Døm ikke!

Rom. 2, 1 - 4

1. Derfor er du uten unnskyldning, du menneske, hvem du så er som dømmer. For idet du dømmer en annen, fordømmer du deg selv. Du som dømmer, gjør jo selv det samme. 2. Vi vet at Guds dom, i samsvar med sannheten, er over dem som gjør slikt. 3. Men du, menneske, som dømmer disse som gjør slikt, og selv gjør det samme - mener du at du skal unnfly Guds dom? 4. Eller forakter du Hans rikdom på godhet og overbærenhet og tålmodighet? Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?

Det er et vanskelig ord for mange kristne dette her; - skal vi ikke kunne si av noe er rett og noe er galt da? Guds eget ord er det jo som lærer oss at noen ting er galt, og da må det vel være rett å si det!
Ja, og det er heller ikke det apostelen tar fatt i her; - som alltid så pløyer Guds ord dypere enn til disse ytre synlige og hørbare ting - "det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd" (Hebr. 4,12).
Dette er jo en beskrivelse av det dypeste i mennesket, selve menneskets vesen: - hjertets tanker og råd. Det er hva Ordet tar sikte på! - inn dit er det det vil. Paulus vil inn og avdekke sinnelaget. Med hva sinnelag er det du sier det du sier? - har du klatret opp på en høyde, hvor du selv går fri for den dom du feller over andre? Er det i så fall Guds dom som har satt deg på den høyden, eller er det et sted du har plassert deg selv?
Det er én ting som særlig avslører dette sinnelaget, som ikke er av Gud - det er når du ser på hva et menneske har foretatt seg, og sier: Dette kunne aldri jeg ha gjort!
Du ser, du kan ikke si dette, uten å heve deg selv opp. Du sier: altså finnes det noe godt i meg, som ikke finnes i ham eller henne, siden de kunne gjøre det jeg aldri kunne.
Hvordan stemmer det med hva apostelen forkynner noe lenger ute i Romerbrevet: "For jeg vet at i meg, det er i mit kjød, bor intet godt" (Rom. 7,18).
Hva er godt i deg, Paulus? Hva svarer han? Intet! Det finnes ikke!
I 1 Johs. brev, står det: "Dersom vi bekjenner våre synder" (1 Joh, 1,9). Det betyr i virkeligheten: Dersom vi sier det samme om synden, som Gud gjør. Altså, vi er blitt enige med Ham! Men om hvilkes synder? - de andres? - nei, våre! "Dersom vi bekjenner våre synder! Og idet vi holder fast ved det, så blir det en dom over verden, men da er det ikke vi som dømmer dem, men Guds ord, - det vi etterfølger.
"Ved tro bygde Noah, i hellig frykt, en ark til frelse for sin husstand, etter at han var blitt varslet av Gud om det som ennå ikke var sett. Ved den fordømte han verden, og ble arving til rettferdigheten av tro" (Hebr. 11,7).
Ved den ark han bygde! - fordømte han verden.
Ved at du selv tar din tilflukt til Ham, og regner Ham som din eneste redning og rettferdighet, fordømmer du verden; - for du sier jo da i virkeligheten. Det er ikke noe her i meg som menneske, eller i verden forøvrig, som kan bestå for Gud.
Dersom du sier det motsatte, at det finnes da noe godt i oss også, det er da ikke så galt, da forfører du verden til å tro det samme, og at den da ikke trenger noen hel og full omvendelse. Du blir altså ikke det lys og alt for den som du skulle være. Nei, nettopp fordi vi ikke finner noe godt her i oss selv, derfor må vi ta vår tilflukt til Ham i stedet.
Dette forsøker mange å få verden til å like, en prøver å gjøre kristendommen populær og tilforlatelig for verden. Men den sanne kristendom er en dødsdom over verden! - og hvem tar imot en dødsdom med glede? - vi må omvende oss til Gud, om vi skal bli frelst, altså unngå dødsdommen. Den kristendom verden kan synes om i sin uomvendte tilstand, den er i virkeligheten bare et narrespill, og en jukseutgave av den ekte, - der har saltet mistet sin kraft.

