Min
gjenløser lever!
Job 19, 25 - 27
25. Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal
Han stå frem på støvet. 26. Og etter at denne min hud er blitt ødelagt,
skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud, 27. Han som jeg skal skue, meg
til gode, Han som mine øyne skal se og ikke noen fremmed - mine nyrer
tæres bort i mitt liv av lengsel.
La oss først
av alt spørre: Hvorfor er vi kommet sammen om Ordet her nå?
- Og hvorfor kommer vi i det hele tatt sammen om Ordet, noen gang?
Jo, det er jo for å bli styrket i troen, eller det er en lengt etter
å komme til tro, og vi søker denne bekreftelsen i Ordet vi sitter
ned for å høre. - Og det er jo en god ting.
Men det vi kanskje ikke
er så obs på, det er at det alltid er en risiko ved å sitte ned og
høre et menneskes utleggelse av Ordet, og det er heller ikke noen liten
risiko - det er ditt liv, det evige som er på spill. Det er hva
det står om, hver gang!
Da begynner det å gå opp for deg, hvor viktig det er hva du
hører, ikke sant? - For det du hører vil sende deg én av to veier,
hvorav den ene fører til en åpen himmeldør, til Jesus stående og ventende
på deg ved Faderens høyre hånd, til en åpen Faderfavn - og den andre
til en stengt dør, til det ytterste mørke, ned i avgrunnen. - Og tenk
bare hvilken forferdelig smerte for deg, om dette gikk opp for fullt,
uten snev av noen tvil mer: Himmelen er stengt for meg for evig! –
Jeg nådde ikke frem!
Hva har så Jesus å si til deg, når du nå setter deg ned for å høre
det som blir forkynt? Hør nå godt etter, for nå er det Jesu egne ord
du hører, akkurat slik som de ble uttalt her på jord en gang: ”Vokt
dere for de falske profeter! De kommer til dere i fåreham, men innvendig
er de glupende ulver.” (Mt.
7,15). Og: ”Mine barn, la ikke noen forføre dere!” skriver Herrens
apostel. (1 Joh. 3,7).
Se, her har du ord til deg fra Ham som din sjel ligger så på hjertet,
at Han ikke sparte på noe for å berge deg. Først direkte fra Hans
egen munn, og så gjennom sin apostel. Det er som om Han roper navnet
ditt nå, og alltid, der du beskjeftiger deg med det som hører det
åndelige og evigheten til: ”Thomas! Eva! John! – Vokt deg for de falske
profeter! - La ikke noen forføre deg!”
Og merk deg formuleringen: Vokt
deg! - La ikke! Du blir medansvarlig! Det er altså ikke bare forførerens
skyld, men også din, dersom du lar deg forføre!
Det er jo problemet i dag, at kristenfolket er så godtroende - de
setter seg ned og tar imot snart alt som blir servert, og særlig
- og her ligger den særlige fare for oss alle - når det smaker
vårt kjød, når det åpner oss en bredere og mer bekvem vei. En slipper
å ta det så nøye, en kan fortsette som før med dette og hint, som
en til nå har kjent en dom over, en slipper å bli forfulgt og holdt
for en særling av andre, en slipper å bli satt utenfor det gode lag
o.l..
Vi kan ikke gå særlig inn på all slags forførelse her, det vil føre
for langt. - Satan er i sannhet en tusenkunstner, så da skulle vi
ha et bra stykke vei å gå, om vi satte oss det fore - men vår kjære
venn Job, peker helt klart på én av dem for oss her - og den skal vi merke
oss nøye, da den er en vi stadig møter i dag.
”Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal Han
stå frem på støvet!”
(v.25).
Hør denne veldige frimodigheten hos Job: Jeg vet! - sier han.
Her røpes det ikke et fnugg av tvil - nei, min gjenløser Han skal
stå frem som den siste på støvet. Når alt annet er gått til grunne,
da skal fremdeles Han stå der.
Og det er altså ikke bare det, at Job
tror dette om denne mektige person - han tror noe mer enn det, og
det ser vi i dette, at han kaller denne mektige overvinner av alt
annet for min gjenløser. Like viss som han er på, at Herren
skal overvinne og stå igjen som en seierherre over alt, like viss
er han på sin egen frelse.
