|
Han
er lyset!
Joh. 8, 12
12. Igjen talte
Jesus til dem og sa: Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal
ikke vandre i mørket, men ha livets lys.
Igjen talte
Jesus til dem! I dette åpenbares igjen for oss Guds tålmodighet, langmodighet
og vilje til å frelse, også dem som står Ham imot. Det minner oss
om de mange utsagn f.eks. i det Gamle Testamente, som i Jes. 65,2-3:
"Hele dagen bredte jeg ut mine hender til et gjenstridig folk,
som går på den vei som ikke er god, og følger sine egne tanker, til
et folk som stadig krenker meg rett opp i ansiktet, som ofrer i hagene
og brenner røkelse på teglsteinene osv."
Les
gjerne versene om igjen, og stans vel og lenge for hva slags folk, og hva
slags gjerninger som fulgte det folk Han hele dagen strakte ut sine hender
til!
Og så leser vi i vår tekst altså: "Igjen talte Jesus til
dem og sa." Det er den samme Herre som til alle tider har søkt menneskets
frelse - Han som har båret over med, som har latt seg krenke, ja som til sist
har gitt sitt liv for at vi skulle leve. Og her ligger selve årsaken til
at Herren har kunnet bære over med, og ikke har måttet fullstendig utslette denne
syndige og falne skapning som krenker Ham like opp i ansiktet - mennesket, - Han
skulle selv gi sitt liv til en soning for våre synder. Har
Herren da spart på noe, når det gjelder din frelse?
Begynner du å se noe av
dette, da bekreftes nettopp hva Jesus sier her: "Jeg er verdens lys!"
Han er lyset fra Gud - Han er lyset over Gud, så du ser Ham
- og Han er ved det verdens lys, lys for verden.
Det var Jesu primære
oppgave, å lære oss Gud å kjenne, dvs. føre oss tilbake til Ham, og det ved å
åpenbare seg som den frelser "som sparte seg ei, men allting Han ofret for
meg." Han er Guds lys, og Han er verdens lys! Det vil si, at
Han er det lys Gud har gitt oss til å kjenne seg selv. Den som virkelig ser Jesus,
ser Faderen (Joh.14,9).
Jesus taler kraftige ord, og taler dem like ut, uten hensyn til at mennesker anså
Ham både for stormannsgal og besatt. Her står en tømmermannssønn fra Nasaret (hedningenes
Galilea) frem og sier ting som: "Jeg er verdens lys!" "Jeg er verdens
frelser!" "Jeg og Faderen vi er ett!" "Den som følger meg...
skal ha livets lys!" o.l. Og det er dette konsekvente ved Jesus, som
både sier oss hvem Han er, nemlig: Sannheten! og som mennesket reagerer
så kraftig imot, fordi det stiller deg på et helt konkret valg. Her er ingen mulighet
for å bukte seg utenom, til egen fordel. Dvs. det man tror er til egen fordel.
"Du velsignede skoddeheim," som en stor dikter har sagt. Vi elsker "skoddeheimen,"
hvor ting ikke er helt klare, og helt avgjorte, så vi kan jukse
oss videre på ett vis, uten oppgjør og uten omvendelse. "Igjen
talte Jesus til dem!" Det var nettopp hva Han gjorde - Han talte!
Han appellerte ikke. Dvs. Han talte ikke til fornuften - "Du forstår
vel at når osv. osv." Det var i tilfelle bare for å gjøre dem oppmerksom
på, hvor lite deres egne tanker dugde, noe som igjen førte til selverkjennelse.
Nei, Han stilte frem for dem, sannheten og løgnen, mørket
og lyset, og sa: Slik er det!
Dette er mennesket i sin falne
stand meget lite glad i, bl.a. p.g.a. det forannevnte, men også fordi mennesket
da blir stående aldeles uten ære for Gud. Det har da ikke noe annet igjen - der
hvor lyset er sluppet til - enn et påtrengende, og aldeles nødvendig, frelsesbehov.
Det er jo ikke mye å skryte av! Ikke noe å rose seg av! Hvordan
skal jeg kunne leve med det? Det er den trange port, og den smale vei, på hvilken
mennesket finner sin frelse.
De følger da ikke lenger sine egne tanker,
som de jøder vi leste om hos Jesaja, men lyset! Appellen
fører til, at mennesket tror det selv har kommet frem til slutningen, eller
i alle fall selv har forstått det, nå når det bare fikk det skikkelig forklart,
slik som f.eks. all appellforkynnelse i frelsessaken fører til, at mennesket tror
det selv har bidratt i sin frelse, og derfor sier: "Jeg har
tatt et standpunkt for Jesus!" "Jeg har omvendt meg!" "Jeg
har bøyd meg!" "Jeg har døpt meg!" o.l. Ja, du legger nok
merke til det lille, men betydningsfulle ordet på tre bokstaver som går igjen
her. Jeg!
En kristen derimot, må erkjenne og bekjenne, midt imot sitt
protesterende kjød, at dette er av Gud alene! Hva jeg selv eventuelt skal
ha bidratt med, blir mer og mer en gåte.
