Herren skal
stride!
2 Mos. 14, 1 - 22
1. Så talte Herren til Moses og sa: 2.
Si til Israels barn at de skal vende om og slå leir foran Pi-Hakirot,
mellom Migdol og havet, midt imot Ba'al-Sefon. Der skal dere slå leir ved
havet. 3. Farao vil da si om Israels barn: De farer vill i landet, ørkenen
har lukket dem inne. 4. Jeg vil forherde Faraos hjerte, så han forfølger
dem. Og jeg vil vise min herlighet på Farao og hele hans hær, og egypterne
skal kjenne at jeg er Herren. - Og de gjorde så. 5. Da nå kongen i Egypt
fikk melding om at folket hadde flyktet, skiftet Farao og hans tjenere
sinn mot folket, og de sa: Hvorfor gjorde vi dette og lot Israel dra bort
fra vår tjeneste? 6. Så lot han spenne for sin vogn og tok sin hær med
seg. 7. Han tok seks hundre utvalgte vogner og alle de andre vognene i
Egypt. Krigsmenn var det på dem alle. 8. For Herren forherdet Faraos,
egypterkongens hjerte, så han forfulgte Israels barn. Men Israels barn
drog ut med løftet hånd. 9. Så forfulgte egypterne dem og nådde dem igjen
da de lå i leir ved havet - alle Faraos vogner og hestfolk og hele hans
hær - ved Pi-Hakirot, foran Ba'al-Sefon. 10. Da Farao nærmet seg, så
Israels barn opp, og fikk øye på egypterne som kom etter dem. Da ble
Israels barn grepet av stor redsel, og de ropte til Herren. 11. Og de sa
til Moses: Fantes det ikke graver i Egypt siden du har ført oss hit for at
vi skal dø i ørkenen? Hvorfor har du gjort dette mot oss og ført oss ut av
Egypt? 12. Var det ikke det vi sa til deg i Egypt: La oss være i fred! Vi
vil tjene egypterne. Det er bedre for oss å tjene egypterne enn å dø i
ørkenen. 13. Da sa Moses til folket: Frykt ikke! Stå fast! Se Herrens
frelse, som Han vil sende dere i dag! For slik som dere ser egypterne i
dag, skal dere aldri i evighet se dem mer. 14. Herren skal stride for
dere, og dere skal være stille. 15. Herren sa til Moses: Hvorfor roper du
til meg? Si til Israels barn at de skal dra videre! 16. Og du, løft nå din
stav og rekk din hånd ut over havet, og du skal kløve det så Israels barn
kan gå midt gjennom havet på tørre bunnen. 17. Men jeg vil forherde
egypternes hjerte så de setter etter dere. Og jeg vil vise min herlighet
på Farao og hele hans hær, på hans vogner og hestfolk. 18. Egypterne skal
kjenne at jeg er Herren, når jeg viser min herlighet på Farao, på hans
vogner og hestfolk. 19. Guds engel, som gikk foran Israels leir, flyttet
seg og gikk etter dem. Skystøtten, som var foran dem, flyttet seg og
stilte seg bak dem. 20. Slik kom den mellom egypternes leir og Israels
leir. På den ene siden var den sky og mørke, på den andre siden lyste den
opp natten. Og den ene leir kom ikke innpå den andre hele natten. 21. Da
rakte Moses sin hånd ut over havet, og Herren drev havet bort med en sterk
østavind som blåste hele natten. Han gjorde havet til tørt land, og vannet
skiltes at. 22. Og Israels barn gikk midt gjennom havet på tørr grunn.
Vannet stod som en mur på deres høyre og på deres venstre side.
Mennesket tenker slik, at det å
ha med Guds ord å gjøre, ta imot det og følge Herren, - det er farlig, det
får slike kostnader. Og det er jo også mer sant enn et verdslig menneske
kan forstå, - det koster det gamle menneske i oss, det som Skriften
omtaler som kjødet, - livet!
