Øs - med glede!
Jes. 12
1. På den dag skal du si: Jeg takker deg, Herre! For du var vred på meg,
men din vrede hørte opp, og du trøstet meg. 2. Se, Gud er min frelse! Jeg
er trygg og frykter ikke. For Herren Herren er min styrke og lovsang. Han
ble meg til frelse. 3. Dere skal øse vann med glede av frelsens kilder. 4.
Og dere skal si på den dag: Takk Herren! Påkall Hans navn! Kunngjør Hans
gjerninger blant folkene, forkynn at Hans navn er opphøyet! 5. Syng
Herrens pris, for herlige ting har Han gjort! La hele jorden få vite det!
6. Rop høyt og juble, dere som bor på Sion! Stor er Israels Hellige midt
iblant dere!
"På den dag skal du si -" (v.1a).
Profeten - eller rettere sagt; Gud ved profeten, peker hen på en
helt bestemt dag i historien, da du - dvs. de som bor på Sion, som det
heter, - altså de som søker Gud og vil høre Ham til, skal si nettopp det
vi leste her.
Det er den dag, da budskapet om at Herrens vrede er opphørt, når inn til
ditt hjerte og din samvittighet, - det er den dagen, da hyrderøsten når
inn til deg, så du hører den: "Kom til meg, du som strever osv."
(Mt. 11,28).
Han som kaller så mildt på deg der, det er den samme Gud som vredes over
all synd, - det er Han som i sin rettferdighet og hellighet ikke kan la
den minste synd passere ustraffet; - og nå kaller Han altså deg, synderen,
til seg, med løfte om at det er gitt deg hvile i Ham.
I Høysangen heter det så poetisk og fint om denne dagen - denne tid: "For
se, nå er vinteren omme. Regnet er dratt forbi og er borte. Blomstene
kommer til syne på marken. Sangens tid er inne, og turtelduens røst har
latt seg høre i vårt land. Fikentreets frukter tar til å rødme og
vintrærnes blomster dufter" (Høys. 2,11-13).
Det innvarsler altså en ny tid, en ny situasjon for folket. Og da hører du
Jesu ord, idet Han deler ut brød og vin til sine disipler: "Ta, et! Dette
er mitt legeme. Drikk av den (kalken) alle. For dette er mitt blod, den
nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse"
(Mt. 26,26-28).
Har du ikke hørt Jesu ord? Det Han sier der, det er jo nettopp det vi
leser om hos Jesaja: "På den dag...!" Nå er denne dagen som hele
Det Gamle Testamente har profetert om kommet! Og vi lever gjerne som om
den ennå ligger i fremtiden! - nei, den ligger i fortiden! - det
er skjedd! - det som var årsaken til Guds vrede er tatt bort i Ham,
- derfor, ta din tilflukt til Jesus.
Det er skjedd, det som Han lovte
ved profeten Sakarias: "Og jeg tar dette lands misgjerning bort på én
dag" (Sak. 3,9).
Det var den bestemte dagen i historien, da Jesus måtte slepe seg opp på
Golgatahøyden til kors og død. Da den dag var til ende, så var
misgjerningen borte. Det er den tid som Peter vitner om: "Kristi lidelser
og herligheten deretter (1
Pet. 1,11).
Så taler Han, Herren, så mange år
før det skjer, og sier: "For som Noahs flom er dette for meg. Likesom jeg
sverget at Noahs flom ikke mer skal gå over jorden, slik har jeg nå
sverget at jeg ikke vil være vred på deg eller skjenne på deg"
(Jes. 54,9),
- og straks Han har sagt dette, så peker Han på årsaken: "For fjellene kan
vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og
min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, Han som forbarmer seg over
deg" (Jes. 54,10).
Min fredspakt! - Da hører du igjen Jesu ord: "Mitt legeme - mitt
blod." Der - og bare der, - finner du årsaken, og ikke i deg selv og din
eventuelle fremgang! - nei, dette slaktede legeme og dette dyrebare blod,
har åpnet himmelens port, for den ugudelige, så vidt, at det ikke er mulig
å se portstolpene og det øverste dørtre! - for dersom du kan se
portstolpene og det øverste dørtre - dvs. hvis det legges noen begrensning
på det, ja, så er det ikke Herrens budskap du hører; - hør bare hva Han
sier om det: "Så langt som øst er fra vest, lar Han våre misgjerninger
være langt fra oss" (Slm. 103,12).
