Ikke
ved gjerning!
Mika
6, 8
8. Han har sagt deg, menneske, hva som er godt. Og hva krever Herren
av deg uten at du skal gjøre rett og gjerne vise kjærlighet og vandre
ydmykt med din Gud?
Fant du noen trøst i dette ordet?
Dette er altså en av lesetekstene i kirkene på 1 mai
- og en kan undre på hva som blir forkynt de ganger det måtte falle
seg slik, at det blir talt over dette.
Dette er loven - kort utlagt! Og da skal du merke deg
en ting som alltid følger loven og lovens ord - det har ingen trøst!
Det er et fullstendig fravær av løfte, med mindre du da gjør
dette. Ja, vi leser i Rom. 4,14 om dette: «For dersom de som holder
seg til loven, er arvinger, da er troen blitt unyttig og løftet
satt ut av kraft.» Ikke bare er det et totalt fravær av løfte i loven,
den setter i tillegg det løfte som dog er gitt, ut av kraft! For det
er gitt et løfte, og det er et mektig løfte - et løfte som forandrer
hele vår situasjon - ja, hele vår tilstand! Vi får et glimt av det,
idet vi ser og forstår at hele den velsignelse som var over Isaks
liv, den som tok vare på ham her på jord og bevarte ham i samfunn
med Gud, for så å bringe ham inn i selve himmelen, den var gitt ham
ene og alene fordi han var Abrahams sønn! Fordi han var utvalgt til
det! Det hadde altså ingen grunn i Isak selv, og hans eventuelle kvaliteter.
Vi vet ikke så mye om Isak, men vi vet blant annet det,
at han beundret det Gud ikke så til - nemlig mannens styrke! Det var
jegeren Esau han beundret av sine to sønner. Esau med kriger og opprørssinnet
- han som kunne klare seg selv!
Det er viktig for oss dette, at det begynner å
gå opp for oss, helt uten grunn i Isak selv! Det er dette som
bringer høylys dag - åndelig høylys dag - inn i vårt hjerte.
Men tilbake til teksten: Det er mange som tar dette enkle
og likefremme ordet som om det skulle være en oppfordring fra det
ene menneske til det andre. En slik - «gjør nå det lille du kan formaning.»
Men det er ikke et menneske som taler til deg her - det er Gud!
«- du skal gjøre rett!» Når? Alltid! Du skal jo aldri
gjøre det som er urett! Har du gjort urett, da har du jo brutt loven
- og det tilgis som kjent ikke uten at blod blir utøst! Det kan du
lese om i Hebr. 9,22. Det vil si, at synd må sones! Alltid
- og all synd!
Har du lagt merke til hvor ofte de hellige i Skriften
falt? Hvor ofte de dømte feil? Vi var så vidt innom Isaks feilvurdering
nå. Det vil altså si at Isak hadde et sinn, som var i utakt med Herrens!
Hvordan tror du disse ble frelst? For det ble de jo!
«- gjerne vise kjærlighet!» Skal du se det ultimate forbilde?
Kristi ord på korset i den dypeste smerte, utsatt for den mest grove
urett: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.» (Luk. 23,34).
Dette er kjærligheten!
Men det får ikke jeg til - Gud kan da ikke forlange dette!
Jo, det er nettopp hva Herren taler om, når Han taler om kjærlighet!
Altså mangler du dette!
Et annet eksempel: «Da gikk Peter til Ham og sa: Herre,
hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg, og jeg tilgi
ham – inntil sju ganger? Jesus sa til ham: Ikke sju ganger, sier jeg
deg, men sytti ganger sju!» (Mt. 18,21-22).
Faller dette lettere, mon tro? Tenk, sytti ganger sju,
om det så falt på den samme dag! Og det står heller ikke noe om hva
slags synd du skal tilgi! Så det kan være svære ting! Tilgi -
for den som ikke av hjertet tilgir sin bror, skal heller ikke
finne tilgivelse hos Gud! (Mt. 18,35). Av hjertet! Merk deg
det! Grundig, total tilgivelse, slik at du kun nærer gode følelser
overfor vedkommende etterpå, som om han eller henne aldri hadde gjort
deg noe ondt!
Er det nok til å fortelle meg og deg, at den veien ikke
er farbar for oss? Den var bare farbar for det fullkomne mennesket,
Jesus Kristus!
Jeg ba deg ikke nå, om å foreta et to pluss to er lik
fire regnestykke - men spurte deg om du har innsett dette?
