 8, 24 - 28

24. For i håpet er vi frelst. Men et håp som en kan se, er ikke lenger noe håp - hvorfor skulle en håpe på det en allerede ser? 25. Men dersom vi håper på det vi ikke ser, da lengter vi etter det med tålmodighet. 26. Og her kommer også Ånden oss til hjelp i vår skrøpelighet. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde det. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord. 27. Men Han som gransker hjertene, vet hva Ånden trakter etter, for det er etter Guds vilje Han går i forbønn for de hellige. 28. For vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter Hans råd er kalt.

Ja, men hvem er det som elsker Gud?
Mennesker kan leve et langt liv, bekjenne seg som kristne, men har aldri noen sinne stilt noe slikt ransakende spørsmål, - og ikke liker de at andre gjør det heller, for det uroer, - og det vil man jo ikke ha!
Men hva gagn er det i, at man får gå rolig gjennom livet, og rolig inn i evigheten, dersom det ender i fortapelsen!

Guds ord svarer like ut på det spørsmålet, - hvem det er som elsker Gud, idet det sier: "Vi elsker fordi Han har elsket oss først." (1 Joh. 4,19).
Slik er det altså!

Dette er ikke mulig uten at evangeliet er blitt åpenbart for ditt hjerte. Det er alltid Guds kjærlighet som er først.
Uten dette kan mennesket ha bruk for Gud som en slags forsikring, og Han er da en som skal hjelpe oss, og gi oss ting, og høre oss når vi ber osv.
Alt er da vel, så lenge Han gjør som vi ønsker, og vi har fordel av Ham, - men Han selv, Hans person, hva med det?
Har du sett Ham som soner dine synder med sitt eget blod? Gud som villig, ja mer enn villig, forlot sin himmel og steg hit ned på jord, for å lide din straff og dø din død!

Han har elsket oss først! Og det er en ting her som det er så viktig at vi får syn for: Han gjorde dette til fastsatt tid, mens vi ennå var skrøpelige, mens vi ennå var syndere! Så når du kommer frem for Ham og prøver å være kristelig nok, og andaktsfull nok, og gudfryktig og angerfull nok, og takknemlig nok, og ikke minst elske Ham, - så kommer du for sent! Han frelste deg i sin Sønn, Jesus Kristus, før du hadde noe av dette å vise frem, ja, "mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige." (Rom. 5,6).
Så kom altså ikke med noe av dette, men vær sann! Han vet at du og jeg er skrøpelige, - ikke bare før, men også etter, at vi er blitt kristne. Ja, apostelen Paulus endatil roser seg av denne sin skrøpelighet, - for da kan Kristi kraft bo i ham, - bli værende i ham.
Men om Paulus begynte å vokse selv (i egne øyne), så ville han få mindre og mindre behov for Kristi kraft. Han ville altså bli mer og mer gjenstand for et bedrag!
Denne fare, dette bedrag, står vi overfor til enhver tid, og det er farligere for oss, enn åpenbare synder, - for det vet vi i alle fall hva er, - men det gjør vi ikke alltid med dette, - vi gjenkjenner ikke alltid egenrettferdigheten som egenrettferdighet, men tror det å være frukt av gudsfrykt og kristelig vekst.

Men hva er det som vokser" - jo, det er Jeg'et! Derfor taler slike mennesker stadig mer om seg selv, sin gjøren og laden, - og stadig mindre om Jesus og Hans verk.

Paulus skriver her til en kristen menighet i Rom, - og brevet er til hele menigheten, fra forstanderen og nedover, - og hva er det han skriver her: "- her kommer også Ånden oss til hjelp i vår skrøpelighet. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde det. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord." (v.26).
"- hjelp i vår skrøpelighet!" Vi vet ikke engang hva vi skal be om, slik vi burde det!
Men er vi ikke blitt kloke kristne etter hvert da? Nei, vi, selv de som er kommet lengst i åndelig opplysning, har så lite forstand på det som hører Åndens verden til, at vi trenger en forbeder, - en som kan gå i forbønn for oss med usigelige sukk, og be om det vi virkelig trenger.

For den som mener seg å ha vokst så i seg selv, som dermed har utviklet en hovmods ånd, er dette en forsmedelse, - men for Guds elendige, er dette enda en grunn til takk og en kilde til glede: Tenk at Gud har sørget så vel for meg, at Han til og med har gitt meg sin Hellige Ånd som forbeder, - en som fullkomment vet, hva jeg trenger til, som vi leser det her: "Men Han som gransker hjertene, vet hva Ånden trakter etter, for det er etter Guds vilje Han går i forbønn for de hellige." (v.27).
Det er etter Guds vilje Han går i forbønn for deg! - Så har Gud elsket...!