Guds ord sikter på vårt sinnelag, avslører og åpenbarer det. Han bryr seg ikke om, hva vi sier og gjør, Han kjenner nemlig hjertet.
Vi ser i denne teksten vi har lest, at det er to ting som er aktive i et menneskes omvendelse. Ja, det er vel at vi vil, og går inn for det av all vår makt? Nei, det er to erkjennelser, og begge er virket av Gud. Den ene erkjennelsen er denne: "Du som dømmer, gjør jo det samme selv" (v.1b). Det er altså denne erkjennelse og påfølgende konklusjon: Jeg er jo ikke noe bedre selv! - også jeg er jo bare en synder! - ja, det bor i virkeligheten intet godt i meg! Intet! Dersom du virkelig tror dette Guds ord o deg selv, hvordan kan du da dømme en annen! - det er jo utelukket! Så når du da dømmer et annet menneske, så har det sin årsak i, at du selv ikke lever i denne erkjennelse - denne sannhets erkjennelse!

Og så den andre erkjennelse: "Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?" (v.4b).
Det er altså erkjennelsen av Guds godhet mot en slik stakkar som deg! Der jeg selv har gått omkring med mitt harde sinn, syndet og felt harde dommer over andre mennesker, der har jeg selv vært gjenstand for og etterjaget av Guds godhet! Han har likevel elsket meg! Da har nåde blitt nåde!
Disse ting er det som gjør noe med et menneskes sinn, - først i forhold til Gud, - det åpner seg og gir Ham adgang, ikke ved en slik kraftig bestemmelse og viljesbeslutning, - for ikke å tele om "håndsopprekning!" - men selve åpenbaringen av denne Guds godhet (evangeliet) åpner sinnet for Ham - "Å være nidkjær betyr å ta Guds ord på alvor, ta det til hjertet for å innrette seg etter det. Det fører til omvendelse. Tar jeg Guds ord til hjertet, da innser jeg og bekjenner all min synd. Da vender jeg meg også til Jesus med min synd. Da er jeg nidkjær og omvender meg. Det er nettopp på denne måten vi åpner vår hjertedør for Jesus. "Om noen hører min røst og åpner døren," sier Jesus. Det har vi lett for å oppfatte som to forskjellige ting: Først skal vi høre Jesu røst og deretter åpne døren. Men i virkeligheten er dette en og samme ting etter hebraisk tenkning og språkbruk. Selv om grunnteksten skriver dette på gresk, er det hva vi kaller en hebraisme. Og vi kunne godt oversette slik: Om noen hører min røst og derigjennom åpner døren. Røst er det samme som budskap. Den som hører Jesu budskap og tar det til seg, åpner hjertedøren for Jesus" (Ø. Andersen), - dernest gjør det noe med et menneskes sinn i forhold til andre mennesker. Jeg er jo selv en som ikke har noe å rose meg av, - jeg er frelst av nåde! - jeg har møtt Guds nåde åpenbart i Jesus Kristus, - derfor er jeg en kristen! - det er ikke p.g.a. noe ved meg! - å nei, der bor intet godt!

