Paktstegnet!
1 Mos. 9, 8 (9 – 11) 12 - 17
8. Gud talte til Noah og til hans sønner som var med ham, og sa: 9. Se,
jeg oppretter selv min pakt med dere, og med slekten etter dere, 10. og
med hver levende skapning som er hos dere, fuglene og feet og alle ville
dyr hos dere - alt som gikk ut av arken, alle dyr på jorden. 11. Jeg
oppretter min pakt med dere: Aldri mer skal alt kjød bli utryddet ved
vannflom. Aldri mer skal det komme en vannflom og ødelegge jorden. 12. Og
Gud sa: Dette er tegnet på pakten jeg oppretter mellom meg og dere og hver
levende skapning som er hos dere, for alle kommende slekter og tider: 13.
Min bue har jeg satt i skyen, den skal være tegn på en pakt mellom meg og
jorden. 14. Og det skal skje, når jeg fører skyer over jorden, og buen
kommer til syne i skyen, 15. da vil jeg komme i hu min pakt mellom meg og
dere og hver levende skapning av alt kjød, og vannet skal aldri mer bli en
flom som ødelegger alt kjød. 16. Når buen står i skyen, vil jeg se den og
minnes den evige pakt mellom Gud og hver levende skapning, alt kjød som er
på jorden. 17. Gud sa til Noah: Dette er tegnet på pakten jeg har
opprettet mellom meg og alt kjød som er på jorden.
Gud viste Noah regnbuen, og inngikk en pakt med ham, en pakt som regnbuen
skulle være et tegn på. Og som Han sier her: ”Se, jeg oppretter selv
min pakt med dere!” (v.9a).
Det var Han som tok initiativet, til å reise dette nådetegnet i skyen! Et
tegn som forkynte noe reelt, en virkelighet.
Vi vet jo hvordan regnbuen oppstår, hva som forårsaker den; - at Noah
først nå kunne se en regnbue på jorden, peker jo på, at verden måtte ha
vært annerledes før vannflommen. Da var ikke forutsetningen for den til
stede. De som levde før denne katastrofen, som jo var en Guds dom, de
hadde aldri sett regnbuen. Vi ser også tidligere i det samme kapittel, at
de før flommen ikke åt kjøtt, bare det som kom av plantene, pluss at den
lange levealderen på mennesker opphørte og snart var slik som Moses sier i
salmen: ”Vårt livs dager er sytti år, og når styrken er stor, åtti år”
(Slm. 90,10).
Dette kjenner vi oss igjen i.
”Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og
hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang”
(1 Mos. 6,5).
Dette var årsaken til dommen. Hva ser Han i dag? – og tenker vi på, at
Herren ser oss? ”Herren så at –” leste vi her.
Men til tross for dette faktum, menneskets tilstand, så ville Gud ikke
gjøre fullstendig ende på det, - Han utvalgte én, - og merk deg vel, -
og hans hus. Det er som Paulus og Silas sier til fangevokteren i
Filippi: ”Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus!”
(Ap.gj. 16,31).
Har du vanskelig for å tro? Å ja, det er så mye som forstyrrer min tro; -
det er først og fremst meg selv, som likesom står i veien for en frimodig
tro, - jeg finner meg selv så lite åndelig, det er så lite jeg får gripe
Guds ord til trøst, jeg faller så ofte i ting som jeg skammer meg over, og
så merker jeg denne snikende vantroens gift som likesom berøver meg alt
som skulle gi glede og styrke og fred; - hvordan skal jeg kunne eie en
frimodig tro! Nei, så snart jeg prøver å ta meg til noen frimodighet, så
er dommen der i hjertet, det føles som jeg begår helligbrøde, - og så
denne røsten som Per Nordsletten peker på i en sang: ”Djevelen sier, du er
ikke så, at nåden i Kristus deg tilhøre må!” Og så er dommen der i hjertet
ja! Du kjenner vel til det?
