Sann omvendelse!

Esek. 18, 29 - 32

29. Men Israels hus sier: Herrens vei er ikke rett! - Er ikke mine veier rette, Israels hus? Er det ikke deres veier som ikke er rette? 30. Derfor vil jeg dømme dere, Israels hus, hver etter hans veier, sier Herren Herren. Omvend dere og vend dere bort fra alle deres overtredelser, for at ikke noen misgjerning skal bli dere til fall! 31. Kast fra dere alle deres overtredelser, som dere har gjort dere skyldige i! Få dere et nytt hjerte og en ny ånd! Hvorfor vil dere dø, Israels hus? 32. For jeg har ikke behag i at noen skal dø, sier Herren Herren. Så omvend dere da, så skal dere leve!

Guds kall til omvendelse er det vi møter her, - og da ikke et kall til den åpenbare verden, men til sitt folk.
Noen ville jo da kunne spørre: Men trenger Guds folk til omvendelse? - de er jo Guds folk!
Den anklagen kan en forkynner også møte på ofte: Du taler jo til Guds forsamling, - altså Guds folk, - som om de skulle være uomvendte!
Men det er fordi man ikke skjelner mellom den ytre og den sanne Guds menighet, - de levende greiner på vintreet som har forbindelse til roten, og de døde greiner, de som likesom bare henger på, men ikke har livsforbindelse.
Jesus taler jo alvorlig om det. (Joh. 15,1-2).

Slik var det også i den gamle pakts menighet, det jødiske folk, Israel, - bare en liten flokk, "de stille i landet," som hadde sitt liv i Gud, i denne store ytre menigheten.
Det var dem Herren tok seg av med trøst og oppmuntring, mens det samtidig lød doms- og omvendelsesbudskap til de andre.

Vi ser, og møter, det ofte i kristen sammenheng, dette synet at det er en ensartet menighet, - altså, at det kun finnes en "indre" menighet; - selvfølgelig er de kristne alle de som går i kirke og bedehus! Tror du det?
Men så blir jo forkynnelsen også deretter. Den går gjerne på at de må bli mer aktive, ikke bare sitte der, - slutte med dette og begynne med hint, gi mer til misjonene osv. Og kan hende er det rett det ofte, at du trenger slike formaninger, men hva hjelper vel det om det ikke er liv! Hva hjelper det om disse døde greinene begynner å henge blader på seg selv? - du har vel sett mange vakre juletrær i ditt liv, de kan virkelig stråle om det er rette person som har pyntet, men ikke noe av det stammer fra treet selv, det er bare hengt på! Noen dager senere tas pynten av, treet kastes ut, og noen uker etterpå er det ikke mye vakkert det som ligger der. Det er ingen forbindelse til rot, hvilket er døden!
Slik også med våre første foreldre på fallets dag allerede, de forsøkte å berge seg selv ved selvpåhengt drakt. Men det skjulte ikke noe for Ham som ser alt, og de ble vist ut av hagen.
Det er en alvorlig påminnelse for oss! - dette gjør bare situasjonen verre enn noen gang før! Og noe som vi ikke er så obs på: Hva om en annen ånd får blåse "liv" i disse døde greiner? Djevelen stiller mer enn gjerne opp for denne gjerning om han bare kan forføre noen ved det.

Med Luther kom reformasjonen, - men det var mange før ham, og også samtidig med ham, som klaget på forholdene i denne kirken og arbeidet for forandring, - men Luther fikk åpnet sine øyne ved Den Hellige Ånd så han så inn til sakens kjerne; - det ord, det budskap, som bringer liv og salighet med seg, det var jo det som manglet, det var det som var fraværende, - og ikke bare fraværende, men motstått og forfulgt over alt hvor det dukket opp.
Og en ting som vi skal merke oss da; - hvem var det Luther da fikk å stri med? - det var ikke med de døde greinene på vintreet som satt som "noen potetsekker på kirkebenkene" som det av og til sies, men med de døde greiner som var aktive i menigheten! - ja, nettopp med de mest aktive!

Det er ikke noe mål for oss å få dette opp og gå. Målet for Luther da, og det er også Herrens mål, det var å få formidlet liv til dem, å få formidlet livets ord til dem. For dersom du får reist opp mennesker til aktiv tjeneste i menigheten, uten at de har fått del i livet, så reiser du i virkeligheten opp en motstandshær imot Guds sanne menighet.
Forbilledlig er dette vist oss i Abrahams gang inn til trellkvinnen Hagar, for ved egen gjerning å oppreise seg en sønn, og Ismael, trellkvinnens sønn, han som er født til trelldom! - hvilket forferdelig uttrykk! (Gal. 4,24), - han begynte å forfølge Isak, han som var født etter løftet, og det ble to folk av disse som like til i dag har stått hverandre imot.