Men det som sies om oss, det kan jo ikke sies om Jesus, - det kan ikke sies om Gud. Han er jo ingen synder! - i Ham bor bare godt, bare godhet, og intet ondt! Altså det stikk motsatte av Paulus og alle oss andre. Hvordan dømte så Han, da Han vandret her på jord, - Han som med rette kan dømme, fordi Han ikke gjør det samme selv, og er den som hele dommen derfor er overgitt til? La oss bare høre noe: "For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham" (Joh. 3,17) - "Om noen hører mine ord og ikke tar vare på dem, så dømmer ikke jeg ham. For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden" (Joh. 12,47). - Til fariseerne og de skriftlærde sier Han: "Tenk ikke at jeg vil anklage dere hos Faderen" (Joh. 5,45a), - nei, ser du ikke tvert imot, at Han henger på korsets tre, naken, forhånet og slått, så Han ikke lenger ser ut som et menneske, og ber nettopp for disse: "Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør" (Luk. 23,34), - i stedet for dette, å anklage dem hos Faderen, så sier Han: "Se, vi drar opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til yppersteprestene og de skriftlærde. De skal dømme Ham til døden og overgi Ham til hedningene" (Mrk. 10,33).
De skal dømme Ham! - de dødsdømte får lov til å dømme dommeren, og det gir Paulus oss forklaringen på, idet han skriver: "Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud" (2 Kor 5, 21).
Slik har Han i sin godhet frelst oss: Han "lot den skyld som lå på oss alle, ramme Ham" (Jes. 53,6). Det er Guds frelse, og du skal ikke tukle med den, - du skal bare høre den til tro. Det er nemlig den Guds godhet som driver meg til omvendelse, - det er den Guds godhet som åpner mitt hjerte for Ham, - det er den Guds godhet som fornyer (helliggjør) mitt sinn. Det er også den Guds godhet som gjør, at min egen dom over andre mennesker er blitt en synd for meg, som rammer meg selv med full tyngde, for jeg finner jo det samme i mitt eget hjerte, som jeg dømmer andre for!
Og så følger noe meget alvorlig; - for selv om Jesus i sitt liv her på jord, ikke hadde som oppgave å dømme mennesket, men frelse det, så minner Han likevel om, at det kommer en dom, og Han sier det bl.a. videre i verset etter det vil leste fra Johs, evangeliet kap. 12: "Den som forkaster meg og ikke tar imot mine ord, han har den som dømmer ham: Det ord jeg har talt, det skal dømme ham på den siste dag" (Joh. 12,48).
Det ord jeg har talt! - det står der altså. Det ord du nå har lest, kan du aldri siden hevde å ikke ha lest! - det vil følge deg inn i evigheten, - inn for Guds domstol, der sannheten alene kommer frem.
Når Guds ords forkynnelse ikke har fått virke denne erkjennelse i det menneske som har hørt det, slik at hjertet er blitt åpnet for- og sinnet er blitt fornyet (helliggjort) ved det, - men mennesket tvert imot lukker seg til for det, og ikke vil ta det innover seg, og la seg dømme og avsløre og opplyse av det, da skjer det motsatte av frelse, nemlig forherdelse. Og i verset etter vår tekst, så lyder det som et slikt siste rop til det menneske fra Herren, - Han som ikke vil noen synders dom og død, - og gid det nå måtte bli alvor for deg!: "Med din hårdhet og ditt ubotferdige hjerte hoper du deg opp vrede til vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom skal bli åpenbart" (Rom. 2,5).
Siste advarsel! Hør nå!
Tenk å hope seg opp vrede! Man samler altså på- griper etter og begjærer det som forårsaker Guds vrede, som man samler skatter i banken! Og da nevnes ikke en mengde synder, som man gjerne dømmer verden - og for så vidt seg selv - for, - men dette, at man ikke tillater Guds ord å få bringe sannhets erkjennelse, og altså ikke lar Guds godhet få drive en til omvendelse.
En kan gjerne se på Kristi kors og synes det er fint, det som der skjer, med tanke på disse arme synderne: - disse narkomane, drankerne, horene og kriminelle osv., - men en har ikke bruk for det selv! - en tilber for så vidt korset og den gjerning som åpenbares der, som et godhets symbol, men uten anvendelse på eget hjerte, og uten å erkjenne den absolutte nødvendigheten av det som der skjer, for sin egen del! - det er bare noe en forkynner for andre, - en skal vinne andre, som det heter, - men har du bruk for det selv? Det hører med til læren, jo da, men selv har en hjertet i helt andre ting, og kanskje andre sider ved Guds ord til og med.
Et siste spørsmål da: Er det Guds godhet som driver deg? - først og fremst til Ham! - altså til daglig omvendelse! .

Lær meg å kjenne dine tanker
Og øves i å tenke dem!
Og når i angst mitt hjerte banker,
Da må du kalle motet frem!
Når jeg har tenkt meg trett til døden,
Si så hva du har tenkt, o Gud!
Da kan jeg se at morgenrøden
Bak tvil og vånde veller ut.

E.K.