Men hør du, det er også en annen som kjenner til alt dette, - en som vet
akkurat hvordan du har det, en som kommer i hu at du er støv!
(Slm. 103,14).
Det er Han som kom til jord for å frelse deg, - ja, nettopp deg! Hør hva
Han sier i teksten her, og Han sier dette nettopp fordi han kjenner
mennesket, menneskets svakhet: ” Min bue har jeg satt i skyen, den
skal være tegn på en pakt mellom meg og jorden”
(v.13).
Dette gjorde Han for dem, for at de skulle ha noe synlig å holde seg til i
sin svakhet, så de ikke skulle fare vill, og ikke tvile. Han ga dem et
synlig tegn! Peter skriver da også om Ham, som du kanskje med mye tvil i
deg, dog har tatt din tilflukt til: ”Kast all deres bekymring på Ham, for
Han har omsorg for dere” (1 Pet.
5,7).
Ja, det er jo nettopp dette vi møter her, i paktstegnet, - Guds omsorg for
dem. Han hadde talt så kraftig, at ingen behøvde å være i tvil, om sin
avsky for synd og ugudelighet, gjennom vannflommen Han sendte over
menneskeheten, men Han vil også vise, at Han er full av omsorg, og derfor
ber oss vende oss til Ham, både fremfor å leve i og følge synden, som
verden jo gjør mer og mer åpent og frekt også i dag, som på Noahs tid, og
fremfor å forsøke å løse oss ut av det selv. Det står nemlig om Jesus, at
Han, mens vi ennå var skrøpelige, døde til fastsatt tid for ugudelige”
(Rom 5, 6).
Problemet er løst, - nå hører du det igjen; - og paktens tegn er
korsets tre! I tillegg har Han i sin viten om vår svakhet gitt oss synlige
tegn, som dåpen og nattverden. De vitner både om Guds frelservilje, og om
en fullbrakt sådan.
Du ser, det er den samme Gud du møter her i teksten fra vannflommens
dager, - Han som vitner om sin frelservilje, men som også kommer med dom
når Han må! Som Jesus sier til noen som kom til Ham og fortalte Ham om de
galileere som Pilatus hadde drept, så blodet deres hadde blandet seg med
blodet av slaktofrene som de bar frem. Han svarte og sa til dem: Mener
dere at disse galileere var syndere framfor alle andre galileere, siden de
har lidt dette? Nei, sier jeg dere! Men hvis dere ikke omvender dere, så
skal dere alle omkomme på samme måten”
(Luk. 13,1-3).
Hvem er det som taler her? – jo, det er Han som ikke sparte noe for å få
oss frelst, - det er Han som var utsendt fra Faderen, om hvem det heter:
”- som ikke sparte sin egen Sønn,” – for vår skyld!
Det er alvor! Guds ord taler om en kommende vredesdom, i samme åndedrag
som det taler frelsens budskap, - ja, det er selve saken!
Det sies om den tid, da denne dommen kommer, at den skal være som Noahs
dager, og Sodomas dager. Ja, hva sier du til det? Det er tragisk å se,
alle de kristne, og spesielt de kristne dessverre, som ikke ser, at
mesteparten av folket er bortført til Babylon for lenge siden! – til
forvirringen. Men de sier: Fred og ingen fare!
Ja, det sier Guds ord også: Fred! – men ikke: ingen fare! For faren er
stor!
Vi nevnte hjertets dom. Kan det bli stort verre for oss, enn dette at
hjertet, vårt eget hjerte, fordømmer oss? – at det likesom vitner imot
oss. Å, det er ille å gå slik, - uten fred, uten visshet om frelse, og
derfor alltid urolig, særlig da når en går i dybden, hva Guds ord, Guds
frelse og Guds rike angår; - mon tro om det gjelder meg?
