Til frihet!

5 Mos. 26, 1 - 11

1. Når du kommer inn i det land Herren din Gud gir deg til arv, og du tar det i eie og bor der, 2. da skal du ta førstegrøden av all jordens frukt som du høster i det land Herren din Gud gir deg. Du skal legge det i en kurv og gå til det sted Herren din Gud utvelger for å la sitt navn bo der. 3. Du skal gå til den som er prest på den tiden, og si til ham: Jeg vitner i dag for Herren din Gud at jeg er kommet inn i det land Herren med ed har lovt våre fedre å gi oss. 4. Og presten skal ta kurven av din hånd og sette den ned foran Herrens, din Guds alter. 5. Da skal du ta til orde og si for Herrens, din Guds åsyn: Min far var en omvankende arameer. Han drog ned til Egypt og bodde der som fremmed med en liten flokk. Der ble han til et stort, sterkt og tallrikt folk. 6. Men egypterne fór ille med oss og plaget oss og la hårdt trellearbeid på oss. 7. Da ropte vi til Herren, våre fedres Gud. Og Herren hørte vår røst og så vår nød, vår møye og vår trengsel. 8. Og Herren førte oss ut av Egypt med sterk hånd og med utrakt arm og med store, forferdelige gjerninger og med tegn og under. 9. Han førte oss til dette sted og gav oss dette land, et land som flyter med melk og honning. 10. Her kommer jeg nå med førstegrøden av landets frukter som du, Herre, har gitt meg. - Så skal du legge det ned for Herrens, din Guds åsyn og tilbe for Herrens, din Guds åsyn. 11. Og du skal glede deg over alt det gode Herren din Gud har gitt deg og ditt hus, du og levitten og den fremmede som bor i ditt land.

«Til frihet har Kristus frigjort oss,» vitner apostelen Paulus. (Gal. 5,1).
Kan du tenke deg noe bedre å høre! - kan du tenke deg noe bedre formulert! Frigjort til frihet! Det er som smør på flesk. Det er som om han, når han kommer til disse ting, med hensikt smører tykt på, for om mulig å sette rett ord på, og virkelig få uttrykke i ord, det som hjertet flyter over av.

Svært mange som leser denne teksten i Moseboka tenker umiddelbart på offer; - vi må ofre! - og så beveger de seg innenfor den gamle pakt midt i dette at de bekjenner seg å høre til den nye, - å tro på og leve med Jesus! Men det er ikke mulig det! - du kan ikke leve under begge disse pakter på samme tid. Enten er det nådens pakt, den som også kalles pakten i Hans blod, - og da er det Jesus alene som gjelder, - eller så er det lovens pakt, den som også kalles Sinaipakten, og da er det ditt alene som gjelder. Og her må vi stanse opp for hva som blir forkynt oss og virkelig høre etter og forstå, - i begge tilfelle heter det alene! Dersom du strever med å oppfylle bud og krav så har du ikke Jesus med deg, da er du tvert imot pliktig etter Guds ord å oppfylle hele loven, med alle dens bud og krav. Det er dette som ikke har gått opp for så mang en!

Jesus innstifter nattverden og sier med klare ord til sine disipler, og til oss, - vi har det fremdeles skrevet i Bibelen vår: «Og Han tok et brød, takket og brøt det, gav dem og sa: Dette er mitt legeme som blir gitt for dere. Gjør dette til minne om meg! Likeså tok Han kalken etter aftensmåltidet og sa: Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere.» (Luk. 22, 19-20).
Er ikke denne pakt innstiftet av Herren selv? - og er det ikke denne pakt vi blir frelst ved? Er det så at du svarer bekreftende på det, så vil jeg spørre deg: Hvor hører du om din gjerning og ditt strev her? Jeg hører bare om et legeme som gis for meg, og om et blod som utgytes for meg! Jeg hører om en som gir! Når den nye pakt lyder så taler den om en som gir! Ikke som i den gamle pakt, en som krever! Og så gjentar vi: Du kan ikke leve under begge!
Altså har du som i din nød har måttet fly til Jesus kommet inn under den pakt hvor alt gis! - gis deg!
Høres ikke det bra ut? Jeg for min del må si: Det høres for godt ut til å kunne være sant! Og nettopp derfor begynner så mang en å legge noe til også.
Det er særlig to årsaker til at vi aldri gir oss inn under denne pakten i sannhet; - det ene er dette at vi ikke kan tro at Gud er så god at Han slik gir oss alt for intet. Det har sin grunn i vår naturs inngrodde mistillit til Gud!
Det andre er vår egenrettferdige naturs anstøt på dette uforskyldte. Vi blir jo satt helt til sides og må ta imot alt for intet; - vårt eget blir altså ikke regnet med, får ingen ros og oppnår ingen fortjeneste. Det svir i vår gamle natur dette! Derfor er vi også alltid tilbøyelige til å vende tilbake til vårt eget kjøds vei igjen og igjen. Vi tenker ut en mer rimelig vei enn Herrens! Men den fører altså i fortapelse! - for det er en vei helt uten Jesu fortjeneste!

