Ved
Jesus alene!
Jes 55, 6 - 7
6. Søk Herren mens Han er å finne, kall på Ham den stund Han er
nær! 7. Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige sine
tanker og omvende seg til Herren, så skal Han forbarme seg over ham,
og til vår Gud, for Han vil gjerne forlate alt.
Her står ufattelig fine ting, tenk om det bare et øyeblikk gikk opp
for oss, hva som her står skrevet i Guds eget ord, dvs., Guds eget
ord - Guds eget brev til oss mennesker.
Det står at det er Hans inderlige ønske, at vi skal søke Han, og at
Han gjerne vil la seg finne av oss, - og videre, at Han forbarmer
seg over den som søker Ham og gjerne vil forlate alt. Alt!
Det er kanskje ting i livet ditt som du ikke akkurat tenker på med
glede, det kan være helt konkrete ting du har gjort, - men det kan
også være ting ved deg, din karakter, din personlighet, spesielle
brist som kommer til syne igjen og igjen, noe som du ikke får bukt
med, til tross for all kamp og bønn om hjelp. Det bare er der. Sånn
er du bare! – og det er ikke godt å dvele ved. Kanskje tenker du til
og med sånn, at jeg kan jo ikke hvile og være tilfreds som kristen,
så lenge dette henger ved meg, - eller jeg kan vel i det hele tatt
ikke regne meg som en kristen, iallfall ikke som en god kristen, så
lenge jeg må drages med dette osv. Du kjenner kanskje tenkesettet
igjen?
Så kom da Jesus til denne jammerdal av en verden en dag, til et folk
som også hadde mange slike iblant seg, mange som hadde ondt og sukket
etter legedom, og hva er det Gud, Faderen i himmelen egentlig sier
ved denne sendelse av Sønnen? – jo, ”jeg vil gjerne forlate alt!”
Legg merke til hvordan det er formulert, - og hør nå! – ikke bare
sier Han: alt! – jeg vil forlate alt! – men Han sendte sin
egen enbårne Sønn til oss, og hva er det Han sier ved det? – ikke
bare at Han vil forlate, og det alt, - men Han vil gjerne forlate!
Jesus er Hans ord, dvs. Hans tale til oss! Vi leser hos profeten,
at ”Han vil gjerne forlate alt,” – og at dette er sannhet og ikke
bare tomme ord, det bekreftes nettopp ved at Jesus kom. Kom for å
dø vår død, sone vår synd, åpne paradisets porter for oss syndere,
- tydeligere kan Han vel ikke tale!
Altså, du som sitter her nå, - vet du det, at du har en Gud som ser
nettopp deg, og gjerne vil tilgi alt?
Jeg sa, at det var mange lidende i Israel på Jesu tid, mange som hadde
ondt og trengte til lege, og mange som også fant den legedom Gud hadde
sendt dem: Tenk, vi har funnet den legedom som profeten Jesaja skriver
om: Ved Hans sår har vi fått legedom! – nå forstår vi ordet hos profeten!
Men det var også mange, også av de som hadde ondt, som begynte å krangle
og argumentere imot den lege som var sendt dem, og som endte opp med
denne forferdelige overbevisning i sitt hjerte: Vi trenger ikke din
legedom! – noe som munnet ut i det skriket vi kjenner fra påskebudskapet:
Korsfest Ham! Korsfest Ham!
Det var ikke nødvendigvis en egenrettferdighet av den typen vi gjerne
tenker på, når egenrettferdighet nevnes, altså en sånn selvtilfreds,
sikker og ovenpå holdning, - nei da, det var gjerne mennesker som
hadde ondt av sin synd dette, men de ville ikke bli legt på denne
måten! At et lam ble slaktet og det skulle være det hele! – nei,
de ville selv bli noe, de ville føle og se seg selv som bedre mennesker.
Han skulle bare komme, Gud, og gi dem en håndsrekning, dra dem over
den kneika de ikke klarte helt på egenhånd. Men dette lam som ble
slaktet for oss, det var ikke noen hvem som helst, det var Guds egen
Sønn, den evige Gud, - og er altså en lynende klar tale om Guds vilje
til å tilgi og forlate, men også en lynende klar tale om vårt behov
for forlatelse.
Tenk om jeg kunne se det så enkelt: Når Gud har utvalgt denne vei
til frelse for meg, da må det også være den rette! Men sånn er ikke
vi mennesker dessverre, vi er opprørere som ikke uten videre tror
Gud, - så vi kjenner på anstøt, vi begynner å komme med innvendinger
og argumenter imot. I stedet for dette enkle og barnlige: Takk Gud!
– for at du har frelst meg ved din Sønn, Jesus Kristus, - så stiller
jeg spørsmål: Kan det være sånn da? – blir ikke dette for enkelt?
Og hva ære blir så jeg stående igjen med? Ja, sånn stiller apostelen
Paulus spørsmålet: ”Hvor er så vår ros?” og så svarer han
– og hør det så langt inn sjelen du kan: ”- den er utelukket!”
Du vet, hvis det sto en på utsiden av døren der borte og du vred nøkkelen
om på innsiden, ja, så var vedkommende utelukket. Slik er det med
vår ros i frelsens sak. Det finnes ikke noen dør, hvor den kan få
slippe inn i himmelen. Det finnes nemlig bare en åpen, eller rettere
åpnet, dør dit, og det er Jesu Kristi Guds Sønns blod. Og det
blod det taler kun for syndere!
Da kan vi kanskje nærme oss og forstå noe bedre, hva som menes med
det som står i vers 7, her i teksten, når profeten lar Herren tale
igjennom seg, og sier: ”Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige
sine tanker og omvende seg til Herren!”