Kan du se portstolpene her? - og videre: "Så høy som himmelen er over
jorden, er Hans miskunnhet mektig over dem som frykter Ham"
(Slm. 103,11).
- ser du det øverste dørtre her?
Kan hende vil du si: Ja, men her står det jo om dem som frykter
Ham! - det er dem det gjelder! - men jeg er så kald og død! Ja,
slik er vi altså, - vi er ikke mer enn kommet løs av det ene
"spindelvevet," før vi vikler oss inn i det neste! - og det er nok av dem
som elsker å så ut dette klisteret for oss, - fordi de sitter fast i det
selv, og kan derfor ikke med overbevisning forkynne en frihet de
ikke selv har del i! Når Herren har tatt bort alle begrensninger, så
sørger vi for å innføre noen egne.
Hvem er så disse som frykter Ham
da? - jo, det får du svaret på, når du stiller spørsmålet: Hvem tar sin
tilflukt til Jesus, det Guds lam? Det er jo ikke den som finner noe godt i
sitt hjerte, - verken gudsfrykt eller noe annet, - men synd, verdslighet
og ugudelighet! Det er altså dem som nettopp i sin nød ikke finner
noen annen løsning.
Guds dør sto åpen for deg, før du kom i nød, - nøden var nødvendig for at
du skulle få øye på den. Før nøden ble stor, så tenkte du, at løsningen lå
i ditt eget; - å bli annerledes, selvforbedring osv., - nå ser du, at det
er nåden alene. For Gud spør ikke etter mye eller lite synd; - der
hvor middelet som renser oss fra all synd er fraværende, der ser
Han bare synd, - og du er fortapt! Og dette middel, det er Jesu
Kristi, Hans Sønns blod.
Vi leste, at Gud sverget, da Han
forkynte dette budskapet (Jes.
54,9), - og det leser vi
noe om også i hebreerbrevet: "For da Gud gav Abraham løftet, sverget Han
ved seg selv – Han hadde jo ingen større å sverge ved – og sa: Sannelig,
jeg vil rikt velsigne deg og gjøre din ætt tallrik! Og da han slik hadde
ventet tålmodig, oppnådde han det som var lovt. Mennesker sverger jo ved
den som er større, og eden er for dem en stadfestelse som gjør slutt på
all motsigelse. Da Gud så ville vise løftets arvinger desto mer klart hvor
urokkelig Hans vilje er, innestod Han for det med ed, for at vi skulle ha
en sterk trøst ved to urokkelige ting, som utelukker at Gud kunne lyve –
vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som ligger foran oss"
(Hebr. 6,13-18).
Han kjenner oss! - derfor sverget Han - "en stadfestelse som gjør slutt på
all motsigelse," som det heter her. Og det er jo nettopp det, som ifølge
profetien, skulle følge Jesus; "- et tegn som blir motsagt!
(Luk. 2,34).
- og som vi ser av evangeliene; - først og fremst av de religiøse! Og du
kjenner vel også til denne motsigelsen fra ditt eget hjerte, - så snart du
virkelig hører evangeliet, så stiger det spørsmål opp: Kan det virkelig
være sånn da? Motsigelsen. Derfor sverget Han ved seg selv, - det
høyeste, for å gjøre slutt på dette.
Det står om å tale Ordet med den
overbevisning som Ånden gir. Tenk deg da en forkynner f.eks. som selv ikke
eier denne Åndens overbevisning i sitt hjerte, - han vil uvilkårlig
"stamme," - åndelig talt, når han skal forkynne det for andre, - og du som
er våken, du vil merke det, og tenke: Ja ha, det er altså noe som
fremdeles står tilbake, før jeg kan regne det som mitt! - men hva
er det? - for han forkynner det jo helt fritt, men med usikkerhet!
Og der står du fast! Det ligger et "dersom" i luften, - men det blir ikke
uttalt hva det er. Det gir seg bare til kjenne i forkynnerens
"uklare tone."