Du hører også israelsfolket her: "Hvorfor har du gjort dette mot oss og
ført oss ut av Egypt?... Det er bedre for oss å tjene egypterne enn å dø i
ørkenen." (v.11-12).
Du ser, de så på det som unne berge deres liv, nemlig å tjene
egypterne! - å følge Herren ville ende i død i ørkenen.
Mang en som har lagt ut på veien
til himmelen, kan komme på den tanke: - å hvor godt det ville vært å bare
drive med verden, spise av alt det den har å by på, og slippe all den møye
som følger med en kristen bekjennelse! - det er jo ofte som selve døden.
Du kjenner til denne stadige kamp inne i deg, kampen mellom kjød og ånd,
som Skriften taler om, dette inderlige avhengighetsforholdet til Jesus,
for i det hele tatt å bestå, - og dersom du virkelig lever med Ham, så
møter du også stadig denne forakt og hån fra verdens side, å bli miskjent,
å ikke bli regnet med i det gode lag, å måtte stille sist i køen osv., -
det er ikke bra for karrieren å ha en klar kristen bekjennelse.
Og så er det mange da, som vil vende tilbake til "Egypt," om ikke helt og
fullt så iallfall dette å komme på godfot med dem.
Det er en farlig tanke for en kristen, for verden forsoner seg nemlig ikke
med deg, uten at du gir den noe!
Egypterne kunne aldri komme på godfot med israelsfolket så lenge de
vandret rakt mot Kana'ans land, - nei, de var etter dem, for å føre dem
tilbake til Egypt! - tilbake til tjenesten i Egypt!
Verden verken kan eller vil akseptere deg, så lenge du bekjenner deg som
en som er på vandring mot himmelen, - for det innebærer også en dom over
verden.
Når jeg bekjenner meg som en kristen, så feller jeg samtidig dom over
denne verden; - jeg sier da, at denne verden ikke har og ikke kan gi meg
det jeg virkelig trenger, - det er ikke noe her som kan berge meg, tvert
imot, verdens skikkelse forgår, - ikke engang det beste den kan varte opp
med av åndelighet og religiøsitet holder, - jeg tror på frelse i Jesus
Kristus alene!
En slik bekjennelse vil alltid koste, også her i Norge!
Saken er at vi har et forkjært
syn på dette, så lenge vi ikke er opplyst ved Den Hellige Ånd! Det er ikke
det å ta imot Guds ord som er farlig for oss, men å stå det imot!
Skal jeg våge å ta imot Guds ord?
En burde heller spørre: Våger du å la være? Ja, våger du å gå så mye som
et skritt lenger, - våger du å la klokka tikke minutt etter minutt, uten å
være overbevist om, at din sak med Gud er i orden?
Guds ord fremstiller jo dette så klart; - den ene vandrer med Guds
beskyttelse omkring seg, og en åpnet himmel over seg, - den andre vandrer
ubeskyttet mot alle farer omkring seg, og Guds vrede over seg!
Om en vandrer med Gud, så er en ikke nødvendigvis beskyttet mot all ulykke
som kan ramme her i verden, nei, ikke engang mot fysisk død, - men mot det
som vil rive deg bort fra den åpnede himmel, og målet for vandringen.
Det er som med Israel og Egypt her i teksten. Israelsfolket hadde gått ut
av Egypt på Herrens ord, - i virkeligheten så var det bare et fåtall av
dem som hadde gjort det, de fleste av dem hadde bare latt seg lede ut, -
men likevel, Guds velsignelse var over dette folket for de få troendes
skyld, - og så var det altså en hel del av dem som ville vende tilbake til
det land og det folk som hadde Guds dom og forbannelse over seg!
Har du ikke lest hva Skriften forkynner om verden?
Vi ser her det fryktelige
resultat av å stå Guds ord imot: "Jeg vil forherde Faraos hjerte!"
(v.4a).
Det var også en i Jesu disippelflokk som sto Hans ord imot, ikke tok imot
det og ikke bøyde seg for det; - og så leser vi om Judas: "Da fòr Satan
inn i Judas!" (Luk. 22,3; Joh.
13,27).
