Kom! - Nå!
Jes. 65, 1 - 2
1. Jeg bød meg fram
for dem som ikke spurte. Jeg var å finne for dem som ikke søkte meg.
Jeg sa til et hedningefolk som ikke var kalt ved mitt navn: Se, her
er jeg, her er jeg! 2. Hele dagen bredte jeg ut mine hender til et
gjenstridig folk, som går på den vei som ikke er god, og følger sine
egne tanker.
Et folk
som følger sine egne tanker - det fremstiller alltid Guds ord som
noe negativt, midt imot nettopp menneskets egne tanker om det.
Når mennesket riktig skal opphøye mennesket, trekker
det helst frem de store tenkere,
vitenskapsmenn, store humanister etc. Og mennesket kan nå langt på
tankens vei - problemet er allikevel det, at så lenge det er løsrevet
fra Gud og ikke underlagt Guds Ånds lys, fører det alltid bort
fra - og aldri til
målet. Du forfører og blir forført! - Det er den blinde som fører
den blinde, og begge faller i grøften. (Mt.
15,14; Luk. 6,39).
Det er som Jesus sier til Peter ved en anledning: "Du
har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører
menneskene til." (Mt. 16,23;
Mrk. 8,33).
Det som hører Gud til, det som Han har beredt for dem
som elsker Ham - om det står det: "Det som ikke oppkom i noe
menneskes hjerte." (1 Kor.
2,9). Det er altså ikke noe et menneske kan tenke seg frem
til. - Det finnes ikke noen frelse i enden av tankeslutningenes vei,
om så tankene er aldri så gudelige og fromme - men, sier Jesus til
sin Far i himmelen: "Du har åpenbart det for de umyndige."
(Mt. 11,25). Og så har Han nettopp skjult det for de vise og
forstandige. Og det vil ikke si, at Han har gjort sin gjerning i mørket
eller på et sted vi ikke kjenner - nei, for all del, det er vel ikke
noe som er så klart fremstilt som Guds frelse! - Et barn ser det,
og ikke engang dåren skal fare vill (Jes.
35,8), men Han kjenner mennesket i dets fall og selvopphøyelse,
så Han åpnet en vei tilbake til himmelen, som du ikke kan gå uten
at du blir avkledd dette som du naturlig tror og tenker om mennesket
selv.Og nettopp der ligger bøygen for oss. Vi får ikke med oss noe
av vårt eget gjennom døren, det er for en rik - det vil si. en som
har noe - å gå gjennom den døren, som for en kamel å gå gjennom et
nåløye. (Se bl.a. Mt. 19,24).
Uansett hvordan du bukter og vender deg, kommer du ikke igjennom.
Og det har jo også Jesus sagt deg på forhånd: "For mennesker
er det umulig!"
(Mrk. 10,27).
Ta nå det ordet fra Jesu munn - et sannhetens ord - riktig
for deg: Umulig!
Likevel bukter og vender du deg hver dag på ny, for om mulig å få
noe av ditt eget igjennom - i det minste, det beste!
Dette at du en dag kan stå for Gud og ha noe å rose deg av. Men hva
sier apostelen: "Hvor er så vår ros? Den er utelukket.
Ved hvilken lov? Gjerningenes lov? Nei, ved troens
lov." (Rom. 3,27).
Det vil si. at vi ikke kommer inn der ved noe eget, men
tvert imot ved troen på (det vil si, tilflukten til) en annen, og
en annens gjerning for oss, i vårt sted.
Og endatil om denne troen, denne tilflukten, heter det
- at den er en Guds gave.
(Ef. 2,8).
Hvor er så vår ros? Den er jo nettopp utelukket,
som apostelen sier. "Herren alene er høy på den dag," heter
det angående den siste dag. (Jes.
2,11; 2,17). I den forbindelse heter det også, at "menneskets
overmot blir bøyd, og mennenes stolthet blir ydmyket." Da er
det altså tale om den dag, da sannheten blir åpenbart enten mennesket
vil det eller ikke.
Men denne sannheten kjenner vel du allerede? - Ja, du
ikke bare kjenner til den, men du lever
vel også i den!
Det var en jente som sa om sin far - han var død, og
det var tale om Kristi domstol, den ytterste dom o.l.: "Far tok
dommen allerede her han." Det visste hun om ham. - Og det er
nettopp saken - der hvor den erkjennelse ikke er som en følge av at
mennesket har falt igjennom med alt sitt eget, der kan det ikke skje
noen sann tilflukt til Jesus. Der blir det bare som vi leser det i
teksten her: "Hele dagen bredte jeg ut mine hender til et gjenstridig
folk, som går på den vei som ikke er god, og følger sine egne tanker."
(v.2).
Kom til meg! - Slik som du har hørt det så mang en gang
- men de kommer ikke, og det av denne grunn: De har noe eget, eller
rettere - de tror seg fremdeles å ha noe eget, derfor kommer de ikke
til Ham som kom for å søke og frelse det som var
fortapt. (Luk. 19,10).
Det er fraværet av sannhets erkjennelse som er årsaken!
Det er som det står om dem, som Gud sendte kraftig villfarelse, så
de trodde løgnen, at de tok ikke
imot kjærlighet til sannheten.
(2 Tess. 2). Altså - de ville ikke la seg overbevise.
Har du latt deg overbevise? Jødene på Jesu tid er jo
et tragisk eksempel på dette. "Vi er jo jøder! - Vi er jo Abrahams
barn osv." Vi
er!
I dag sier du: "Jeg
er jo en kristen! - Jeg
ga meg jo over til
Gud! - Jeg er jo døpt!
