Synd
ikke mer!
1
Kor. 10, 1 - 6
1. For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at våre
fedre var alle under skyen og gikk alle gjennom havet. 2. Alle ble
døpt til Moses i skyen og i havet. 3. De åt alle den samme åndelige
mat, 4. og de drakk alle den samme åndelige drikk. For de drakk av
den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus. 5. Likevel
fant Gud ikke behag i de fleste av dem, for de ble slått ned i ørkenen.
6. Men disse ting hendte som forbilder for oss, så vi ikke skal ha
lyst til det onde, slik de hadde lyst til det.
Vi skal også ta med noen flere av
de vers apostelen skriver til korinterne i denne sammenheng:
7. Heller ikke må dere bli avgudsdyrkere slik
som noen av dem. Som det er skrevet: Folket satte seg ned for å ete
og drikke, og de stod opp for å leke. 8. Heller ikke må vi drive hor,
slik noen av dem drev hor, og på én dag falt tjuetre tusen. 9. La
oss heller ikke friste Kristus, slik noen av dem gjorde, og ble ødelagt
av slanger. 10. Knurr heller ikke, slik noen av dem knurret, og ble
drept av ødeleggeren. 11. Men alt dette hendte dem som forbilder,
og det er skrevet til formaning for oss, som de siste tider er kommet
til. 12. Derfor, den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller
13. Dere har ikke møtt noen fristelse som mennesker ikke kan tåle.
Og Gud er trofast. Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men
gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan tåle den.14.
Derfor, mine kjære, vend dere bort fra avgudsdyrkelsen! 15. Jeg taler
til dere som til forstandige mennesker. Døm selv om det jeg sier!
16. Velsignelsens kalk som vi velsigner, er den ikke samfunn med Kristi
blod? Brødet som vi bryter, er det ikke samfunn med Kristi legeme?
Når jeg leser disse vers, er det noe
bestemt som kommer for meg - nemlig apostelens vitnesbyrd om Herren
i Hebreerbrevet: «For vår Gud er en fortærende ild.» (Hebr. 12,29).
Vi kjenner vel alle til begrepet: Friheten i Kristus!
Og det er et bibelsk - og dermed sant - begrep! Det beskriver altså
en virkelighet! Men dersom du tenkte at det var frihet til å synde
- til å gjøre og leve i det som Guds ord fordømmer, da må du lese
disse vers av apostelen igjen og igjen til det går opp for deg i alt
sitt alvor, hva de forkynner!
De finnes altså i Det Nye Testamente - og de er skrevet
av ham som forkynner nåden klarere enn noen annen. Du kan ikke - og
du skal ikke!
Det er mange som likesom skal få frem alvoret i dette
som har med synd og Guds dom og vrede over synden å gjøre - kanskje
det er vekkelse de ønsker å få til? Ja, tenk å få være en stor vekkelsesforkynner!
Det måtte vel være noe! Bare et slikt hovmodig ønske, og en slik hovmodig
tanke, gjør deg til en større synder enn de du eventuelt skal vekke
til syndserkjennelse i tilfelle! Det finnes mange slike syndere på
prekestolene - som ikke har erkjent dette som synd engang! Og nettopp
her ligger dette som en ofte aner - nemlig at de selv ikke har denne
erfaring, å møte Guds hellighets vrede og dom over deres synd.
Vi kan lese om noen som har denne erfaring i Skriften!
«Men den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en sønderbrutt
ånd og er forferdet over mitt ord.» (Jes. 66,2). Kjenner du
noe til det? Jeg forferdes, når jeg leser slike vers! Min ånd blir
engstelig, og det begynner å stige opp et rop dere inne. Et navn!
Jesus! For jeg har gjort alt dette! Igjen og igjen! Og disse kroppene
ligger altså døde i ørkenen, til et vitnesbyrd om Guds syn på det
som du har gjort!
Har du ikke denne grunnleggende erfaring, hvordan skal
du da kunne tale sant og rett om alvoret i synden? Nei, da er du bare
en fariseeren - mer eller mindre dømt av lovens ord selv - som prøver
å gjøre dette alvorlig for andre! For andre!
Om en taler mye og fokuserer mye på en bestemt synd -
da er det ofte tilfelle at vedkommende strever mye med det selv, men
har ennå ikke gått til grunne på det. Men det er håp for slike noen,
for de balanserer på kanten av den avgrunn de er i behov av å falle
ned i. Den avgrunn bare en kan berge fra!
