Lysets barn

Ef.  4, 17 - 21

17. Dette sier jeg da og vitner i Herren: Vandre ikke lenger slik som hedningene vandrer, som følger sitt tomme sinn. 18. Deres forstand er formørket. De er fremmede for livet i Gud ved den uvitenhet som er i dem fordi de har forherdet sine hjerter. 19. Følelsesløse har de gitt seg over til tøylesløshet, så de lever i all slags urenhet og griskhet. 20. Men dere har ikke lært Kristus slik å kjenne, 21. så sant dere har hørt om ham og er blitt opplært i ham, slik sannhet er i Jesus:

- vi tar også med noen vers videre:

22. Når det gjelder deres tidligere ferd, så må dere nå avlegge det gamle menneske, som er fordervet ved de forførende lyster. 23. Men bli fornyet i deres ånd og sinn. 24. Og ikle dere det nye menneske, som er skapt etter Gud i den rettferdighet og hellighet som er av sannheten. 25. Legg derfor av løgnen og tal sannhet, hver med sin neste! For vi er jo hverandres lemmer.

En alvorlig tekst dette, - men også i den ligger lyset for den troende, - evangeliet er åpenbart i den, om vi bare får opplyste øyne, så ser vi det.

Men det står noen veldig alvorlige ord, om disse hedningene som er omtalt her; - det står at "de har forherdet sine hjerter" - og derfor er de "fremmede for livet i Gud" - den uvitenhet som opprinnelig er i mennesket blir da værende i dem.
De er altså, helt inn i sitt innerste vesen, fremmede for det liv i Gud, som den troende på sin side er så fortrolig med. Det er likesom en avgrunn som skiller, det er som om en befinner seg på hver sin side av en ugjennomtrengelig vegg.

Man lever altså i en uvitenhet, og det da ikke uten skyld, - man lever i det fordi man helt bevisst har skjøvet lyset ifra seg og stengt igjen for det. Man har med vitende og vilje valgt denne uvitenheten, - som vi leste: "- de har forherdet sine hjerter" (v.18b).
Altså, så står det ikke, at de er blitt forherdet, men at de selv har gjort det!
Farao, i det gamle Egypt, er vel kanskje det klareste eksempel i hele Skriften på, hvordan dette går til, - nemlig dette, at han ikke tar imot, bøyer og retter seg etter det Guds ord som kom til ham, ved Moses.
Så står det fem ganger, at Farao forherdet seg, og videre om ham, at Gud forherdet Farao! Da hadde han altså passert en grense, hvorfra det ikke var noen vei tilbake.
Det er dette bl.a. Paulus skriver så alvorlig om: "Og ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overgav Gud dem til et udugelig sinn, så de gjør slikt som ikke sømmer seg" (Rom. 1,28).
Det var altså en helt spesiell grunn til, at Gud overgav dem, som du hørte: "- de brydde seg ikke om å eie Gud i kunnskap."
Vi finner det samme i 2 Tess. brev: "Den lovløse kommer etter Satans virksomhet med all løgnens makt og tegn og under. Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen" (2 Tess. 2,9-11).
Her ser du også, at Gud først sendte dem sannheten, men da de ikke tok imot kjærlighet til den - Han ville altså gi dem det! - vi kan si, at de ikke brydde seg om den, - så lot Han dem få løgnen i stedet. Og det blir altså så galt med det menneske, som overgis slik, og kommer i den stilling, at han tror løgnen er sannheten!
Vi kjenner også igjen kjente skriftsteder om dette: "Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det" (Joh. 1,5), og Guds ord forklarer oss med rene ord, hvorfor dette skjer, - og da får enhver av oss prøve oss på det: "Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde. For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset" (Joh. 3,19-20).
Det er altså da, noe i mitt liv, - det kan være hele min livsstil eller livsførsel, eller det kan være en enkelt bestemt ting, som jeg vet ikke tåler lyset, og derfor kommer jeg heller ikke til lyset.
En mark kan ligge helt stille under en stein, som død, i mørket, - men vender du den steinen, slik at lyset slipper til, så begynner en voldsom aktivitet, - den spreller vilt i et desperat forsøk på å komme seg i skjul, og alt annet kryp som hører mørket til under der, piler i alle retninger for å komme i skjul.
Det samme skjer i et menneske, der hvor Guds lys slipper til, - det blir en hektisk aktivitet for å komme i skjul. All slags "fikenblader" blir hentet frem, til forsvar og skjul; - alt fra et helt livsverk, som ender i en stor produksjon av hele filosofiske verk, til primitive håndgripeligheter og en påtatt likegyldig holdning. Men merk deg, - bare så lenge du lever i uvitenhet! - for dette lys, det sanne lys, som Gud sendte til verden ved Jesus Kristus, kom ikke for å avsløre til dom, men til frelse! Guds mål med det var ikke at vi skulle bli stående med dom, men med frelse! "For Gud sendte ikke sin Sønn til verden, for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham" (Joh. 3,17).
Det er Jesu egne ord om saken.