Ser du det? - Du som også har satt
ditt håp til Ham. Er det Hans seier, eller er det din
du har til grunnlag for din frelsevisshet? Er det noe du har funnet
i deg selv, i ditt eget? Noen kvalitet, noen tro, eller noe Herren
har virket i deg - ja, da har du nettopp latt deg forføre. Men er det
Han, hva Han er for deg som menneske, og hva Han har gjort for deg
som menneske - ja, da kan også du være viss som Job, og si de samme
ord, med den samme frimodighet. Da har du sann frelsesvisshet!
Når Guds ord taler om vår seier, da er det ikke tale om noe annet
enn dette, at vi ved troen - som er en Guds gave - blir værende i Ordet
om Jesus. Nettopp det budskap om Hans frelse og seier!
Men hva slags forførelse og vranglære er det nå Job avslører ved denne sin
frimodige ytring? Og nå skal du være klar over, at det er Guds ord
du har med å gjøre, og ikke bare forskjellige meninger i forskjellige
retninger innenfor kristenlivet. Da heter det gjerne: Ja, jeg vet at lutheranerne mener
det, men pinsevennene mener slik osv.. - Nei, dette er noe Guds
ord åpenbarer for oss, og det er ganske enkelt. Hva slags tilstand
var det Job befant seg i, da han kom med denne ytring? Det vet du
vel? - Jobs situasjon i det ytre er jo kjent nok for oss alle - det
var en lidelse som få, og endatil da det kom så langt for Job, at det
sviktet for ham, og han forbannet den dagen han ble født, omtaler
fremdeles Herren han som: Min tjener Job! Han var en mann som gjennom
det hele var gjenstand for Guds gunst og velsignelse. Og så våger
de seg altså frempå med, at en troende ikke skal være syk! - Ikke
lide her på jord! At det er fordi de har for liten tro. Var
det liten tro som lå bak dette Jobs utsagn her? Det var en ytring
som enhver kristen nærmest må ta sats for å gjenta etter ham.
Men så vil de nok si: Ja, men Job levde i den gamle pakt, alt ble
annerledes etter at Jesus hadde vært her!
Vi skal først spørre: Sprang
Jobs ytring ut av at han etter hjertet levde i den gamle pakt? - Var
det ikke nettopp Jesus han så, og vitner om her? Jo visst var
det så. Akkurat som det var med Abraham og de andre frelste i den
gamle tid, som Jesus sier: ”Abraham, deres far, frydet seg til å se
min dag. Og han så den og gledet seg!” (Joh. 8,56).
Han så den så klart, at han gledet seg!
Men bare for å ta brodden av det argumentet én gang for alle, så la
oss flytte til tiden etter at Jesus hadde vært her på jord.
Først hører vi av Paulus, der han et sted skriver om sine medarbeidere:
”Erastus ble igjen i Korint. Trofimus etterlot jeg i Milet fordi han
var syk.” (2 Tim. 4,20). Neimen,
var han syk! Det må da ha vært en elendig kristen, og en dårlig tro!
Og ikke engang Paulus, han som endatil oppreiste døde, kunne hjelpe
ham i dette tilfelle.
Og så leser vi et annet sted, der Paulus skriver
til Timoteus: ”Drikk ikke lenger bare vann, men bruk litt vin for
din mage og for de sykdommer du så ofte lider av.” (1 Tim.
5,23). Det var da svært! - Ikke bare var det en
dårlig mage, men sykdommer - altså opptil flere forskjellige - som han
ofte led av!
Dette må da ha vært en elendig kristen! La oss høre hva Paulus sier
om ham: ”Av denne grunn sendte jeg Timoteus til dere, han som er mitt
kjære og trofaste barn i Herren. Han skal minne dere om mine veier
i Kristus Jesus.” (1 Kor. 4,17). Det kan
vel ikke være noen hvem som helst Paulus omtaler og bruker slik!
Et annet sted leser vi: ”Når Timoteus kommer, sørg da for at han kan
være hos dere uten frykt! For han gjør Herrens gjerning, likesom
jeg.” (1 Kor. 16,10). Likesom jeg,
skriver apostelen her.
Atter et annet sted: ”Vi sendte da til dere Timoteus, vår bror og Guds tjener i Kristi evangelium. Han skulle
styrke dere og formane dere om deres tro.” (1 Tess
3,2). Nei, tenk det, de sendte den skrøpelige Timoteus, han med alle sykdommene, for å styrke dem og formane dem
om deres tro!