Verre er det med de som kaldt beregner, hvor de skal
ramme andre, uten selv å ha noen føling med det. Ikke noe problem
å fordømme og tordne imot en bestemt synd som du selv ikke strever
med, eller ligger under for.
Så du trodde du bare fritt kunne synde? Du tok altså
feil! Ja men, vi synder jo alle! Og det daglig! Ja visst, men hvorfor
har det fått avsvekke alvoret i synden for deg? Det må du sannelig
spørre deg selv om - dersom det skulle være tilfelle. Gud har jo ikke
forandret seg i forhold til det! Hvordan kan det da ha seg, at du
har gjort det? Du må altså ha kommet på avstand fra Ham! For du kan
vel ikke ha en lettvint omgang med synd, dersom du vet at Gud sitter
på den andre siden av bordet! Og hvordan er nå Han igjen?: «Heller
ikke må vi drive hor, slik noen av dem drev hor, og på én dag falt
tjuetre tusen.» (v.8). Tjuetre tusen på én dag! På grunn av denne
bestemte synd! Hvordan kan vi da ha et lettvint forhold til synd?
Dersom vi vet dette!
Denne Gud, som vredes over all synd - om det så bare
er en skjev tanke om et medmenneske - Han forkynner et budskap til
ditt hjerte, for det er dit inn Han vil ha det: Friheten er ikke at
en kan fortsette i, og glede seg over synd, men at det er åpnet et
tilfluktsrom, hvor du som må erkjenne at du står under denne fryktelige
dom, fordi du aldri får til å bli annerledes, kan fly.
Det er noe i denne vår tilværelse som Herren selv har
brakt inn, som gir forlatelse for syndene: Jesu Kristi dyre blod!
La det bli alvor dette, at det måtte blod - Guds blod - til,
for å sone din synd!
«De ble alle ført ut av Egypt,» leser vi - men så står
det: «Likevel fant Gud ikke behag i de fleste av dem.» (v.5). Hvorfor?
Hva var det med disse, som forårsaket at Gud ikke hadde behag i dem!
Var det fordi de var større syndere enn andre? Nei, det var fordi
de hadde et sinn som ikke lot seg helliggjøre! Et sinn som ikke var
rettet mot Gud, men mot det som hører denne verden, og synden til!
Så de var ute av stand til å ta imot Guds ord. Derfor leser vi også
dette vitnesbyrdet om dem: «For det glade budskap er blitt forkynt
for oss, likesom for dem. Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte
for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte
det.» (Hebr. 4,2).
Ser du? De foraktet Guds ord, egentlig. Du tar ikke gjerne
imot noe som byr deg imot - og du spiser ikke gjerne en mat du ikke
liker! Esau solgte sin førstefødselsrett for en rett linser. Der møter
du dette ugudelige sinnet - det som er av Gud er lite eller ingenting
verd!
«Velsignelsens kalk som vi velsigner, er den ikke samfunn
med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke samfunn med Kristi
legeme?» (v.16). Det oppsummerer det hele. «Hva samklang er det mellom
Kristus og Belial?» (2 Kor. 6,15).
Ser du bare én redning i kveld? Jeg håper det! Jeg håper
det! Måtte Herren, ved sitt ord i lov og evangelium, få vende ditt
sinn imot det som er der oppe, der hvor Kristus sitter ved Guds høyre
hånd! Han har kjøpt deg til Gud, med sitt blod! Måtte den erkjennelse
alltid få rive deg løs, fra de sammenhenger som i virkeligheten er
frafall fra Ham! Du begynner å forvrenge
Guds ord for å dekke over noe, istedet for å
la det avsløre og trekke det frem i lyset, så
det kan bli dømt og tilgitt deg!
Så vær frimodig, du som søker Herren - Han kaller og
tar imot syndere også i dag - også den som kommer for den sju ganger
syttiende gang! Det må du aldri tvile på, for det har
du ingen grunn til å tvile på!
Du er vel av dem som kommer til Ham, fordi du ikke har noen annen
å gå til med dette! Ingen er som Ham! Ingen!
Så ta da mine hender,
Og før meg frem
Inntil jeg salig ender
I himlens hjem!
Jeg kan ei gå alene,
Nei, ei et fjed.
Hvor du meg fører ene,
Jeg følger med.
E.K.
|