|
Marias lovsang
Luk. 1, 46
- 55
46. Og Maria
sa: Min sjel opphøyer Herren, 47. og min ånd fryder seg i Gud, min
frelser, 48. fordi Han har sett til sin tjenerinne i hennes ringhet.
For se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig 49. fordi Han
har gjort store ting mot meg, Han, den mektige, og hellig er Hans
navn. 50. Hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter
Ham. 51. Han gjorde storverk med sin arm, Han spredte dem som var
overmodige i sitt hjertes tanker. 52. Han støtte mektige ned av deres
troner og opphøyet de små. 53. Hungrende mettet Han med gode gaver,
men rikfolk sendte Han tomhendte bort. 54. Han tok seg Israel, sin
tjener, for å komme i hu sin miskunn, 55. - slik Han hadde talt til
våre fedre - mot Abraham og hans ætt, til evig tid.
Marias lovsang,
som den kalles - og jo faktisk er denne teksten. Hun priser i sannhet
Gud, for Han har sett til henne i hennes ringhet. (v.48).
Her har alltid den sanne lovsang sitt utspring. Den kan aldri manes
frem. Det blir i tilfelle bare en svak og ufruktbar etterligning, som
om du erstatter virkelige blomster med kunstige. Det kan ligne, og er
etter hva øyet umiddelbart ser, vel så fint, men det er dødt
- det er uten liv.
Ikke så når et menneske bevisst på sin egen ringhet,
får et møte med den levende Gud, og opplever at en står i gunst
hos Ham. En blir ute av seg som Maria her, og må uttrykke det på en
eller annen måte. Så strømmer takken og prisen til Ham, ut av et
hjerte som har fått ett glimt inn i sannheten - fordi sannheten var
så uventet: Han er full av nåde hva min person angår - Han har
bevist meg det på korsets tre!
Så blir det som med Maria: «Min sjel opphøyer
Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.» (v.46-47).
Tenk menneske! Gud er din frelser! Og Han enser
ikke din ringhet. Tvert imot så er det nettopp den som påkaller Hans
medynk og trang til å gripe inn. Hva synden har gjort med oss, det
er Hans sorg, og synden i seg selv, det er Hans fiende - ikke vi,
med mindre vi slutter bevisst forbund med nettopp den. Ingen ringhet,
ingen synd, ingen fattigdom kan hindre Guds gave og nåde, der hvor et
menneske begynner å få øynene opplatt for det, og ved det vender
seg til Ham som de til nå har vandret med ryggen imot.
Gud - der hvor Han rett erkjennes - er menneskets fryd!
Den fryd i ånden som Maria her nevner, den frelsesfryd som
David i sin salme (51,14) omtaler, har sin grunn nettopp i denne
erkjennelse. Tenk om mennesket visste det!
Problemet
(vårt problem) er åpenbart også her i Marias lovsang - det er vår
innbilte mektighet og rikdom, som har nettopp overmot som frukt. At
det er en innbilt rikdom avslører Jesus for oss i forbindelse med
Hans tale til Laodikeamenigheten i åpenbaringsboken: «...du
sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød - og du vet
ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.»
(Åp. 3,17).
Men hvem vil erkjenne denne sannhet som Herren forkynner
om mennesket - at du er ussel! ynkelig! fattig! blind!
naken! Prøv å ta deg tid til å stanse noe for hvert av disse
begrepene - smak på dem. Er det noe din natur liker?
Nei, hele verden raser imot dette - derfor er det også
så få som får oppleve Herrens fryd. Og derfor lages også
så mange etterligninger, i forsamlinger hvor ordet om synd og nåde
ikke har noen plass.
Så kan det se ut som brusende gledesuttrykk, men hva
springer det frem av? Det samme som hos Maria her?
Årsaken
til at denne lovsangen sprang ut i Marias hjerte, hadde ganske enkelt
sin grunn i at Herren hadde åpenbart seg selv for henne. Det er hva
vi trenger - å se mer av Ham - å vokse i nåde og kjennskap til Ham.
(2 Pet. 3,18).
Mange tenker at skal det bli skikk på menigheten så må
det forkynnes mer lov - så må loven legges tungt innpå den enkelte.