Du kan selv slå opp i en Bibelordbok og se, hva som ellers står om
Timoteus. - Vi skal bare nevne et sted til, hvor Paulus skriver til filipperne, at han skal sende Timoteus til dem, og da leser vi: ”Jeg
har ingen likesinnet, som kan ha ekte omsorg for dere, for de søker
alle sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til. Men hans prøvede
troskap kjenner dere. Som en sønn hjelper sin far, slik har han stått
sammen med meg i tjenesten for evangeliet.” (Fil. 2,20-22).
Ikke bare roser Paulus ham, men han setter ham fremfor alle andre!
– Også han Timoteus da, med den dårlige magen og alle sykdommene!
Jeg har ofte tenkt på det, når jeg hører denne vranglæren: Hva har
disse menneskene tenkt å dø av en gang, når en kristen ikke skal bli
syk overhodet? – I en ulykke?
Jeg skal stanse litt til ved det. De sier at vi ikke skal ha sykdom,
fordi Jesus bar våre sykdommer. Men Jesu bar jo også vår død!
Og vår synd! Men hvem er så åndelig blind og vanvittig, at han
vil hevde seg selv uten synd, og at han aldri vil avgå ved den
fysiske, legemlige død? La det være nok.
Hva skal du gjøre i forhold til denne forkynnelsen? - Du skal ikke
gå dit hvor den lyder. Og lyder den der du er, så skal du rømme derfra
som du ville gjort for en slange! Ikke lek med dette, ikke vær godtroende!
Hør Jobs vitnesbyrd: ”Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og
som den siste skal Han stå frem på støvet. Og etter at denne min hud
er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud!” (v.25-26).
Her er ikke mye tvil å spore. - Og det til tross for Jobs trengte
situasjon. Og hva var så årsaken til dette? Jo, at han hadde fokus
der han skulle ha det. Han stolte på Gud! - På Jesus!
La oss ta et eksempel: Sett nå at du og jeg var ute og gikk, så treffer
vi plutselig en som kommer bort til deg og sier at han nettopp har
vært i banken og satt inn et større beløp på din konto. Idet vi går
videre, sier du: Det der tviler jeg på. Hva skulle jeg da tenke
om ham som vi traff? Jeg kunne jo ikke ha tenkt annet enn at han må
være en upålitelig fyr. Han kjente deg og sa deg dette med rene ord,
men allikevel så tror du det ikke riktig.
Hva har Herren sagt deg? - Har Han ikke sagt deg, at Han er en soning
for all verdens synd! Hvorfor tviler du da på, at det gjelder deg?
Er Han upålitelig? Dersom du må svare nei på det, tenk da på hva det
betyr for deg. Da kan jo også du si som Job: ”Jeg vet at min gjenløser
lever!”
Jeg
vet at min ---. Å du, nåde over nåde! Han er min
gjenløser! Jesus er din gjenløser! Det er hva Guds ord forkynner
deg.
Dette visste Job! - Og dette avfødte noe bestemt hos ham. Bare hør:
”Mine nyrer tæres bort i mitt liv av lengsel!” - Det avfødte
en inderlig lengsel etter Herren. Og dette kjennskap og denne lengsel
er det som bevarer en kristen fra å fanges inn av synd og verdslighet.
”Den (nåden) opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige
lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden
som nå er.” (Tit. 2,12).
Den gjør det! - Priset være Gud!
Så husk nå også på det evighetsalvor som Jesus la innover deg, idet
Han sa: Vokt deg, og la deg ikke forføre! Det hviler noe på deg her!
Han vil ikke la den fare vill som holder seg til Ham, men den som
er overmodig eller godtroende, så han tar sjanser, han kan risikere
å bli inntatt av de krefter han er blitt advart imot. For Satan har
alltid noe som smaker vårt kjød - men kjødet skal dø, så ånden kan
leve! Derfor blir livet her aldri uten lidelse. - Tenk bare ikke at
Jesus har forlatt deg av den grunn! - Han bærer ikke frem en
forkynnelse som rammer den elendige, den som ikke får det til, men
tvert imot: Han ser til den elendige! "Han skal frelse den
fattige som roper, den elendige som ingen hjelper har." (Slm. 72,12).
Se,
Han kommer Han som alle tiders floker løse kan,
Fredens morgen uten skyer bryter inn,
Ja, Han kommer, o min sjel, og setter alle ting i stand,
Jeg vil lytte etter lyden av Hans trinn!
E.K.
|