Sannhetens støtte og grunnvoll!

1 Tim. 3, 14 - 16

14. Dette skriver jeg til deg, enda jeg håper at jeg snart skal komme til deg. 15. Men i fall jeg dryger, vil jeg at du skal vite hvordan en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll. 16. Og det må alle bekjenne, stor er den gudsfryktens hemmelighet: Gud åpenbaret i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt blant folkeslag, trodd i verden, opptatt i herlighet.

Her blir det pekt på noe, hva menigheten angår, som det nok ikke altfor ofte blir pekt på; - den er Guds hus, - altså bor Han i den! - Han er til stede der!

Når vi taler om Guds hus, så ser vi vanligvis for oss en kirke eller et bedehus, - men det sier ikke Guds ord; - det sier: den levende Guds menighet; - det er Guds hus. Det er du, - sammen med de andre gjenfødte og levende troende. "Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?" spør Paulus - også oss i dag (1 Kor. 3,16). Ja, vet du det?

"Men i fall jeg dryger, vil jeg at du skal vite hvordan en bør ferdes i Guds hus" (v.15a).
Det hjelper ikke hva en formaner til, dersom ikke dette er en levende sannhet for en: Guds Ånd er alltid hos meg!
I den bevissthet begynner vi å spørre etter hva som er rett og hva som er galt.
Du kan av og til høre det sagt, når vi er samlet på møte: Herre, du var her før vi kom! Men nei, - i den betydning det da menes, så er det ikke rett, - Han var her først, da den første troende, Jesu venn, trådte inn hit, - selv om Han som den allmektige, allestedsnærværende også var der til stede. Han er der hvor Hans troende er, - de er Hans hus. Han er hos deg! - Han bor i deg som tror! Og vi skjønner, at det ikke sømmer seg, å dra verden, eller for å tale rett ut; - synd, inn i det hus, hvor Han bor.

Det jeg kort prøver å peke på nå, er altså den sanne og rette beveggrunn for, at vi ikke raser av sted sammen med verden; - det er ikke lovsinnet, det som prøver å tekkes Gud ved egne gjerninger, - det er heller ikke hyklersinnet med sitt konstante behov for å vise andre mennesker hvor gode og rette kristne vi er, - for en levende kristen vet, at hele grunnlaget for hans samfunn med Herren, det heter: nåde! Nei, beveggrunnen er rett og slett, gudsfrykt!
Så får du prøve deg selv på det, - om ikke også du har behov for den nådige frelser, - Han som kaller på og tar imot syndere.

Men budskapet som kommer til oss gjennom Paulus her, stanser ikke der; det sier at Guds hus, den levende Guds menighet, - som altså er du! - er sannhetens støtte og grunnvoll.
Hvordan føles det, å gå omkring med en slik tittel? - synes du at du når opp?
Guds ord sier ikke, at du skal gå inn for å være, - men at du er sannhetens støtte og grunnvoll.
Jeg for min del, føler trang til å rope til Gud: "Vær meg arme synder nådig!" Men det er også meningen, at jeg skulle bli vàr det som ikke sømmer seg, og vise det fra meg, både i det personlige liv og i menigheten i det hele.
Sannhetens støtte! - hva er så denne sannheten? Jo, det sier Jesus selv: "Jeg er sannheten!" (Joh. 14,6). denne hemmelighet for verden, den er lagt ned i, og er til stede i Guds menighet; - for der er den åpenbart!

Hvordan ble du en kristen? - var det noe du gjorde? - nei, det gikk opp for ditt hjerte, hvem Jesus er! Det er altså en Ordets åpenbaring - Ordets lys, som Skriften beskriver det.
Det er lagt ned i deg, så sant Jesus er blitt ditt lys, - så sant Jesus er ditt eneste håp om redning, - dvs. den eneste du har å gå til med din synd. "Meg til frelse jeg intet vet, Uten deg Guds lam!"
Idet du sier det av hjertet, så vitner du om, at du har lyset: - Han har lagt det ned i deg! Du har disse to øyne, som de gamle pietistene talte om, - de som man får i gjenfødelsen, hvor det ene ser inn i deg selv, sannheten om deg, og det andre er festet på Jesus, sannheten om Ham, - og resultatet av dette blir nettopp vitnesbyrdet: "Meg til frelse jeg intet vet, Uten deg Guds lam!"
Der hvor dette ikke er, der er heller ikke lyset, - det må være så åndelig ellers det bare være vil, - de må reise opp døde, om så var; - der hvor dette vitnesbyrdet om menneskets totale avmakt og Jesu ubegrensede nåde imot slike, ikke holdes høyt i akt, - der er ikke Guds Ånds lys!
Og når vi snakker om å holde høyt i akt, så vet du jo, at det du holder høyt i akt, det taler du gjerne om.
Vi talte om gudsfrykt - og det er ikke å være redd for Gud; - vi får vel si det sånn, at den som har det, han vet også hva det er tale om: Store Gud! vi priser deg! Tenk at Han har steget ned og blitt menneske i mitt sted! Han tok på seg all min elendighet, for at jeg skulle kunne få all Hans herlighet. Dette er en hemmelighet vi har fått se inn i, - og Paulus beskriver det slik: "Og det må alle bekjenne, stor er den gudsfryktens hemmelighet: Gud åpenbaret i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt blant folkeslag, trodd i verden, opptatt i herlighet" (v.16).
Han som kom ned og ble menneske for å tilveiebringe frelse for din sjel; - Han er ingen ringere enn Gud selv! Tror du da, at det holder for deg? Det spørres jo ikke etter hva du har gjort her, men om hva Han har gjort! "Det var nåden som reddet meg ut, Det er blodet som gjelder for Gud."
Ja, det står her, hvem Han, Jesus, er: "Gud åpenbart i kjød" (v.16). Han var det Paulus forkynte hedningene, som deres frelser, - og Han er den samme i dag!