Ja visst gjelder det deg, du som har
det sånn! – det gjelder nettopp deg! Det er bare én ting som iallfall må
nevnes i denne sammenheng; - du vet vel ikke om at du lever i noen synd,
noe som er Gud imot, med fullt overlegg? Du kan ikke ha fred med Gud og
fred med synden på samme tid. Ellers så er det jo sånn vi mennesker er, vi
sliter med oss selv, når vi kommer inn i sannhetens lys, vi kan ikke tro
at Gud, den evige hellige Gud, virkelig kan bry seg om, for ikke å si
elske, en slik en som deg. Hør da, hva Han sier deg gjennom sin
apostel Johannes, sannhetsvitnet Johannes, om alt det som stiger opp i
ditt hjerte, alt det som vil ta frimodighet og glede og fred bort, og også
gjør det: ”Om vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte
og kjenner alle ting” (1 Joh. 3,20).
Det er den samme Gud som her i teksten taler med Noah og hans familie, og
gjennom det til hele menneskeslekten: ”Ja, jeg vet og forstår, - fordi du
kjenner min vrede over synden, ikke minst gjennom dommen som er gått over
verden, - at du kan bli engstelig, men se buen i skyen!” Det er den samme
som taler til jødene i Egypt: ”Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi.
Intet dødelig slag skal ramme dere”
(2 Mos. 12,13).
Til oss, til deg, sier Han i grunnen noe enda sterkere. Til jødene sa Han:
”Når jeg ser – ” Fordi det ennå lå i fremtiden på det tidspunkt, -
noe måtte skje først, blodet måtte på plass, og det hadde de da løfte på,
at da skulle Han gå dem forbi med sin dom. Men til deg lyder det:
”Jeg ser blodet! – det er alltid for mine øyne, det blod som ble
utøst på Golgata kors til en soning for din synd!” Korset går aldri Gud av
minne! Jesus åpenbares i himmelen som det slaktede lam!
(Åp. 5,6).
Det er som Han taler til oss nå, likesom til Noah den gang og sier: ”Når
du hører Ordet om korset, Ordet om Jesus forkynt, når du ser dåpen og
nattverden for dine øyne, så skal du vite, at det er jeg som har innsatt
det, du skal vite, at jeg er innstilt på det samme!” Som Han sier til
Noah: ”Når buen står i skyen, vil jeg se den og minnes den evige
pakt mellom Gud og hver levende skapning, alt kjød som er på jorden!”
(v.16).
Du og jeg er så fokusert på oss selv, om vi tror nok, til å bli frelst
osv., men se nå heller på, hva Gud er fokusert på! – Han
er nemlig fokusert på det som er gjort til din frelse! – og da kjenner
du kanskje at frimodighet og glede følger i kjølvannet av det synet,
iallfall et lite glimt av sol. Heng på det!
En ting til slutt nå, som vi ikke har tid til å stanse videre for; - Hans
pakt er også med den øvrige skapning, - det tenker vi ikke ofte over, men
også den skal bli forløst fra forgjengeligheten, vitner Ordet, ja, ikke
bare at den skal bli det, men at også den sukker og stønner. Det står
sånn: ”Skapningen ble jo lagt under forgjengelighet, ikke frivillig, men
etter Hans vilje som la den under forgjengelighet, i håp om at også
skapningen skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten, og
nå fram til Guds barns frihet i herligheten. For vi vet at hele skapningen
til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer”
(Rom 8, 20-23).
Og så følger det på i neste vers, som vi har forsøkt å komme innpå i dag:
”Ja, ikke bare det, men også vi som har fått Ånden som førstegrøde, også
vi sukker med oss selv, mens vi lengter etter vårt barnekår, vårt legemes
forløsning” (v.23).
Også vi! .
Om noen meg nå spørre vil
Om grunn til salighet,
Og om det hører mere til
Som man bør have med
Foruten Jesu sår og blod,
Som Han for verden flyte lot,
Jeg svarer med et freidig mot:
Min grunn er Jesu blod!
E.K. |