Har dette fått fortelle deg - det vil si, bringe deg til den erkjennelse,
at du må fly til Jesus for redning - ikke først og fremst fra alt
det som denne verden og djevelen kan føre over deg, men fra Guds dom
over synden!
La oss da ta noe mer fra denne teksten, som altså i utgangspunktet
fortonte seg så enkel og likefrem - hvilket den jo også er. Men å
gjøre det!
«- vandre ydmykt med din Gud!» «- jeg gjør alltid det
som er til behag for Ham.» (Joh. 8,29). Hør virkelig dette! Det er
Sønnens forhold til Faderen - til Faderens vilje. Jeg gjør
alltid! Ikke bare nå og da! Ikke ofte! Ikke for det meste!
Nei, alltid! Hvordan kommer
du ut? Dette
er å vandre ydmykt med sin Gud! Den største feil vi begår i denne
henseende er å begynne å regne med noe slingringsmonn i loven! Da
er vi allerede inne på den vei som fører i fortapelse, for den fører
oss bort fra Herrens frelse! Hør mer fra ditt forbilde! Hva med de
situasjoner da Herren lar deg føres inn i prøvelser? Hør veien Jesus
da gikk: «- da fornedret han seg selv og ble lydig til døden - ja,
døden på korset.» (Fil. 2,8).
Hva med å kreve vår rett?
Nå skal vi lese teksten vår om igjen, og føye til et
betimelig spørsmål: «Han har sagt deg, menneske, hva som er godt.
Og hva krever Herren av deg uten at du skal gjøre rett og gjerne vise
kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud?» Så hvorfor gjør du det da
ikke? Skal jeg gi meg ut på å svare på det? Fordi du mangler forutsetningen!
Fordi du er en synder!
Og da skal du høre det ord fra Herrens munn, som jeg
aldri kan bli ferdig med å forundre meg over. Det blir stående der
for meg som en gåte. En løst gåte riktignok, men like fullt en gåte!
«Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.»
(Mt. 9,13; Mrk. 2,17; Luk. 5,32).
Hørte du virkelig dette? SYNDERE! Herren har steget ned
hit til jord, for å kalle syndere!
For å kalle dem til omvendelse - det vil si til tro på Ham og Hans
frelsesverk for dem! For å kalle dem til himmel og salighet! For å
kalle dem til samfunn med Gud - ja, fortrolig samfunn med Gud! Og
alt dette uten noen grunn i deg! Som for Isaks del, for Abrahams
skyld, så for deg, for Jesu
skyld! Også for Isaks del dypere sett, for Jesu skyld.
Tenk om du kunne se det nå! Ja, du ser det vel? Ene og
alene for Jesu skyld! Sett deg nå ned der! Det er Guds gode vilje
for deg! Han gjør ikke med deg etter dine synder, Han er kommet for
å frelse syndere! Han bar det alt, derfor skal du få komme til Ham
med alt!
Vi har jo sviktet på så mange vis - og bare en svikt
fører oss i døden og den evige fortapelse. Hva er det da som får deg
til å tro, at en bestemt svikt, eller ditt noe lurvete liv, støter
deg bort fra Herren? Visste Han ikke hvordan du var? Forregnet Han
seg da Han kalte på deg? Visste Han ikke hva Han fikk? Å jo, du kan
være viss på den ting - aldri har du overrasket Ham!
Dette er ikke sagt for å ta brodden ut av syndens alvor
- syndens alvor kommer vel klart nok frem i det som skjer på Golgata,
med Guds egen Sønn - men for å vise deg at brodden er tatt ut av fordømmelsen,
for det er en som er blitt fordømt i ditt sted! Derfor «- er det da
ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.» (Rom. 8,1).
Av og til må vi legge øret vårt til disse kjerneord,
som om vi hørte dem for første gang! Det vil føre til at du vil prise
deg lykkelig - for du er utvalgt i Kristus før verdens grunnvoll ble
lagt! (Ef. 1,4).
Vi talte om løftets fravær i loven. Hør nå om det samme
er tilfelle med Jesus, til slutt nå: «For så mange som Guds løfter
er, i Ham har de fått sitt ja. Derfor får de også ved Ham sitt amen,
Gud til ære ved oss.» (2 Kor. 1,20).
Fra det minste til det største løfte fra Gud - til deg!
- i Ham har de fått sitt ja, og derfor også sitt amen! I Ham!
Meg til frelse jeg
intet vet
Uten deg, Guds Lam,
Ene i din rettferdighet
Skjules all min skam.
E.K.
|