Glem ikke!
5 Mos. 8, 7 og 11 - 18
7. Når Herren din Gud fører deg inn i et godt land, et land med rennende
bekker, med kilder og dype vann, som veller fram i dalene og på fjellene,
11. da vokt deg for å glemme Herren din Gud, så du ikke tar vare på Hans
bud og Hans forskrifter og Hans lover, som jeg pålegger deg i dag. 12. Når
du kan ete og blir mett og bygger gode hus og bor i dem, 13. og ditt
storfe og ditt småfe økes, og ditt sølv og ditt gull økes, og all din
eiendom økes - 14. vokt deg at du da ikke opphøyer deg i ditt hjerte, så
du glemmer Herren din Gud, som førte deg ut av landet Egypt, av
trellehuset. 15. Han er den som ledet deg i den store og forferdelige
ørken blant giftige slanger og skorpioner og på tørre ødemarker, hvor det
ikke fantes vann. Han lot det strømme vann ut for deg av den hårde
klippen, 16. Han gav deg manna å ete i ørkenen, en mat som dine fedre ikke
kjente, for å ydmyke deg og prøve deg og så til sist gjøre vel imot deg.
17. Si da ikke ved deg selv: Det er min kraft og min sterke hånd som har
vunnet meg denne rikdom. 18. Men kom Herren din Gud i hu! For det er Han
som gir deg kraft til å vinne deg rikdom, fordi Han vil holde sin pakt som
Han med ed har inngått med dine fedre, som en kan se den dag i dag.
"Som en kan se den dag i dag," skriver Moses her; - da har
Israel vært i trelldom i Egypt i 400 år, og Gud har bevart dem og holdt
dem oppe som folk.
Og vi kan i dag, mange tusen år etter dette, si det samme som Moses sier
her: "Som en kan se den dag i dag!" Israel - jødefolket - er på alle folks
lepper; - det er snart ikke en nyhetssending på radio eller TV, snart ikke
en riksavis som kommer ut, uten at vi minnes på dem. Gud har ført
dem tilbake til sitt land, etter flere tusen år i utlendighet, hvor de har
vært forfulgt og forsøkt utryddet av snart alle folk de har bodd iblant, -
i dag står de frem bevart som folk.
Vil du ha bevis for at Gud i det hele tatt er til, så se på jødene, har en
sagt.
Men det er ikke jødefolket i seg
selv, som er interessant her, - men Han som ga løfte til fedrene! Det er
Han vi trenger å få åpnet våre øyne for. Han som er trofast, selv når vi
er troløse (2 Tim. 2,13).
Men dermed er det ikke sagt, at vår troløshet ikke får konsekvenser for
oss; - troløshet vil jo si, at vi forlater Ham som er trofast, og dermed
også Hans trofasthet, og så begynner vi som enkeltmennesker og folk å
bygge på en annen grunn; - på en annen grunn enn Guds trofasthet!
Hvordan skal det gå? - det ser vi vel etter hvert, både når det gjelder
land og folk. Men Gud er trofast! - Han har ikke forandret seg; - og denne
trofasthet viser seg i, at Han ennå i dag kaller på oss: Vend om og ta
imot frelse! - for vel ble jødene bevart som folk, men den evige frelse
tapte de, - for den ville de ikke ha.
Hva hjalp det, om de fikk det aldri så godt her på jord, om enden på det
er en evig fortapelse? - eller, som Jesus sier: "Hva gagner det et
menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel?"
(Mrk 8, 36).
Se på det du har; - kanskje
har du et fint hjem, fylt opp med noe av det beste, som er å få tak
i. - kanskje en god inntekt også, - se på det, - er det noe av dette
som kan hjelpe deg, enn si, berge deg, med tanke på evigheten? Nei,
ikke om det så strømmet milliarder inn på din konto hver dag.
Og det er nettopp denne konsekvens, Han advarer oss imot her: "Vokt deg at
du da ikke opphøyer deg i ditt hjerte, så du glemmer Herren din Gud"
(v.14a).
Verden er beskrevet i teksten
her; - jeg skal lese det, og så får du se om du kjenner den igjen: "Han er
den som ledet deg i den store og forferdelige ørken blant giftige slanger
og skorpioner og på tørre ødemarker, hvor det ikke fantes vann"
(v.15a).
Nei, dette er da vel ikke en rett beskrivelse av verden i sin helhet, vil
mang en si; - her er jo frodige marker og fin natur - "Se Norges
blomsterdal," osv., - men dette er verdens åndelige tilstand; - en ørken
hvor det ikke finnes vann! - altså livsgrunnlag!
Livsgrunnlaget ble borte, den dagen mennesket falt, - som Gud også hadde
forutsagt: "Den dagen du eter av det, skal du visselig dø!"
(1 Mos. 2,17).
Det beskrives som at vi har forlatt kilden med det levende vann, Herren
(Jer. 17,13),
og hogd oss ut sprukne brønner som ikke holder vann (Jer.
