Lovet være
Gud!
Ef. 1, 3 - 6
3. Lovet være Gud, vår Herre Jesu
Kristi Far, Han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i
himmelen i Kristus. 4. For i Ham har Han utvalgt oss før verdens grunnvoll
ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for Hans åsyn. 5. I
kjærlighet har Han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus
Kristus, etter sin frie viljes råd, 6. til pris for sin nådes herlighet,
som Han gav oss i Den Elskede.
Det er dette som er selve budskapet i Skriften, det som her
forkynnes oss på en så enkel og likefrem måte, - men forstår vi det for
det?
Nei, når det kommer til det åndelige, det som Herren vil formidle til oss,
så er vi likesom så utrolig innskrenket, om vi er aldri så intelligente
ellers.
Tenk nå bare på julebudskapet f.eks., det som en stor del av befolkningen,
år etter år, helt opp til våre dager, går og hører i kirker og
forsamlingshus: "- i dag er det født dere en frelser, som er Messias,
Herren - i Davids stad" (Luk. 2,11). - Men
spør du så mange av disse som har gått og hørt dette, gjerne i 50 - 60 år,
fra de var barn av; - hvordan blir et menneske frelst? - hvordan blir et
menneske en kristen? - så er gjerne svaret dette: Jo, en gjør vel så godt
en kan!
Men frelseren da, hva skal Han være til? Nei, si det!
Men dette er den verdslige og almenreligiøse masse av folk, som ikke
oppsøker gudshus på denne dagen, for å høre Herrens Ord, - men bare
som en del av en tradisjon, - og derfor, med få unntak, får de heller
aldri høre Herrens Ord. Du kunne like gjerne ha slått på en tromme eller
lagd noen annen lyd, for det sier dem likevel ingenting.
Det er altså den gruppen; - verre er det, at mange av dem som går jevnlig
og hører Ordet forkynt, regner seg som kristne og er med i kristen
virksomhet, heller ikke har hørt Guds ord til frelse og utfrielse, men
bare holder på med sine egne kristelige ting, - som å be, lese andakt, gå
på møter, være i forening, gi til misjonen osv.
Alt dette er ting som hører med til en kristens liv, men det er ikke det
kristne livet! - ikke noe av dette gjør deg til en kristen!
Det er særlig to ting som hindrer et menneske i å høre Herrens Ord; - det
ene er dette, at en elsker sitt liv i denne verden, elsker de ting som er
i verden, det kan være et behagelig liv, en god karriere, med utsikter til
noe enda bedre, m.a.o. utsiktene til en lys fremtid her på jord,
muligheten til å få tilfredsstilt alle sine behov her, - noe som gjør en
blind for hvor fort ulykken kan ramme og velte det alt sammen.
Eller det kan være det vi gjerne kaller åpenbar synd, - iallfall noe som
fanger og binder all oppmerksomhet til det som er på jord, - og det er jo
derfor Herren også må ta hardt i nå og da, for å vekke oss opp av denne
rusen. Vi kan likesom ikke tenke oss livet, uten å få tilfredsstilt disse
våre behov, og derfor virker kristendommen og Herren selv som en trussel
mot oss, - som en som vil ta noe verdifullt ifra oss.
Det andre er dette, som vi så vidt var inne på, - egenrettferdigheten!
- i hvilken vi arbeider på å legge vår egen grunnvoll, både for
livssamfunn med Gud her og nå, og for evigheten.
Det er da vi ofte hører denne forslitte og lite gjennomtenkte frasen: "Jeg
gjør så godt jeg kan!" Men hvem gjør nå virkelig det? Kunne du ikke ha
gjort det et hakk bedre? - er det ikke noe du har forsømt?
Idet et menneske begynner å tenke alvorlig over det, så faller jo dette
fullstendig sammen.
Men en kan likesom ikke tenke seg annet, enn at det må ha noe med oss og
vår innsats å gjøre, - og dette igjen har sin årsak i, at en ikke ser sant
på seg selv, - en har ennå tro på sitt eget, - og så blir det noen slike
småting man driver med; - leser en kort andakt, ber litt, går på møte, nå
og da iallfall, - altså, alt er sånn passe! - en må jo ikke være
"fanatisk!"
Så ender en opp med en kristendom som en mestrer og har full kontroll på.
Det kan oppstå noe uro i hjertet, nå og da, kanskje dukker til og med det
spørsmål frem: Mon det er rett med meg? - men det får en snart døyvet, ved
å se på sin egen innsats.
Det en ikke vet, det er at en har endt opp med noe eget, borte fra Gud!
Men så er det også dem som tar det langt mer alvorlig dette, - så alvorlig
at de gjerne ender som såkalte høvdinger i bygd og bedehus. De har
skjønt at det må mer til, enn som så, - men i sitt strev og arbeid, har de
erfart, at det som bor i dem selv, det holder ikke mål for Gud, - og det
finner de da også bekreftet i Guds ord! - å ja, de har gjort en stor
oppdagelse, og denne oppdagelse kan de vitne om med fynd og klem; -
menneskets avmakt! - vi er for inntatt av synden til at vi kan forbedre
oss selv, - bare ved Guds nåde kan det skje, at vi blir frelst!