”Farvel du brede strede, du ser meg aldri mer!” Ja, vi kjenner tonen.
Men hva menes så med den brede strede? I Israel på Jesu tid, så var
det flust opp med tollere og syndere av alle slags, og skjøger tales
det stadig om; - var de på den brede strede – var de på den brede
vei som fører i fortapelse? Ja visst var de det! Men hva så med de
gudfryktige fariseere og skriftlærde? – hva med bibellæreren Gamaliel
som reiste seg i det høye råd og advarte mot forfølgelse av de kristne?
– hva med den fromme mann Nikodemus, som kom til Jesus om natten?
osv. – hva med dem – var de på den brede strede? Ja, det er nettopp
det som er saken! ”Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige
sine tanker.” Og hør Jesu ord til Nikodemus, når han presenterer
sine tanker om Jesus for Jesus: ”Jesus svarte og sa til ham: Sannelig,
sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se
Guds rike” (Joh. 3,3).
Du ser Han slår ned på det med det samme, - og hvorfor? Jo, fordi
det var her Nikodemus satt fast. Han trodde han kunne ha noen egne
tanker om Gud og Hans frelse som var rette, ut i fra seg selv. Uten
Den Hellige Ånd, uten den nye fødsel. Jesus sier jo selv: ”Ingen kommer
til Faderen uten ved meg!” Nikodemus kunne altså ikke vite noe sant
om Faderen, uten ved Jesus.
Men kan en, - slik som Jesaja skriver det her, - kalle disse fromme
gudfryktige menneskene for ugudelige og urettferdige? Det er jo her
vi tar anstøt! Hva er et ugudelig menneske? Det er rett og slett et
menneske som ikke er kommet i et rett forhold til Gud ennå. Det er
en ugudelig. Og hva er i Guds øyne et urettferdig menneske? Det er
et menneske som ikke står for Ham i Jesu Kristi rettferdighet! Og
til disse sier Han, - at de må forlate sine veier og sine
tanker, og i stedet vende om til Herren. Det er det samme som, når
det står, å legge sin sak i Herrens hånd.
Skulle jeg igjennom en farlig villmark som var ukjent for meg, så
hjalp det jo ikke, hva slags tanker jeg gjorde meg om det! – og det
ville jo være galskap å legge opp min egen løype, dvs. min egen vei,
igjennom. Nei, jeg ville legge min sak, altså det å komme velberget
igjennom villmarka, i en kjentmanns hånd. En som hadde gått igjennom
den før, og kjente veien.
Hør hvordan en har uttrykt det i en sang, når det gjelder den siste
reise: ”Si hvem skal vel over meg bringe? Hvor godt da til Jesus befale
min ånd Og barnlig å legge min skjelvende hånd I Hans, som har gått
gjennom dødsdalen før Og fjernet dens brodd og dens torner.” Han som
kjenner veien.
Det er hva det tales om her hos Jesaja, når den ugudelige og urettferdige,
- det er du og jeg det, slik som vi er i oss selv, - kalles til å
forlate våre tanker og veier, og omvende oss til Herren. Har Han gjort
det vanskelig for deg? Ja, dersom du ønsker å ha med deg en skreppe
med noe av ditt eget i, så blir det ikke bare vanskelig for deg, men
umulig, - for all din ros er utelukket! – som vi hørte
av Herrens ord. Men er du tvert imot av dem, som bare skulle ønske
du var forlatt alt, tilgitt alt, - ja, da er du nettopp det tomme
kar som Herren søker, - det tomme kar som Han kan få fylle med alt
sitt. Å, det å lære Herren å kjenne! – da blir det vitnesbyrd du kan
lese av Guds menn i Bibelen, også ditt eget vitnesbyrd: ”Ingen er
som du, Gud! – nei, det er ingen som du!”
Det er Faderen! – Han som er barmhjertighetens Far, altså,
selve opphavet til barmhjertigheten, medlidenheten, kjærligheten,
godheten osv. Han er det i sin egen person! – og det er dette som
er åpenbart oss i Jesus Kristus, Hans sendelse til oss, og Hans gjerning
for oss.
Hva tanker gjør nå du deg, og hva vei går egentlig du på? Fører det
helt frem, mon tro? – eller er du av dem som har omvendt seg til Herren?
Er du av dem som må si: ”Hvordan det nå går med meg, Herre Jesus,
det er, og det må være din sak alene, for jeg råder ikke med meg selv
i dette!” Det er et vitnesbyrd som vitner om, at du har lært deg selv
å kjenne i sannhet, og at du har lært Herren å kjenne i sannhet, -
nemlig at du er en synder fra isse til fot, en eneste masse av synd
og villfarelse, - og at Han på sin side er synderes venn og frelser,
- din stedfortreder for Gud, den som alene har åpnet deg adgang ved
sin gjerning, - din egen er jo som nevnt utelukket!
Slik taler Guds ord om det til slutt: ” - et bedre håp (dvs.
Jesus) blir ført inn, og ved det kan vi nærme oss Gud”
(Hebr. 7,19), - og videre: ”Derfor kan
Han (Jesus) også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved
Ham, da Han alltid lever til å gå i forbønn for dem” (Hebr.
7,25). .
Hvor
Gud meg fører, går jeg glad,
Han, ikke jeg skal råde;
Jeg alle tider kaller hva
Min Gud meg sender, nåde.
Han fører meg dog like hjem,
Så går jeg alltid trøstig frem
Og på Hans hjerte liter.
E.K.
|