"Rettferdiggjort i ånd," leser vi. Ja, Han er etter hellighets Ånd godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde! (Rom. 1,4).
Dette, at Jesus virkelig sto opp fra de døde og ble opptatt i herlighet, som vi leser videre her, - det er på et vis, Guds godkjenningsstempel på Jesu gjerning, som igjen er ditt frelsesgrunnlag. Det er som om Han roper til deg: Se her! - jeg tar imot det Jesus har gjort for deg! - Kom til meg på det grunnlag og du skal aldri bli vist bort; - for jeg har jo allerede tatt imot det, og satt mitt segl på det!
Skal Han vise bort den som kommer i Jesu navn, ja, da må Han jo forkaste Jesu gjerning, og dermed Hans navn, - noe Han aldri vil gjøre! - Han har jo vitnet om dette navn!
Og det står om dette: "Tar vi imot menneskers vitnesbyrd, så er Guds vitnesbyrd større. For dette er Guds vitnesbyrd, at Han har vitnet om sin Sønn" (1 Joh. 5,9).
Hørte du vitnesbyrdet? Det var ikke om Abraham eller David eller Jesaja, - det var om Jesus! - at Han ble som deg; - fattig, - for at du skulle bli rik. Han tok bort alt som stengte deg ute, ved å bli det selv, og bære det bort på den søppelplassen, hvor det hører hjemme: graven! "I den grav i haven, Der er min synd begraven!"

Tenk for et mørke på denne jord: Her synger hele himmelen av fryd, over Jesu gjerning for oss - noe som brøt igjennom og ble synlig for hyrdene der ute på Betlehemsmarken julenatt, - og her på jord går mennesket i tvil og vantro.

Din redning er ikke i, at du tar deg sammen og tar deg sammen og tar deg sammen igjen, men i at dette lyset - denne sangen - ifra himmelen, får bryte igjennom til deg: "Menneske! - en frelser er deg født!" Han har satt seg ved Faderens høyre hånd, etter å ha fullført renselsen for dine synder (Hebr. 1,3).
Etter! - ta med deg det ordet, og "tygg" på det! - så vil du se, at du går så ofte og strever med det, som ikke er mer for Gud!

Hvorfor vil jeg avstå fra synden? - for å komme til himmelen ved det? - nei, for jeg vet, at jeg aldri når frem ved det - og det å ville bli frelst på det viset, det er også en underkjennelse av Jesu frelsergjerning. Nei, synden er en vederstyggelighet for meg - og blir det mer og mer, dess mer jeg får se inn i, og leve i, nåden i Jesus Kristus. Og det verste ved det er, at jeg har - bærer med meg - et kjød som aldri slutter å elske og lokkes av den. Derfor ser jeg også bare én åpen dør til himmelen, og den heter Jesus! (Joh. 10,7og 9), - den heter blodet! (Bl.a. Mt. 26.28).

Dette blir du et vitne om, fra det øyeblikk av, at dette demrer for ditt hjerte - du blir Guds hus, Den Hellige Ånds tempel, sannhetens støtte og grunnvoll! - for dette er sannheten, som er lagt ned i, og åpenbart i, menigheten: "Gud åpenbaret i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt blant folkeslag, trodd i verden, opptatt i herlighet" (v.16). .

Led meg hen til frelsens klippe,
- På meg selv jeg stoler ei!
I dens kløfter kan jeg hvile,
Der er sikkert ly for meg.

E.K.