Du som sitter her nå, - er du født etter løftet eller har du reist deg selv?
Når det blir tale om ditt kristenliv, ser du da tilbake på et valg du tok f.eks. en bestemmelse, jeg bøyde meg, jeg gjorde, og så ett eller annet ved deg, - eller ser du på Jesus alene, det som Gud, Faderen, har gitt deg i Ham, de valg Han har tatt og de gjerninger Han har gjort, før noe av ditt?
Bare hør nå, og merk deg nøye disse uttrykk: Jeg bøyde meg! - jeg omvendte meg! - jeg døpte meg! osv. Er vi i stand til dette da?
Per Nordsletten sier i en sang, etter å ha gjort sine erfaringer: "Men akk, jeg har et kjød Som alltid gjør meg møye, Det er jo dømt til død, Men vil seg ikke bøye!"
Nei, det vil seg ikke bøye! - og det er jo nettopp hva Skriften vitner om det: "Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det." (Rom. 8,7).
Kjødet, det søker sitt eget i alt, - også når det velger fromhets vei, og likesom skal bli en Guds etterfølger.
Det som du og jeg så ofte vil ha opp og stå og gå omkring, - det er dømt til død! - det er nettopp det Han naglet til korsets tre!

Hør nå hva Herren sier til denne menigheten i teksten vår: "Få dere et nytt hjerte og en ny ånd!" (v.31).
Det var altså det som manglet dem, og det er det som mangler deg! - og hvordan vil du gå frem for å få til det?
Da begynner vi vel å skjønne noe! Vi kan nok forandre en del i det ytre, men hjertet er jo det samme, og ånden, menneskeånden, er jo den samme! Hva gagner det da, - det hele har jo bare tatt en ny form, - en har bare tatt på seg en maske, slengt om seg en kappe som skal skjule det som befinner seg i det indre.

Du ser at det de kranglet med Herren om her, det var hvilken vei som var den rette, - om det var Herrens vei eller om det var deres egne. (v.28).
Og ethvert lovisk sinn, ethvert sinn som ikke ved evangeliet er satt fri ifra loven, - og nå kan du jo prøve deg selv! - når det leser denne teksten: "- omvende dere, vend dere bort fra alle deres overtredelser. Kast fra dere alle deres overtredelser osv." - de tenker med en gang på egen gjerning, - men det er jo nettopp dere egen vei! Men her er tale om å vende seg fra sine egne veier til Herrens vei! - altså til en helt annen vei! Og Jesus sier jo like ut, med all den klarhet vi bare måtte kunne ønske oss, hvilken vei det da er tale om: "Jeg er Veien!" - sier Han.
Og så kan vi la det spørsmål Han stilte her her i teksten, gå ut til oss her og nå: "Er ikke mine veier rette Israels hus?"

Hør hvordan denne veien beskrives i Guds ord, - denne salige veien, salighetsveien, frelsesveien som Guds sanne menighet vandrer på, i dag som alltid: "Vi fór alle vill som får, hver til sin vei," - altså våre egen veier! Men hør nå denne Herrens forunderlige vei!: "Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme Ham!" (Jes. 53,6).
Er ikke dette en forunderlig vei? Din vei like inn i himmel og salighet, - det er at Herren lot den skyld som lå på deg, ramme Ham! Men da er jo veien ferdig den da, - da er det ikke mer å legge til eller trekke fra!
Vil du etter denne åpenbaring fortsatt vandre følelsesløs på syndens vei?

Jødene var et folk i trelldom under loven, og når de da gjorde så godt de kunne etter sine egne begreper og sin egen målesnor, så kunne de ikke forstå at Gud kunne kreve noe mer av dem. Og dersom de snøt og syndet noe, - ja, så ofret de gjerne noe ekstra da som skulle oppveie dette.
Det er også mye i den kristne forsamlings kollektkorg som ikke er annet enn avlat også. Men syndsforlatelse er ikke til salgs, det nye livet er ikke til salgs, - det kan bare fås for intet, av nåde blott!
Står ikke det klart for deg, så er heller ikke ditt hjerte rett for Gud! Ingen gjerning kan gjøre noe som helst fra eller til i ditt forhold til Ham. Det er bare én gjerning, - én eneste, som har virket noe i ditt forhold til Ham, og det er Jesu gjerning, den Han utførte for deg! - i ditt sted!

Da er det de som kan spørre: Men hva da med syndene som florerer iblant oss, og i oss, - skal ikke de påtales og dømmes? Paulus svarer på et slikt spørsmål: "Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den?" (Rom. 6,2).
Leve i den! Nei, vi lever ikke lenger i den, - vi kommer til Jesus med den, som den pest og den plage den er for oss nå, og vi tror på Hans ord og løfte, at Han har gjort opp med den én gang for alle, da Han naglet den til korsets tre!

Det jeg altså har forsøkt å forkynne deg, er at du er fri i Ham, nettopp der du sitter nå, men i deg selv bundet nå og for all evighet!

Synden deg plager
Netter og dager,
Dog, - du en evig rettferdighet har.
Jesus alene
Tvettet oss rene.
Pris være Lammet som syndene bar.

E.K.