«Uten åpenbaring blir folket tøylesløst,» sier
Ordspråkene 29,18. Åpenbaring av hva? Blant annet av, at den lov som
står for meg - arme menneske - som et uoverstigelig fjell, den har jeg
oppfylt i Ham! «Lykkelig den som holder loven,» sier også
Salomo..
Ikke
noe av dette kan falle på plass for deg, uten at du ser Ham som Maria
fikk budskap om - Sønnen hun skulle føde. I Ham er Guds nåde mot
mennesket samlet som i en sum. Han er Guds nåde!
Som du igjen ser - også i denne velsignede teksten - er det de små,
de hungrige, de ringe, med andre ord de elendige, Herren tar seg av.
Hvorfor har du da så vanskelig for å tro at det gjelder deg? Du som
kan hende har stupt i synd, i fall, i all slags elendighet, under dine
mange forsøk på å tilfredsstille lovens krav. Kan hende har du
aldri hatt den tanke, at du skal tilfredsstille loven - nei da,
du vil bare prøve å være slik som Gud vil ha deg. Men det
er nettopp å ville tilfredsstille loven! Du vil bare forandre snart
dette, og snart noe annet som du får øye på - for ikke å tale om
tilfeller der en spesiell og grov synd stadig kaster deg overende.
Klart jeg må legge av og under meg dette, tenker du da - og treller
under loven, og høster dermed også lovens forbannelse.
Du faller, tigger og ber Gud om hjelp og kraft, bare for
nærmest viljeløs å gå inn i samme synd igjen med åpne
øyne - og så er det samme runde igjen.
Hvor mange runder har du gått etter hvert? Har Gud ingen
kraft å gi, siden det nå ikke blir bedre med deg, men heller verre?
Forstår du ikke at noe er aldeles galt her? Ja, med meg, sier
du. Jo da, med deg, men fremfor alt med det middel du vil
benytte til forbedring - loven. Hør hva Peter sier om den (og
dette står i Guds ord!): «Hvorfor frister dere da Gud og legger
et åk på disiplenes nakke som verken våre fedre eller vi var i
stand til å bære?» (Ap.gj. 15,10).
Du er altså ikke den første som har forsøkt!
Hva ble så løsningen for Peter? Det må da bety noe for deg også
skulle jeg tro! Jo, hør hva han sier i samme tale: «Men vi tror
at vi blir frelst ved Herren Jesu nåde, på samme måte som de
(hedningene).» (Ap.gj. 15.11). Altså ikke ved vår tro på osv.
- selv om det jo på ett vis er sant - men rett og slett ved Hans nåde.
- Den Han hadde i sitt hjerte overfor deg og handlet i samsvar med, før
du kunne tenke på Ham, eller i det hele tatt brydde deg om Ham.
Dette er ordet til deg neste gang du står der så dømt
innfor Ham på grunn av din synd og usselhet: «Se på Ham som tok
straffen på seg!» Igjen og igjen!
Tror
du Maria hadde lyst til å synde, der hun frydet seg i den
nåde som var blitt henne til del? Nei, Guds nåde - der den treffer
et fordømt og forpint hjerte - gir lyst til lovsang, ikke synd.
Lovens hele hensikt er ikke å gjøre deg stor og rik,
men å åpenbare din usselhet og fattigdom som er uendelig, slik at
Gud skal få komme til med ordet om Jesus - nådeordet, som Paulus
overgav efesermenigheten til. (Ap.gj. 20,32). Han overgav dem til Gud
og Hans nådes ord! Det skulle Gud ta vare på dem, og
bevare dem ved.
Den samme åpenbaring som får Maria til å bryte ut i
lovsang her. Guds nåde mot mennesket, i dets ringhet.
Så
får du prøve deg i dag - om du kommer til Gud i din åndelige
rikdom, eller noe annet du finner å smykke deg med - eller om du
kommer for igjen å få se, at du er skjult i Ham som Maria - etter
Guds vilje - bar i sitt liv og fødte til jord.
Hun
fødte din frelse! Denne ringe, som hun selv kaller seg. Og så
er du frelst ved det!
Kom sannhets
Ånd, og vitne giv
At Jesus Kristus er vårt liv,
Så vi av intet annet vet
Enn Ham vår sjel til salighet!
E.K. |