- Eller som det gjerne heter i forbindelse med voksendåp: Jeg
døpte meg! -
Jeg vil jo gjerne være
en kristen osv." Legg merke til dette
jeg'et som går igjen.
En sann kristens vitnesbyrd er derimot: "Han
har gjort alt! - Og Han
er alt, for meg!" Skal jeg snakke om mitt eget, så ser jeg jo,
at det ikke er noe der som forårsaker kristenliv eller samfunn med
Gud, men tvert imot, det er jo det som trekker meg bort fra Ham, og
lager vanskeligheter for meg.
Det skulle vel ikke hete om oss her, som vi leser i teksten
vår: "Hele dagen bredte jeg ut mine hender til et gjenstridig
folk?" (v.2a).
Alt i Guds rike og i Guds samfunn heter: Av nåde.
Å, så vanskelig vi har for å forstå dette med nåde!
- Vi tenker hele tiden i lønn og fortjeneste. Og plutselig er vi i
denne situasjonen hvor det overhodet ikke kommer i betraktning. Gud
tenker ikke i lønn og fortjeneste, der Han har talt til oss gjennom
Kristus. Skulle Han det ha gjort, var vi fortapt.
Det er nettopp hva Paulus sier om loven: Den ble meg
til død! - Du kan
si: Den åpenbarte min fortapte
stilling.
Se hvordan Gud
åpenbarer sin nåde her: "Jeg bød meg frem for dem som ikke spurte.
Jeg var å finne for dem som ikke søkte meg. Jeg sa til et hedningefolk
som ikke var kalt ved mitt navn: Se, her er jeg, her er jeg."
(v.1).
Du ser, når Han taler om dette folket som Han bød seg
frem til, er det et ord som går igjen: Ikke.
De spurte ikke etter
Ham. - De søkte Ham ikke,
og de var ikke kalt
ved Hans navn. Det var altså ikke noe ved dem, som tilsa at de skulle
få være Guds folk - men tvert imot!
Og du gransker ditt eget hjerte: Spør jeg
nok etter Ham! - Søker
jeg nok osv.
Tenk om den dagen skulle komme, da du kunne svare
ja på det! - Da ville
du jo ha fått en plattform
utenfor Jesus! Nei, plattformen
er en helt annen enn hva du måtte finne hos deg selv: Han har spurt
etter deg! - Han har søkt deg! - Han har utvalgt deg som ikke var
kalt ved Hans navn! Og plattformen, det vil si. frelsesgrunnen og
grunnen til livssamfunn med Gud fra dag til dag, den er i
Gud - og der blir den værende. Ja, er ikke det godt?
Det står et sted: Det var Han som sa til dem:
Dette
er ro, unn den utmattede (tidl. overs.: mødige) ro, og
dette er hvile. Men de
ville ikke høre.
(Jes. 28,12).
Kanskje det er slik du kjenner deg så ofte -
mødig!
"Unn den mødige
ro," sier Herren. Han ikke bare tillater deg det, men Han
unner
deg det! Så du trenger altså ikke å være redd for dette, forstår du.
Nei, det er en hemmelighet her - finner du ikke denne ro hos Herren
- det vil si, finner du ikke denne
Herren - blir du heller aldri noe brukbart redskap for Ham. Hør bare
dette: "Hvor meget mer skal da Kristi blod - Han som i kraft
av en evig Ånd bar seg selv frem for Gud som et lyteløst offer - rense
vår samvittighet fra døde gjerninger
så vi kan tjene den levende
Gud! (Hebr.
9,14).
Dette er altså en forutsetning - jeg ser og tror, at
Kristi blod har gjort meg både skyldfri og gjeldfri for Gud, og så
lenge Jesus sitter ved Guds høyre hånd og åpenbares for himmelens
trone, står dette fast.
Det er som Johannes sier i sitt brev: "- den fullkomne
kjærlighet driver frykten ut!" (1
Joh. 4,18). - Og da er det ikke tale om en kjærlighet du skal
føle og ha i ditt hjerte, men den du ser åpenbart i Jesu sendelse
til jord. Der
er Guds, den fullkomne kjærlighet åpenbart!
Den er det som driver
frykten ut, når du ser at dette gjorde Gud for min skyld! Han sparte
ikke engang sin egen Sønn for meg! Da kommer gleden og lysten til
Gud, i stedet for frykten.
Dette er Guds kom!
- til deg: Jesus!
- Ikke minst der du ser Ham på korsets tre. Det er Faderens
kom!
til deg.
Hvordan kan du tvile på min kjærlighet, når du ser dette
synet! Men det er også et vitnesbyrd om nødvendigheten av syndens
soning og ikke minst et vitnesbyrd om, at det har skjedd!
Hvorfor alt dette?
- Jo, alt sammen fordi Han unner
deg ro, Han unner
deg hvilen (frelsen)!
Det er ikke noe slikt knuslete, knipent og gjerrig noe
- nei, det er bare vårt hjerte som er for trangt og mistenksomt -
det er helt og fullkomment! "Jeg bød meg frem for dem som ikke
spurte. Jeg var å finne for dem som ikke søkte meg. Jeg sa til et
hedningefolk som ikke var kalt ved mitt navn: Se, her er jeg, her
er jeg! Hele dagen bredte jeg ut mine hender til et gjenstridig folk!"
(v.1-2a).
Ta det med deg
nå, når du går videre i hverdagen! - Vi vil jo ikke være gjenstridige,
som det folket vi leser om her. Vil vi vel?.
Gud er nådig, Han vil
ikke
Noen synders dom og død.
Han vil hjelp og redning skikke
Når du er i sjelenød.
La deg intet mere smerte,
Gi du Gud ditt bange hjerte,
Ta til deg det ord du lærte:
Gud vil ingen synders død!
E.K.
|