Sann forstand!
Job 38, 1 - 11
1. Da svarte Herren Job ut av stormen:
2. Hvem er han som formørker mitt råd med ord uten forstand? 3. Nåvel,
bind opp om deg som en mann! Så vil jeg spørre deg, og du skal svare
meg. 4. Hvor var du da jeg grunnfestet jorden? Har du innsikt, så
fortell meg det! 5. Hvem fastsatte dens mål? Vet du det? Eller hvem
spente målesnor ut over den? 6. Hvor ble dens støtter rammet ned,
eller hvem la dens hjørnestein, 7. mens alle morgenstjerner jublet,
og alle Guds sønner ropte av fryd? 8. Hvem lukket for havet med dører,
da det brøt fram og gikk ut av mors liv, 9. den gang jeg kledde det
med skyer og svøpte det i skodde 10. og merket av en grense for det
og satte bom og dører 11. og sa: Hit skal du komme, og ikke lenger,
her skal dine stolte bølger legge seg!
Her ender det for ethvert menneske som kommer inn i
Guds lys, og ikke unndrar seg, - en ender opp med å se inn i sin egen
litenhet som både består i mangel på (sann) forstand, en blir undervær
med hvor lite en egentlig vet og forstår seg på, - videre blir en
klar over sin egen forgjengelighet og svakhet, en er bare noe som
er på vei mot sin egen undergang, de nedbrytende kreftene er allerede
virksomme i oss, og i tillegg får en så innsikt i sin egen synd; -
jeg er bare en frafallen, fortapt skapning under Guds evige dom!
Jeg har til nå latt mine stolte bølger bruse, men nå...! Nå blir det
som det ble med Job: "Nei, jeg er for liten. Hva skulle jeg svare
deg? Jeg legger min hånd på min munn. En gang har jeg talt, men jeg
tar ikke mer til orde - ja, to ganger, men jeg vil ikke si noe mer."
(Job 39,37-38).
Har du som leser nå noen gang
måttet erkjenne og si som Job: Jeg er for liten?
Jeg er for liten!
Hvem er egentlig denne herr Jeg som nå viser seg å være for
liten? Jo han har vi mennesker, kvinner og menn, spedbarn og oldinger
av alle raser felles. Det er han som ble født på fallets dag i Edens
hage, - og også han ble (likesom den gjenfødte kristne) født ved et
ord! Men i motsetning til den gjenfødte kristne som ble født ved
sannhets, Guds ord (Jak. 1,18),
så ble Jeg født ved løgnens, ved djevelens ord! (1 Mos.
1,3). Derfor er det som Luther sier: Det naturlige
menneske er født med ryggen mot Gud. Det vil si at det er av naturen
i opprør mot Gud og siktet inn på sin egen vei, som det står: "Vi
fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei."
(Jes. 53,6).
Det vil si at vi fulgte vår egen nye viljes vei, den vilje som ble
plantet inn i oss, og ble en del av oss, ved mottakelsen av løgnens
ord, - og følgen av det viser seg ikke bare i at mennesket nå gjør
det som er Guds lov imot, at det synder mot Gud ved å bryte Hans bud,
men også ved at det følger sin egen vei hva frelse angår; - det vil
frelse seg selv etter sitt eget hode og tykke.
Dette viste seg umiddelbart etter fallet ved Adams og Evas sammenfletning
av fikenblad; - det var nettopp hva vi leser om senere i Skriften,
at vi vendte oss hver til sin vei.
Til all slik selvhjulpenhet og egen frelsesvei lyder Guds ord, som
det lød til Job: "Hvem er han som formørker mitt råd med ord
uten forstand?" (v.2).
Dette "prosjektet" kaller Skriften nettopp å tale og handle
uten forstand!
Slik skriver bl.a. Paulus om det når det gjelder hans frender etter
kjødet, dvs. de fromme og religiøse jøder: "For det vitnesbyrd
gir jeg dem at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand."
Det manglet ikke på vilje og nidkjærhet, men de hadde laget til sin
egen frelsesvei ut ifra den vilje og forstand som ble født på fallets
dag. Uforstanden viste seg altså i, - som Paulus fortsetter i sin
åpenbaring av denne falske veien, - at "de søkte å grunnlegge
sin egen rettferdighet," og derfor "gav de seg ikke inn
under Guds rettferdighet." Dette skyldtes, sier han, at "de
ikke kjente Guds rettferdighet!" - denne kjennskap blir formidlet
til oss og åpenbares oss ved "sannhetens ord, som er evangeliet
om deres frelse" (Ef. 1,13), - som
også Paulus fortsetter med å formidle i sin tale: "For Kristus
er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror."