Det er forherdelsen! - enden på det å stå Guds ord imot.
Farao måtte da gjøre det som Satan ville, og det ender alltid med døden, -
han er dødens fyrste, og har følgelig ikke noe annet å gi enn døden! Slik
endte det jo også med Judas!
Men du som opplever kampen som en
kristen, som må rope til Jesus, over deg selv, - din synd og svikt,
kanskje fiendtlige omgivelser fordi du vil følge Ham, nød for ufrelste i
familien din, alt det skremmende som du ser i verden omkring deg i dag
osv., - hør hva som står her, hør hva Han sier til sin tjener Moses:
"Herren skal stride for dere, og dere skal være stille."
(v.14).
Og så ser du hvordan Gud drar omsorg for dem, og sørger for dem: "Guds
engel, som gikk foran Israels leir, flyttet seg og gikk etter dem.
Skystøtten, som var foran dem, flyttet seg og stilte seg bak dem. Slik kom
den mellom egypternes leir og Israels leir. På den ene siden var den sky
og mørke, på den andre siden lyste den opp natten. Og den ene leir kom
ikke innpå den andre hele natten."
(v.19-20).
Og så fører Han dem like i redningen, på en vei ingen hadde tenkt, - det
var jo nettopp det som tilskyndet Farao til å dra ut etter dem, leser vi,
- de trodde de hadde fart vill i ørkenen! Altså, Herrens vei, så for dem
ut som en villfarelse!
Det kan det snart se ut som for deg også, om du begynner å anvende dine
egne tanker på det.
Vi er kalt til å følge Ham, stole på Ham! - da skal også vi se, at Han har
vei der ingen veier finnes.
Se på Farao og hans hær som famler der bak i blinde, og vet ikke at det
som hindrer utsynet for dem er en Herrens engel
(v.19-20).
Men Israel gikk tørrskodd gjennom havet!
- Og du og jeg, vi blir urolige kanskje, bare fordi en fattig politiker
ønsker å gjøre det vanskeligere for de kristne i landet.
Hør et spørsmål fra Herren her: "Hvem er du, at du frykter for et menneske
som skal dø, for et menneskebarn som skal bli lik gress."
(Jes. 51,12).
Hørte du hvordan spørsmålet begynte? "Hvem er du?" Altså, er du et Guds
barn? - er du en av dem som har tatt din tilflukt til Jesus, - hvorfor
frykter du da? Det blir ofte for en, som sangeren sier: "Jeg står for Ham
som allting vet, Og slår mitt øye skamfull ned!"
Hva var det som ble redningen for israelsfolket her, - hva var det Gud
førte dem gjennom? - jo, det Røde hav! Blodet! - Jesu Kristi dyre
blod, det er det hav Han har kastet og druknet all vår synd i! Dette hav
kan ikke noe menneske ta seg gjennom, - det blir som med egypterne, det
ble deres bane.
For Israel ble det åpnet og de ble ført igjennom!
Slik må det også være for oss, - det må bli oss åpenbart, hvor veien går!
- verdien av Jesu Kristi blod, av Jesu Kristi verk, ved hvilket Gud er
forsonet med alle mennesker! - også med deg!
Men så lenge du ikke ser dette, så gagner det deg ikke! Du går fortapt
selv om alt var ferdig, - alt var fullbrakt, for å bruke Jesu egne ord.
Du må høre ordet om Jesus, ordet om korset, ordet om blodet, den kostbare
pris som alene har åpnet et stengt Paradis.
Som Gud ville frelse Israel ut av trelldommen i Egypt og føre dem til
løfteslandet Kana'an, så vil Han også frelse oss. Og Han kom selv for å
føre oss ut!
Så la oss høre ordet også til oss, når det gjelder vår frelse: "Herren
skal stride for dere, og dere skal være stille."
(v.14).
Vi må videre frem,
Her er ikke vårt hjem,
Vi er gjester på fremmede strand,
Og vårt jordiske hus
Snart skal legges i grus,
Vi må flytte fra skyggenes land.
E.K. |