2,13).
Det finnes altså ikke noe i denne verden, som vi klynger oss så til, som
kan gi oss livet, og bli til frelse for oss; - ikke noe!
Men Israel var Guds folk, og derfor
var de ikke overlatt til seg selv, der ute i ørkenen; - det var en
som fulgte dem. Og Han ga dem en hyrde, Moses, som skulle føre dem
til målet. De kunne altså bare legge alle bekymringer til sides, og
overlate det hele til ham, - og Herren Han lot det strømme vann ut
av den hårde klippen, som vi leser her (v.15b),
og ga dem manna å ete (v.16a).
Ikke engang klærne eller skoene på deres føtter ble slitt på 40 år!
Dette skal du minnes, sier Herren, når du kommer inn i det rike landet,
så du ikke skal tenke og tro, at det er det som holder deg i live,
- men Hans velsignelse!
Vi vet hvordan det gikk med
jødefolket, - de falt ifra og glemte nettopp dette igjen og igjen, - og da
Jesus, Herren selv, står midt iblant dem, så heter det: "Da Han så folket,
fikk Han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får
uten hyrde" (Mt. 9,36).
Hva ser Han, når Han ser vårt folk i dag? Og legg merke til, hva som står:
de var ikke bare, åndelig sett, i en elendig tilstand, men de var
herjet! - ille medfarne, som det også heter; - noen hadde altså
herjet dem, - fart ille med dem! Ja, der hvor Herren ikke får være hyrde,
der er det an annen som går frem, og det er en hård herre å tjene!
Gud sørget altså for sitt folk, -
midt i denne ørkenen, mottok de det som det ikke var noe grunnlag for der.
De holdtes altså i live, ved Guds under. Et hvilket som helst annet folk
ville ha gått til grunne. Så hører vi da Jesu ord, der hvor Han taler til
den samaritanske kvinne ved Sykars brønn: "...den som drikker av det vann
jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham,
blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv"
(Joh. 4,14).
Ser du kilden som springer frem midt i ørkenen? - til evig liv! Like før
har Jesus kalt det, det levende vann!
(v.10).
Og, om du kunne se det nå, - det er dette som frelser deg, ja, det
er dette som er gitt deg til frelse! - ikke alt ditt eget strev og
all din "kristendom!" - og så visst ikke sølv eller gull eller materiell
velstand!
Han minner deg om det, her i denne stund. Hvor befinner du deg hen? - Har
du gjort nettopp dette; - forlatt kilden med det levende vann, Herren! -
og hogd deg ut dine egne brønner! Dine egen åndelighet, godt understøttet
av Herren, som du trøster deg ved. Eller kanskje du aldri har smakt av
denne kilde i det hele tatt! Det Herren sier, er: "Kom i hu, hva som er
gitt deg til liv! - eller rettere: hvem som er gitt deg til liv!
Jesus holdt måltid med sine
disipler, og "mens de nå holdt måltid, tok Jesus et brød, velsignet og
brøt det, gav disiplene og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme. Og Han tok en
kalk, takket, gav dem og sa: Drikk av den alle. For dette er mitt blod,
den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse"
(Mt. 26,26-28).
Å, at vi skal være så trege til å høre dette! - at livet, det evige, er
gitt oss i det Han rekker oss! Det som vi gjerne leter etter i oss selv,
det har Gud gitt oss i Ham, vitner Ordet. Han er vår frelse!
Når du leser jødefolkets
historie, så er det ingen grunn til at de skal stå i sentrum; - det
er Guds trofasthet som stråler frem. - Like lite er det grunn til at de
troende skal stå i sentrum, - også der er det Guds trofasthet som stråler
frem; - derfor skal de også synge i himmelen, som Åpenbaringsboken viser
oss på forhånd: "Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene på den,
fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og
tunge og folk og ætt" (Åp. 5,9).
Nå ser de fullt ut, hva frelsen har sin årsak i: Du ble slaktet!
Og det holdt altså for hver stamme og tunge og folk og ætt! - akkurat som
Johannes vitner i sitt brev: "Og Han er en soning for våre synder, og det
ikke bare for våre, men også for hele verdens"
(1 Joh. 2,2).
Jeg vet jo ikke om du hørte det,
men det var din frelse som ble forkynt deg nå!
"Når Herren din Gud fører deg inn
i et godt land, et land med rennende bekker, med kilder og dype vann, som
veller fram i dalene og på fjellene, da vokt deg for å glemme Herren din
Gud" (v.7 og 11a).
Vokt deg for å glemme, hva (hvem) som er gitt deg til liv!
.
Jeg vil ikke tigge lenger
Der hvor intet er å få.
Makt og ære, gods og penger,
Si, hvor langt kan de vel nå?
Da jeg var i sjelenød,
Var den hele verden død.
Ingen kunne, ingen ville
Hjertets dype lengsel stille.
E.K. |