(Rom. 10,2-4).
"Hvem er han (du!) som formørker mitt råd med ord uten forstand?"
På ord følger handling! Er
den forkynnelse du har hørt gal, ja så blir også din handling, din
etterfølgelse, gal! Hvordan skal du kunne få del i Guds rettferdighet
dersom du ikke kjenner til den?
Dersom du får høre at det skal handling og gjerning til fra din side
for å få del i Guds rettferdighet, så er det tale som formørker Herrens
råd, og etterfølgelse av en slik forkynnelse (lære) vil føre deg på
avveie, ja, er i seg selv en avvei.
Så lyder det også slik i apostelens lære om dette: "Men hvordan
kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan
de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten
at det er noen som forkynner? Og hvordan kan de forkynne, uten at
de blir utsendt? Som skrevet står: Hvor fagre deres føtter er som
bringer fred, som bringer et godt budskap! Men ikke alle var lydige
mot evangeliet. For Jesaja sier: Herre, hvem trodde vel det han hørte
av oss? Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen
som en hører, kommer ved Kristi ord." (Rom.
10,14-17).
Den rette forstand kommer altså ved Kristi ord! - det er ikke noe
du og jeg har, men noe som må formidles til og gis oss!
Det føles riktignok ydmykende for den stolte natur, - den som ble
født på fallets dag! - men noen annen vei finnes ikke.
Noen vil kunne undre seg på
hvorfor nettopp dette skal være så ydmykende og virke så frastøtende
på vår natur, da vi jo aksepterer dette i så mange andre sammenhenger.
Vi aksepterer uten videre at vi må begynne i første klasse, vi aksepterer
uten videre at et legestudie tar atskillige år osv., - altså at vi
ikke uten videre innehar denne kunnskap. Men svaret ligger vel i at
vi i disse ting ikke står overfor noe uoverkommelig, men noe vi kan
tilegne oss bare vi får tid på oss, mens det ikke er slik når det
gjelder tilegnelsen av frelsens budskap, der er det nemlig slik at
vi ikke kunne tilegne oss dette ut ifra oss selv om vi så fikk evigheten
til disposisjon, og vi derfor i grunn ikke kan bruke ordet tilegnelse
i det hele tatt, men kun mottakelse. Det er noe som må komme til oss,
åpenbares oss, gis oss! - og derfor er det også Han alene som blir
stående igjen med hele æren.
Når vi møter Gud i Hans råd,
i Hans skapelse, i Hans frelsesgjerning, i Hans veier, da ser vi,
iallfall om det har sivet aldri så lite visdom inn i oss, hvor uendelig
små vi er, og hvilket totalt og tett mørke vi i virkeligheten befinner
oss i, - da taler vi snarere om hvor lite vi forstår, og ikke
om hvor mye!
Men da er det også at Hans lys begynner å skinne! Å være en kristen
er ikke å gå omkring å være dum, det er tvert imot å ha fått del i
en visdom som verden ikke har! (1
Kor. 2, 6; 8), - nemlig Guds visdom!
Skulle det være ydmykende for
mennesket å måtte ta imot noe fra Gud! Å du, hvor vrangsnudde vi er!
Men det skjer fordi det går på tvers av vår fornuft og vår forstand,
men når vi opplyses ved Den Hellige Ånd så ser vi at Guds vei er den
eneste virkelig fornuftige og forstandige, men da har vi fått del
i Hans fornuft og Hans forstand, og veien inn til det blir for trang
for så mange så de fortsetter på sin egen vei, som er den brede vei
til fortapelsen.
Job ble i sannhet avkledd sitt
eget, og nå ser det ut som at Gud gir ham det endelige banesåret;
- Job er forkastet! Men nei, det er nå Gud begynner å kle ham i visdom,
i sann forståelse, og Job tar imot det, han lar seg kle av Gud; -
så løfter da også Gud ham opp igjen av den elendighet han var stedt
i.
Det er hva Herren vil også med deg, du som kanskje synes Han farer
noe hardt frem mot deg, - Han vil løfte deg opp!
Men om du skulle være blant dem som ikke vil bøye seg for det Han
formidler til deg gjennom ord og erfaring, så kommer det en dag da
du får høre: "Hit skal du komme, og ikke lenger, her skal dine
stolte bølger legge seg!" (v.11).
Måtte det skje mens du ennå er på denne siden!
Løs opp de tåkeslør
som spinnes
Av uforstand og mannevidd!
Slå ned alt hovmod som her finnes,
Gjør vantro stum, som volder strid!
Driv hykleri til helved bort!
Alt sant og godt la vokse stort!
E.K.
|