Den forkynnelsen er vel den farligste av alle, - hvor alt er rett, men
uten Den Hellige Ånds overbevisning.
"På den dag!" sier Herrens ord.
Det er ikke rom for tvil her. Men fordi Han kjenner ditt hjerte, så
sverger Han ved seg selv. Det ligger Ham alvorlig på hjertet, at du må bli
frelst, forstår du - for å prøve å uttrykke det med våre fattige ord.
Hva skal du videre si på den dag?
Jo, "se Gud er min frelse!" Gud er det! Og det kunne jo stått:
"...er min frelser!" - og det ville selvsagt vært helt rett, - men
nå står det noe som kaster mer lys over det; det står: "...er min
frelse!" Det er altså ikke bare dette, at Han gir og gjør, men Han
er selv alt hva vi trenger til, i sin egen person!
En dag var den kjente danske "vekkelsespresten" Vilhelm Beck på en ferge i
Danmark; - der gikk en frimodig kristen omkring og spurte folk: "Har du
fred med Gud?" Og det var jo fint. Men da han kom til Beck fikk han
svaret: "Ja, jeg har sågar mer enn det, jeg har Guds fred!"
Hvordan skal jeg bli frelst? Jo, Gud skal gjøre slik og slik! - nei, det
svares ganske enkelt og bibelsk slik: "Gud er din frelse!"
Videre skal du si på den dag:
"Herren Herren er min styrke og lovsang. Han ble meg til frelse"
(v.2b).
Han ble meg til frelse! Da skal vi si noe ut ifra denne setningen
som kan høres underlig ut med det samme, - men som du skal se, er helt
rett og bibelsk, - ja, er kjernen i frelsesbudskapet: "Han ble
meg!" - og det ble meg til frelse! Nå hører du kanskje
setningen fra Jesaja på en annen måte: "Han ble meg til
frelse!" Evangeliet er åpenbart utover i hele Skriften!
Og så står det noe om
kristenlivet her, - og det blir sagt mye om kristenlivet i våre
sammenhenger i dag, - og da som en motvekt til alt det gale som blir båret
frem, eller det som overhodet ikke blir sagt - og det er bra, - men en kan
undres over at det da blir sagt så lite om det viktigste i kristenlivet,
ja, selve grunnlaget for at det i det hele tatt skal være noe kristenliv,
- det som vi leser her: "Dere skal øse vann med glede av frelsens kilder"
(v.3).
Vi skal altså ikke engang bare øse vann av dem, - men vi skal få gjøre det
med glede! - Vi skal altså få gjøre det i den hellige
overbevisning, at disse kilder er åpnet nettopp for oss, at det ikke er
liv for oss i noe annet, og at vi nå handler helt i samsvar med Guds vilje
for oss, og til glede for Ham!
Jesus sier om det: "Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal
aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en
kilde med vann som veller frem til evig liv"
(Joh. 4,14).
Det er da ikke meningen, at du skal bygge opp noen demning imot dette
vann! - nei, du skal tvert imot øse av det med glede!
Et annet sted står det om Jesus som din frelser: "Men på den siste, den
store dag i høytiden, stod Jesus og ropte ut: Om noen tørster, han
komme til meg og drikke!" (Joh.
7,37).
Når det gjelder dette budskapet, så står det, at Han ropte ut! Og
hva var det Han ropte? "Kom til meg!" Ja men så gjør det da! Han
roper på de tørstende - og årsaken til denne tørst, det er synden
og det at du er skilt fra Gud. Hvordan kan Han da stå frem og rope på dem?
Jo, fordi - som vi leste her - Guds vrede er opphørt! Vreden rammet
Ham!
Hør til slutt, hvordan Guds ord
uttrykker dette - og vær ikke vantro, men troende, som Jesus sier til
Tomas: "Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme Ham!"
(Jes. 53,6b).
Er ikke det nok for deg, så er
det ingen som kan hjelpe deg!
.
Å, tenk at det var for meg
At Kristus på krossen hang.
No ser eg den livsens veg,
No syng eg den nye song.
Ein fallande, feilande syndetræl
Då føddes på ny ved Guds kjærleiks eld.
E.K. |