Det høres flott ut dette, - men nå skal du høre, hva denne "Guds
nåde" og "frelse" består i! Midt i sin avmakt og elendighet
har de fått øye på, at Skriften taler om noe som heter helliggjørelse;
- "Se det! - her er altså redningen for oss! - vi kan ikke forbedre
oss, men Gud kan!"
Så skal altså dette skje, ved Guds "nåde" og ved Guds kraft.
De kan tale mye om "evangeliet," og om "Guds nåde," men i
det øyeblikk det virkelig blir forkynt, så savner de straks ordet om
helliggjørelse! - noe de da også ganske snart vil påpeke, fordi
evangeliet, som de ellers er flinke til å rose seg av, i virkeligheten tar
grunnen bort under dem.
Dette strevet de lever i, i samarbeid med Gud, som de tror, - er i
virkeligheten den sandgrunn Jesus taler om, og advarer imot!
(Mt. 7).
Denne sandgrunn bygde Paulus på i mange, mange år, som fariseeren Saulus,
helt inntil han kunne si: "- i rettferdighet etter loven uten lyte"
(Fil. 3,6).
Og så hører vi hvordan teksten vår her begynner; - det er fariseeren som
ved Guds sanne nåde er løst fra fariseismen: "Lovet være Gud!" Her er
glede, her er jubel! Jeg er fri! - lovet være Gud! Han er ikke
lenger den som krevde alt av meg, - men den som har gitt meg alt!
Og så forkynner han evangeliet, Guds sanne nåde: "Han som har velsignet
oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus. For i Ham har Han
utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige
og ulastelige for Hans åsyn. I kjærlighet har Han forut bestemt oss til å
få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd"
(v.3b-5).
Hører du evangeliet? Hvor har Han velsignet oss med all åndelig
velsignelse? - jo, i himmelen i Kristus! (v.3).
Når gjorde Han det? - jo, før verdens grunnvoll ble lagt!
(v.4a). Hvorfor gjorde Han det? - jo,
for at vi skulle være hellige og ulastelige for Hans åsyn (v.4b).
Men her har vi jo denne helliggjørelse som disse stakkarene streber etter!
Den som er hellig og ulastelig for Hans åsyn, han kan vel ikke bli
mer hellig og ulastelig!
Det er jo meningen, at vi skal bli Guds barn, vi mennesker, og Gud lar seg
vel bøye og bevege, når Han bare ser at vi gjerne vil og går inn for osv.,
- da unner Han oss vel barnekåret! Men vi må skuffe dem igjen, - det er
ikke hva Skriften forkynner oss her: "I kjærlighet har Han forut bestemt
oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes
råd" (v.5).
Forut bestemt oss til! - og da altså ikke p.g.a. våre gjerninger
eller vår gode vilje e.l., - men ved Jesus Kristus, - etter sin
frie viljes råd! (v.5b).
"Nei, førenn verdsens grunnvoll ved skapinga vart lagd, Du unnte meg i
Kristus barnekåret," synger Lina Sandell.
Å være en kristen, - å være et Guds barn, det skyldes nåde fra A
til Å, - det er alt for Jesu skyld.
Det blir lettere da, - da kunne fariseeren endelig puste fritt ut,
byrden falt av ved dette skue, og han måtte utbryte: "Lovet
være Gud!"
La oss kort se på noe veldig alvorlig her, - de tilstander vi har
talt om, som hindrer mennesket i å høre Guds ord og se herligheten
i evangeliet, - den åpenbart verdslige og den overmåte åndelige og
religiøse, - hvor stammer det fra? "For denne verdens gud har
forblindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet om
Kristi herlighet, Han som er Guds bilde." (2 Kor. 4,4).
Er det alvorlig nok? Men det finnes en løsning for oss alle! "Men deres
sinn er blitt forherdet. For helt til denne dag blir det samme dekke
liggende når de leser den gamle pakt, og det blir ikke tatt bort. For det
er bare i Kristus det blir fjernet. Helt til denne dag ligger et dekke
over deres hjerte når Moses blir lest. Men når de omvender seg til Herren,
blir dekket tatt bort. Men Herren er Ånden, og der Herrens Ånd er, der er
frihet" (2 Kor. 3,14-17).
"- det er bare i Kristus det blir fjernet," - leser vi. Dette har
apostelen selv erfart, og derfor vitner han: "Herren er Ånden, og der
Herrens Ånd er, der er frihet!" - og derfor igjen må han utbryte,
så snart han tenker på det: "Lovet være Gud!"
Gud være lovet, min sjel er frelst
I kraft av blodet, av blodet!
Nu kan du byde meg hva som helst,
Jeg velger blodet.
Min sorte drakt er blitt snehvit skrud,
Og jeg står hellig og ren for Gud
I kraft av blodet, av blodet.
E.K. |