Ikke engang det skal vi behøve å bekymre oss om, - vi skal få komme til Ham med det alt sammen, og vite at Han kjenner det til bunns, og vil la det få en god utgang; - for alle ting, absolutt alle, samvirker til det gode for dem som elsker Gud!
Vi kan si: De som kjenner Gud slik!

Noe annet i denne teksten vår som nok skulle få takk og lovsang til å bryte frem, om vi bare fikk åpnet øynene for det, det er det som står her om håpet.
Kanskje strever du med dette begrepet, tro. Jeg må jo tro, om jeg skal bli frelst! - ja, du kjenner vel til dette. Og ikke bare det, men jeg må også tro sant og rett og nok! Ja, slik lager vi det til! Vi fokuserer gjerne på troen som en prestasjon Gud krever av oss, - men den tro Skriften taler om, den frelsende tro, det er en Guds gave! (Ef. 2,8).
Men la oss nå ikke tale om tro, men håp!
Vår tro fortoner seg vel som oftest som et håp, - det er rettet mot Jesus, vi håper på Ham. "Til deg er våre øyne vendt," som det står (2 Krøn. 20,12).
Men hva leste vi i Guds eget ord om dette håpet? - vår tekst begynte jo med det: "For i håpet er vi frelst!" (v.24a).
Hvordan kan det ha seg? Når det tales om tro, så kan en gjerne komme i tanker om troens kvalitet og kvantitet osv., - men slik vil du vel aldri tenke om håpet! - håp er jo noe som virkelig hører den hjelpeløse til! I dette håp er du frelst! - fordi håpet er rettet til Jesus, - Han er håpets innhold.

Og det er jo akkurat det samme som gjelder kristen tro, da den er sann og rett og ekte, det er ikke noe du kan måle og veie og tenke deg frem til, men det er dette at den er rettet mot Jesus! - den er vokst frem av blikket på Ham, derfor er Han også troens innhold!

Men om troen er det sagt og skrevet så mye vrangt og underlig gjennom tiden - kanskje vi lettere kunne få et glimt av hva det dreier seg om, dersom vi holder oss til håp! Da er det kanskje til og med noe for deg dette, - kanskje du da ser, at også du står midt i den frelste skare! Mitt håp er til Jesus, - at Han holder også for meg.

Da må du høre apostelens ord her: "For i håpet er vi frelst." (v.24a). Det er altså ikke noe du skal bli, men det er noe du er!

Men kanskje begynner ditt loviske sinn å tukle også med dette! Er nå mitt håp rett? - jeg må vel se det hele klarere, før jeg kan regne meg med!
Ordet svarer også på det her: "Men et håp som en kan se, er ikke lenger noe håp - hvorfor skulle en håpe på det en allerede ser?" (v.24b).
Her er ikke tale om hvor klart du ser, men om hvem du håper på! - om det er Jesus, eller deg selv!

Ved det jeg har hørt forkynt, og lest, har Guds Ånd virket et håp i mitt hjerte, og dette håp er i bunn og grunn Jesus selv! Han er min frelse! - ikke kvaliteten av min tro, - Han er min frelse! - ikke kvaliteten av mitt håp, - nei, ikke kvaliteten ved noe hos meg selv! - Min frelse er i Jesus, den levende Guds Sønn, - det blødende Guds Lam!

Jeg vil snu på det spørsmål som ofte blir stilt: Vil du tro på Ham? - og spørre: Vil du fornekte Ham i kveld? - vil du fornekte Ordet her, det som taler til deg og forkynner at du er frelst i håpet?
Nei, en slik synd vil du vel ikke begå med full bevissthet, at du taler Guds ord midt imot, - du vil vel heller takke Ham for det, at Han også har virket frelseshåp i deg ved Ordet og Ånden.
Kanskje finner du bare ting i deg selv, som virker tvil og anfektelse, - men hva finner du om du ser på Jesus? - grunn til tvil og anfektelse? Nei, om du ser Skriftens Jesus, så fatter du tvert imot håp!
Altså, også det håp som knytter deg til Hans frelse, er en Guds gave! - det gis og det holdes oppe ved Hans nåde alene! Se på Jesus!

Alene i håp til Gud
Min sjel er stille.
Han redder meg sikkert ut,
Meg usle, lille.
Han ene min klippe er
Hvorhen jeg iler,
Når stormen meg kommer nær,
Der trygt jeg hviler.

E.K.