Visst bestemte jeg meg, og ja visst
bøyde jeg meg osv., men hvor lenge bar denne min viljesbeslutning? Jeg
har i lyset fått se og erfare, at ingenting kan bygges på den dvs. på meg.
Han har ført meg til erkjennelse på de mest underlige veier, som jeg nok ikke
kan forstå fullt ut, før i himmelen en dag. Min frelse er en Guds sak alene.
Han har gjort det! Mitt eget har bare vært i veien for Gud. Jeg har bare
trettet Ham med mine synder, og voldt Ham møye med mine misgjerninger (Jes.43,24). Jeg
er verdens lys! sier Jesus her, og på denne tale følger så et veldig løfte: "Den
som følger meg skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys."
Legg merke
til at du her kun får Hans ord! Du får ikke noe bevis på forhånd. Han taler
dette til deg! Hører du hva Han sier? Du har fått Hans ord! det hører du
vel? Men du får ikke noe mer! Dette Han taler til deg er en forpliktelse.
Og det er ikke som du ofte får det fremstilt i så mye "kristen" forkynnelse,
du som må forplikte deg på noe - det er Han som forplikter seg!
Han gir deg jo et løfte, som du hører. Og Han sier ikke engang: "Den
som vil følge meg!" men: "Den som følger meg!"
Den som altså er kommet i den salige stilling, at han faktisk følger Jesus, han
skal også få ha livets lys, og slippe å vandre i mørket. Men som vi da - forhåpentligvis!
- ser, så følger en da et lys utenfor seg selv. En har da gitt opp sitt
eget, som ubrukelig materiale, en har m.a.o. "mistet sitt liv" (Mt.16,25).
Ja, dette er virkelig dødens vei for alt kjød. Legg
merke til at når Jesus kaller på mennesker, og "appellerer," med et
"Kom til meg!" eller "Kom hit!" så følger det alltid en grunn
på. "Kom til meg! - For jeg er verdens lys!" "For jeg er
den som Gud har sendt!" "For jeg er den som gir hvile!" For jeg
er verdens frelser!" "Frykt ikke! Det er jeg!" osv. Alltid dette
"Jeg er!"
Du ser, Han "appellerer" ikke slik, at
du blir stående igjen med noe av ditt eget, men med Ham! Alt det Han her sier,
er lys over Ham. Det kastes lys over Hans person, så du skal bli
stående igjen med det.
Derfor, har dette å følge Ham, alltid en grunn utenfor
oss - en grunn i Ham! Det er riktignok jeg som følger Ham, men det
er fordi "Han er mitt lys!" "Han er min frelse!" og den som
har kommet langt i erkjennelse vil rett og slett si: "Fordi Han er Jesus!"
Her er det samsvar mellom Jesus og Hans troende. De vandrer i sannheten.
Hans "Jeg er," besvares av dem med deres "Han er." Et
menneskes omvendelse og frelse, har altså ikke sin grunn i, at menneskets fornuft
til sist har kommet til den slutning osv., men i lys! Lys fra himmelen!
Jesus Kristus selv! Han er min overbevisning! Og jeg er en troende, akkurat
så lenge som dette lys skinner for meg. Så lenge dette lys skinner for meg, følger
jeg Ham - idet dette lys ikke lenger skulle skinne for meg, er jeg overlatt til
meg selv og mine egne tanker dvs. mørket.
Hvordan står det så til med
den kristne menighet i dag? er den så fattig, blind, ussel og naken i seg selv,
at den følger dette lys? eller følger den sitt eget lys? slik som israelittene
det klages over i Jesajas bok?
Stans bare et øyeblikk for dette store alvor:
det var disse - etter sine egne tanker gudsdyrkende israelitter - som endte opp
med å sage Jesaja, Guds utsendte profet, i to! Det var like så mennesker i den
samme situasjon, som endte opp med å korsfeste Jesus, Guds Sønn!
Hva lys følger
menigheten? Det er ikke et likegyldig spørsmål, forstår vi vel da? "I
ditt lys ser vi lys!" (Slm.36,10).
Vend det også da om, og spør: Hva da, om det ikke er i Hans lys vi vandrer? hva
"lys" vandrer vi i da?
Jesus sier et sted: "Se til, at lyset
i deg ikke er mørke!" (Luk.11,35).
Og i Joh. 11,10: "Men den som vandrer om natten, han snubler, fordi
lyset ikke er i ham." Måtte du og jeg få ta dette til oss i dag! måtte Guds
menighet få ta til seg dette i dag! uten dette lys snubler vi! Det må være
så velment, og så åndelig, det bare vil og kan: Vi snubler! "Jeg
er verdens lys!" Vår
formørkede forstand
Kan jo ikke sannhet kjenne,
Uten din den gode Ånd
Vil sitt lys i oss opptenne;
Godt å tenke, tale, gjøre,
Dertil må din
Ånd oss føre. E.K.
|