Profetordet!
2 Pet. 1, 16 - 18
16. For det var ikke kløktig uttenkte
eventyr vi fulgte, da vi kunngjorde dere vår Herre Jesu Kristi makt
og gjenkomst, men vi hadde vært øyenvitner til Hans storhet. 17. For
Han fikk ære og herlighet av Gud Fader, da en slik røst lød til Ham
fra den aller høyeste herlighet: Dette er min Sønn, den elskede, som
jeg har behag i. 18. Og denne røsten hørte vi lyde fra himmelen da
vi var sammen med Ham på det hellige fjell.
Vi tar også
med versene 19 - 21: 19. Og desto fastere
har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som
en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen
går opp i deres hjerter. 20. For dere vet først og fremst dette, at
intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning. 21. For aldri
er noe profetord brakt fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds
menn talte drevet av Den Hellige Ånd.
Dette
er epistelteksten på den søndag i kirkeåret hvor evangelieteksten er om Jesu forklarelse
for disiplenes øyne på fjellet Tabor.
Jesu indre herlighet strålte frem, så
den ble synlig for deres legemlige øyne; - "Hans ansikt skinte som solen,
og Hans klær ble hvite som lyset," leser vi bl.a. om dette (Mt.
17,2), og Moses og Elias, representantene
for loven og profetene, åpenbarte seg der sammen med Ham, - og vitnet dermed for
disiplene om, at denne, Han er den vi har vitnet om. Og
det var ikke det hele, som om dette ikke var nok! - men i tillegg talte Faderen
direkte til dem fra himmelen, som Peter vitner om det her: "For Han fikk
ære og herlighet av Gud Fader, da en slik røst lød til Ham fra den aller høyeste
herlighet: Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i!"
(v.17).
"Og denne røst hørte vi," vitner Peter videre (v.18),
- og tidligere har han sagt: " - vi hadde vært øyenvitner til Hans
storhet" (v.16).
"Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt,"
sier Peter siden, i en forsvarstale for det høye råd (Ap.gj.4,20). Vi
har altså med et øyenvitne å gjøre; - han var til stede da det skjedde!
Dette var han siden villig til å gå i døden på, - så du kan være viss på, at det
ikke var kløktig uttenkte eventyr han holdt seg til. Og om så én mann skulle være
gal nok, til å dø for noe han visste var løgn, så skal du være klar over, at også
alle de andre apostlene, så nær som en, også gikk i døden for det samme, - og
han som ikke led martyrdøden av dem, Johannes, han levde et langt liv utsatt for
forfølgelse p.g.a. vitnesbyrdet om Jesus; - forvist til fangeøya Patmos bl.a.,
hvor han fikk åpenbaringen. De
hadde levd med Jesus disse, også etter Hans oppstandelse. Det er et mektig vitnesbyrd
til oss!
Hør også døperen Johannes' vitnesbyrd: "Og jeg har sett
det, og jeg har vitnet at Han er Guds Sønn!" (Joh.
1,34).
Gud hadde gitt ham
et ord på forhånd: "Han som sendte meg for å døpe med vann, Han sa til meg:
Ham du ser Ånden komme ned og bli over, Han er den som døper med Den Hellige Ånd"
(Joh. 1,33), - og dette
hadde da Johannes sett skje med Jesus! Her har du enda et øyenvitne altså. Men
de religiøse lederne i landet, de som satt på de høye stolene, og administrerte
religionsvesenet i landet, - om dem sier Jesus bl.a.: "Dere kjenner verken
meg eller min Far. Hvis dere kjente meg, da kjente dere også min Far"
(Joh. 8,19).
Og disse som da var stokk blinde, som aldri selv hadde hatt noe frelsende møte
med Ham som Gud hadde sendt, - de satt der som åndelige autoriteter, som folket
henvendte seg til, for å få svar i evighetsspørsmålet; - noe som førte til at
Jesus gråt! (Luk. 19,41).
Hvor alvorlig denne situasjonen var, det viser Jesus oss, idet Han sier: "Se,
huset deres skal bli liggende øde!" (Mt.
23,38).
Og i år 70 etter
Kristus, ble Israel fullstendig utslettet som nasjon, så det ikke ble stein tilbake
på stein.
Slik går det altså, når folket holder seg til åndelige ledere, som
selv er blinde, og ikke vil ha det annerledes, eller la seg tale til rette; -
"de faller begge i grøften," sier Han
(Mt. 15,14). På
denne bakgrunn, - både av kjærlighet til Jesus selv, Han som betalte den kostbare
pris - og til sjelene, så roper Peter det ut med den største inderlighet: "Vi
var øyenvitner! - vi hørte! - vi så!"
Sånn er det
også for ethvert sant vitne; - han kan si til ethvert menneske: "Jeg har
sett, at Jesus er din frelser!" - det er ikke kløktig uttenkte eventyr, men
som Lina Sandell vitner i sangen: "Det er meg openberra, at eg eig barnerett,
for Gud med meg i Kristus er forsona."