Om vi leser videre i Johannes kapittel 3, - hvor vi leste om, at den som gjør det onde ikke kommer til lyset, - så ser vi også noe ganske annet, ett helt annet forhold til lyset: "Men den som gjør sannheten, kommer til lyset, for at hans gjerninger kan bli åpenbaret, for de er gjort i Gud" (Joh. 3,21).
Tenk, de kommer til lyset! - de må da være helt rene, disse menneskene da? Det er visst her vi  alltid tar feil! Nei, grunnen som oppgis er, at de gjør sannheten! Annetsteds så beskrives det som å gjøre Ordet.
Vi bør gjøre det klart for oss med det samme, så vi ikke skal tro det dreier seg om lovgjerninger og lovoppfyllelse - å gjøre Ordet, det er d.s.s. å ta imot det, - å tro det, - dvs. å anvende det på seg selv. Slik også å gjøre sannheten. Den som lever i sannheten, har bøyd seg for sannheten, - den gjør sannheten.
Det er dette som har skjedd med disse menneskene, som kommer til lyset.
Et sted heter det: "Etter at Gud har båret over med uvitenhetens tider, befaler Han nå alle mennesker alle steder, at de skal omvende seg" (Ap.gj. 17,30).
"- at de skal omvende seg!" - altså ta imot sannheten, som nå er blitt åpenbart for alle mennesker, - uvitenhetens tider er nå m.a.o. forbi, og ingen behøver å bli i det!
Og så vet vi da, både av Skriften og erfaringen, at noen, ja, de fleste, - velger å bli i den; - de forherder seg, som Ordet sier.
Du kjenner nok til dette fra ditt eget liv, - noe du har og driver med, men du både aner og vet, at dette ikke tåler det sanne lyset, - og så kjenner du, hvordan det likesom krymper seg i deg, når lyset blir sterkt, - når Ordet lyder klart. Du begynner så smått å foretrekke "skumringen," - der hvor ikke noe er riktig klart.
Men de som gjør sannheten, de kommer til lyset, leste vi. Altså er det en farlig vei, du er inne på da.

Men disse som lever i lyset da, det er vel bare slike rene og hellige mennesker, som ikke har noe de helst ville skjule?
Det er her, som nevnt til å begynne med, at lyset fra evangeliet skinner igjennom i denne teksten. Paulus skriver til disse frelste og hellige i Efesus: "Når det gjelder deres tidligere ferd, så må dere nå avlegge det gamle menneske, som er fordervet ved de forførende lyster" (v.22).
De er frelst! - de er hellige! - de er rettferdige! - og disse menneskene får altså formaning om, å legge av seg, noe som er fordervet ved de forførende lyster!
Men kan det være en kristen da? - kan det være et menneske som med stor frimodighet lever i samfunn med Gud, - ja, i fortrolig samfunn med glede og fred, - en som bærer på et fordømt kjød, fullt av forførende lyster? - som også overrumpler ham til tider. De blir til og med formant til å legge av løgnen og tale sannhet, - etter at de er frelst! (v.25a).
Altså må deres frelse, deres samfunn med Gud, være grunnet på noe helt annet, - noe helt annet, - noe som ikke har noe med dette å gjøre. Hva kan så det være? Det er Jesus Kristus, sier Ordet!
Men hvis Guds frelse er Jesus Kristus, ja, så er det jo ikke noe ved deg! Dette er den sannhet de gjør, som kommer til lyset.
De kommer ikke fordi de er fromme og rene og rettferdige i seg selv, men fordi Han er det for dem. Dette er det frie og salige liv i Gud, som er alternativet til uvitenheten, som altså enkelte, - ja, som nevnt, de fleste, - dessverre velger å bli i.
Og hvorfor velger de å bli i den? - fordi synden er en slik gruelig makt! Det er ikke noe vi skal leke med, for da leker snart den med oss. Det er en makt så sterk, at ikke noe menneske kan frigjøre seg fra den, - det kan bare skje ved å motta Ham som er sterkere, og har seiret over den.
Kjenner du til dette ropet til Jesus, fordi du erfarer din egen vanmakt?

Jeg husker fra min første tid som kristen; - jeg ville fatte og forstå alt med det samme, - dette at det var vesentlige ting jeg ennå ikke forsto og hadde "grepet" på, gjorde meg urolig og forårsaket at jeg ikke fikk fred. Jeg kunne ikke forstå, når Jesus hadde seiret over, og fridd meg fra min synd, at jeg da skulle kjenne den så mektig i meg! - det måtte da være noe galt! osv. Du vet, jeg ville leve i beskuelse og ikke i tro! - jeg ville gå fra første til tiende klasse med det samme.
Men du vet, når det nå engang er slik, at vi forstår stykkevis, så må vi vandre i tro til Ham, - i tro til at Han dekker alle mine mangler der jeg er, akkurat nå!
Men for oss ligger det å tenke, at det er vår mengde av kunnskap, og hvor langt vi er kommet på veien, som er avgjørende, - derfor er vi også så ofte urolige og engstelige, har så lite frimodighet for Gud osv. Men når vi ser, at det er i Ham vi har vår frimodighet, da blir det noe ganske annet, - for Han er jo den samme for meg, som Han er for en som måtte ha nådd mye lenger enn meg i kunnskap og innsikt og helliggjørelse; - Han er den samme for meg som bærer så lite frukt, som Han er for den som bærer mye.
Det er ingen som får ha fortrolig samfunn med Gud, eller nå frem til himmel og salighet, på noe annet grunnlag enn at Jesus er alt for ham, - tror du det, da er du blitt bedratt! - det er denne sannhet du er kalt til å motta og leve i, - dvs. gjøre, - her og nå! Da kommer du til lyset, og da ser du, at jeg skal ikke legge av meg dette, det gamle menneske som plager meg så hele veien, for å bli frelst ved det, men fordi jeg er frelst fra det! .

Kom som du er til din Frelser,
Smittet av vantroens dynn!
Blodet som rant fra Hans side,
Renser din sjel fra all synd.

E.K.