Når vi skal se hva som står i denne teksten i Moseboka, så må vi nettopp gå veien om den nye pakt for å få en rett forståelse av det, - og det var også de som den gang så den rette betydning som ble frelst ved det.
I Joh. 15 taler Jesus noen forunderlige ord til sine: «Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre.» (Joh. 15, 4-5).
Her taler Han om å bære mye frukt! Ja, men da må det vel streves og arbeides? Nei, det står ikke noe om det her; - her står kun om å bli i Ham, for da...! Og hva det igjen vil si, å bli i Ham, det har Jesus selv utdypet for oss idet Han sier: «Bli i min kjærlighet!» - og hva det er for en kjærlighet det sier Han også i samme tilfelle: «Likesom Faderen har elsket meg,» - ikke noe mindre altså! - «har jeg elsket dere.» (Joh. 15,9). Tenk, likesom Faderen har elsket Jesus, er du elsket av Ham, - og det åpenbares deg på korsets tre!
I brevet til korinterne leser vi i samme tråd: «For det er Hans verk at dere er i Kristus Jesus, Han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning.» (1 Kor. 1,30).
Her leser vi altså at det er Hans verk, og ikke ditt eget, at du i det hele tatt tror på Jesus, og altså ved det er i Ham, - og at Han, Jesus, er blitt for oss alt dette vi leser om!
Les det en gang til og spør så om hva du ennå mangler for himmel og salighet! Du får svaret: Intet!

Den frukt du skal komme til å bære som en følge av at du blir i Ham, i Hans kjærlighet, - du kan da ikke mene at det er et offer du bringer Gud! Det er jo noe Han selv virker frem, - og det vet enhver som har levd med Herren en tid, at det skjer mer på tross av, enn på grunn av, oss!
Det vi leser i teksten vår i dag er nettopp et forbilde på det vi nå har talt om; - israelitten skal bære frem for Gud av den overflod Gud selv har gitt ham del i. Og så leser vi gjennom hele teksten, at Gud er den som handler til det gode. Det var Han som i sin tid hadde fridd dem ut av trelldommen i Egypt, - uten Hans inngripen ville de ennå ha vært der i sitt slaveri. Jamfør ordet vi leste fra Det Nye Testamente: «- det er Hans verk at dere er i Kristus Jesus!»
Og Guds ord går helt tilbake til dette folkets opphav, for å peke på at det var en nådeutvelgelse og intet annet; - Deres far, Abraham, eller Abram som han het på den tiden, var en omflakkende arameer, en avgudsdyrker fra Ur i Kaldea. Gud var den som stanset ham, talte til ham og opplyste ham! Det er altså Guds fortjeneste alene at det i det hele tatt finnes noe israelsfolk! Det minner Ham dem på.
Videre hørte Han deres bønnerop der i trelldommen og fridde dem ut ved Moses' hånd. Det var altså ikke de som ble styrket til å fri seg selv fra Faraos fangenskap, men det var ved Guds styrke gjennom denne ene mann! Her er Moses et forbilde på Jesus! Videre førte Han dem til et land hvor alt lå til rette for deres livsopphold på forhånd; - de trengte ikke å opparbeide et tilgrodd og vanskelig land, men det fløt allerede med melk og honning. Og så sier israelitten her, - og da skal vi høre godt etter: «Her kommer jeg nå med førstegrøden av landets frukter som du, Herre, har gitt meg!» (v.10a).
Det er vitnesbyrdet av en sann israelitt også i dag!

Hvordan skulle en kristen kunne tenke annerledes? Han er ikke en kristen! Han er forført! - han er fremdeles i trelldom i Egypt! - hvor han selv strever med å få jorda fruktbar.
Vi har fått alt for intet, og det er den velsignelse vi selv får stå i som flyter videre til andre og tilbake til Gud som takke- og lovsang! Vårt eget er bare i veien!

Vi leser i Det Gamle Testamente om tienden; - de skulle bringe 10% av alt det de selv fikk av Herren tilbake til Ham, så det kunne deles ut til de fattige og de som ikke hadde noe av en eller annen grunn; - Herren selv hadde jo ikke bruk for korn og kjøtt o.l., - og som allerede nevnt så er vi så snare til å stanse opp for det som vi oppfatter som våre offer, de 10%, de har du hørt om mang en gang, mens det er noe du slett ikke hører så ofte om i denne forbindelse, om noen gang i det hele tatt! - nemlig at du skulle få beholde 90% selv! - og altså av det du selv hadde fått!

Den som bringer noe annet offer til Gud, han havner inn under Kains dom, hvor det heter: «- til Kain og hans offer så Han (Herren) ikke!» (1 Mos. 4,5).
Derfor heter det også i Det Nye Testamente: «La oss derfor ved Ham (Jesus) alltid bære frem lovprisningsoffer til Gud, det er frukt av lepper som priser Hans navn!» (Hebr. 13,15).
Det står ved Ham, - og det fordi det er i Ham gaven er gitt oss, syndenes forlatelse og det evige liv. Det er gave som frembringer takk og lov! Har du ikke fått øye på gaven, så kan du heller ikke takke, - men om så bare et lite glimt av hva som er gitt deg i Jesus så begynner takken å boble frem!
Det er altså om å gjøre det da, at du får festet blikket på Ham, - som Han selv sier: «Bli i min kjærlighet!»

Av nåde alt jeg får
Hos Gud fra først til sist,
Av nåde leges mine sår
Av legen Jesus Krist.

E.K.