Er det blitt åpenbart for ditt
hjerte? Ja, Gud har nå iallfall
ikke talt i det skjulte om dette - akkurat i denne stund, sendte Han deg
øyenvitner til sin storhet, - du hørte vel det? Ja, men det som er så vanskelig,
det er å tro, at det gjelder akkurat meg, - jeg finner liksom ikke noe
ved meg selv, som stemmer.
Nei, det er godt det da iallfall, - for Han kom
for å søke og frelse dem som det ikke "stemte" for, - det som var fortapt!
(Mt. 18,11; Luk. 19,10). Men
hør nå, om frelsen gjelder deg, når Ordet vitner, at Han døde for alle!
- eller når det vitner, at Han er en soning for hele verdens synd
(1 Joh. 2,2).
Hvordan vil du klare å stille deg på utsiden av det? - har du opprinnelse på en
annen planet? - eller er du runnet av en annen rot, enn resten av menneskeheten?
Nei, men jeg vet ikke, om jeg har den rette tro og tillit! Og det er mye
sant i det, at man kan eie en falsk og død tro, - men dersom du sliter her, så
er det egentlig fordi du vil ha noe "håndfast" i ditt eget bryst å holde
deg til, - du vil ha et synlig eller følbart bevis, før du vil tro.
Men har du det slik, da er det én ting du skal få stanse opp for: - det er dypest
sett, ikke troen i seg selv som blir deg til frelse, men Han du tror på! Du har
altså fokus på feil sted!
Dersom jeg nå hadde troen i min venstre hånd og
Jesus i min høyre, - hvilken ville du da ha valgt? Jeg tipper høyre! - og dette
er nettopp troen!
Guds vitnesbyrd er ikke: Se, her er troen,
som er gitt deg til frelse, - så må du strekke deg etter den, - nei, vitnesbyrdet
er: Se, her er Jesus, som er gitt deg til frelse! - eller som Johannes
uttrykker det i sitt brev: "Og dette er vitnesbyrdet (Guds), at Gud
har gitt oss evig liv, og dette liv er i Hans Sønn" (1
Joh. 5,11).
Ja, hvem er så
disse "oss," som apostelen taler om her? Ordet svarer: "For så
har Gud elsket verden, at Han gav sin enbårne Sønn..." (Joh.
3,16).
Dette evige livet
er gitt oss alle, i Ham. Som en sa det: Du spør: "Skal undre meg på,
om jeg er blant de utvalgte?" Du skal ikke spørre slik, - du skal heller
spørre: "Er jeg en synder som trenger til frelse? - er jeg en synder for
hvem Guds uforskyldte nåde er eneste håp? - ja, da er jeg jo nettopp en av dem
som Jesus kom for!" Peter
var øyenvitne til den herlige Taborforklarelsen, - og da skulle vi tro, at han
satte dette på toppen av alt! - vi tenker jo også så snart, at kunne vi bare fått
herlige manifestasjoner iblant oss, ja, da skulle folk komme strømmende til, og
komme til tro! Ja, ingen tvil om at folk vil strømme til, - det ser vi jo også
i så mange tilfeller, men om de også ville komme til en frelsende tro, det er
en annen sak.
Bare les f.eks. Joh. 6, i den sammenheng og ta lærdom av det. Nei,
Peter, han snur det helt på hodet for oss, og setter noe annet mye høyere enn
dette som han hadde fått se: "Og desto fastere har vi det profetiske
ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt
sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter"
(v.19).
Guds ord! - Skriftens vitnesbyrd! - akt på det, for "det er som en lampe
som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp
i deres hjerter."
Det er det som står der og vitner for oss, også da,
når syner og åpenbaringer, varme følelser og følbar fred er borte, og alt er på
det jevne, eller kanskje til og med øde og kaldt.
Se på Ham! - som loven og
profetene vitner om, - Han har vært her og gjort alle ting vel, og nå sitter Han
ved Faderens høyre hånd og taler vår (menneskets) sak! Der har Han satt seg etter
å ha fullført renselen for våre synder (Hebr.
1,3).
Det fortelles om en
far som hadde vært på et evangelisk møte, sammen med sin lille datter; - der hadde
han fått høre et ord til frelse, og gikk hjem så oppløftet og glad. Men da han
våknet morgenen etter, var de salige følelser borte, og ordet han hadde
hørt var som dødt; - og han fortvilte over dette og tenkte, at alt var vel bare
et bedrag! Da var det den lille datteren sa til ham de reddende ord: "Men,
pappa, det står jo der fremdeles, det ordet du hørte i går!" Ja,
Gud hjelpe oss til å se det, - for Peter gir oss også begrunnelsen for, at dette
ordet er så stort og viktig: "For dere vet først og fremst dette, at intet
profetord i Skriften er gitt til egen tydning. For aldri er noe profetord brakt
fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige
Ånd" (v.20-21).
Det er rett og slett, Guds ord! . La
Ordet gå i arv og eie
Til våre barn i tusen ledd,
Og vise oss de rette
veier
Til liv i nåde, trøst og fred,
Og lede alle inn til Gud,
Så
har det ført sin gjerning ut! E.K. |