Hos deg for
evig!
Joh. 14,
15 -21
15. Dersom dere elsker
meg, da holder dere mine bud. 16. Og jeg vil be Faderen, og Han skal
gi dere en annen talsmann, for at Han skal være hos dere for evig,
17. sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, for den ser Ham ikke og
kjenner Ham ikke. Dere kjenner Ham, for Han blir hos dere og skal
være i dere. 18. Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer
til dere. 19. Ennå en liten stund, og verden ser meg ikke lenger.
Men dere ser meg, for jeg lever, og dere skal leve. 20. På den dag
skal dere kjenne at jeg er i min Far, og dere i meg, og jeg i dere.
21. Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg.
Og dem som elsker meg, skal bli elsket av min Far. Og jeg skal elske
ham og åpenbare meg for ham.
Mennesket - så lenge
det ikke er blitt opplyst nettopp av denne talsmann som Jesus taler
om her - Han som "skal være hos dere for evig" (v.16),
så kan det ikke forstå annet, når Jesus taler om å holde bud,
enn at det er noe som skal oppfylles av mennesket, for at det
ved det skal fortjene noe hos Gud. Det er ute av stand til å skjelne
mellom lov og evangelium - den gamle og den nye pakt på en rett måte.
Det er som Paulus skriver om det gamle lovens folk - jødefolket -
at "helt til denne dag ligger et dekke over deres hjerte når
Moses blir lest. Men når de omvender seg til Herren, blir dekket tatt
bort" (2 Kor.
3,15-16).
Her skal vi også ta oss tid
til å se på hva sann omvendelse er, ut ifra disse Paulus' vers til
korinterne.
Moses (loven) ble både lest og hørt av disse, og ble så forsøkt
etterlevd så godt de forsto og formådde. De strebet altså, ut ifra
sin kunnskap om Herrens vilje, slik den kommer til uttrykk i loven,
alvorlig etter en moralsk forbedring.
Men når de omvender seg, sier Paulus her. Dette var altså noe
de trengte omvendelse fra! Ja, dette er underlig for oss - dette
stemmer overhode ikke med vår naturlige tankegang.
Tenk deg f.eks. den situasjonen, at det var det som i det store og hele
preget det norske folk i dag, - det strebet etter å leve i samsvar med
Guds vilje på denne måten - da ville vi vel blitt glade? Og tenk deg
da den situasjon at én står frem
og forkynner omvendelse fra dette! Tror du han ville møtt
motstand fra de religiøse lederne?
Ikke å undres på at jødene - med Paulus selv i første rekke -
forfulgte de første kristne. Det er ut ifra situasjonen meget
forståelig. De forkynte jo etter deres begrep fullstendig oppløsning.
Men Paulus sier nå, at her trengs omvendelse. Dette er nemlig å ville
grunne sin egen rettferdighet, sier han, mens Gud har valgt en helt
annen vei.
Så fint det enn kunne se ut i menneskers øyne, så var det altså i
virkeligheten ikke annet enn egosentrisk selvtjeneste, med det endelige
mål for øye å kunne sole seg i sin egen fortreffelighet, ja, det mål
at selv Gud måtte falle ned og medgi at dette var godt.
Her forstår vi vel Jesu betegnelse: Kalkede graver! - som
utvendig var fine å se til, men innvendig...
Men dette var de helt ute av stand til å se selv. Det ligger et dekke
over deres hjerter, sier Paulus, - deres ånd er i mørke.
Dette er altså den falske omvendelse, som også i kristenheten er blitt
- og fremdeles blir - prist.
Men hva er så den sanne?
Hvor skal de så vende seg? Til Herren, sier Paulus.
Det er altså ikke å begynne å etterleve Hans bud, selv om en kristen
gjerne vil det. Hva kan det så være? Når de får vende seg til Ham,
blir dekket tatt bort, og hva får de da se? "Men Herren er Ånden,
og der Herrens Ånd er, der er frihet" (2
Kor. 3,17).
Jo, de får se Herren på en helt ny måte, og det blir en helt ny vei -
den som de troende synger om i all evighet for himmelens trone: "Du
ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud" (Åp.5,9).
Gud er Lammet! Han er ikke den som krever gjelden betalt til
siste øre, men den som selv betalte gjelden, - og løsepengen var
Hans eget blod.
Dette er altså det folk som har fått dekket tatt bort - og slik bes
det i en kjent sang: "Må Herrens Ånd ta dekket bort, så syndere
får se, at det som er ved Sønnen gjort, gjør sjelen hvit som sne."
V.19. Hva kan det ha seg
at vi ser Ham? Fordi vi har talsmannen - sannhetens Ånd. Han som har
nettopp det oppdrag å herliggjøre Jesus (Joh.
16,14), hvilket er
det samme som Jesus taler om her, at Han skal åpenbare seg
for oss (v.21b).
I Åndens lys - og bare i det - blir den sanne Jesus kjent av
- og forståelig for - hjertet. Han skal kaste lys over Ham, så vi
ser Ham.
Hva mener Han da med å holde
Hans bud? "Dette er Hans bud, at vi skal tro på Hans Sønns,
Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik Han bød oss" (1
Joh. 3,23).
Og så vet du som er noe bevandret i Guds ord, at troen er en Guds
gave, virket nettopp ved den samme Ånd som Jesus taler om her i teksten,
og kjærligheten - den sanne - springer nettopp ut av evangeliets åpenbaring
for hjertet. "Guds kjærlighet er utøst i vårt hjerte ved
Den Hellige Ånd," heter det (Rom.
5,5). Det er altså
Guds kjærlighet det er tale om, ikke en forøkelse og foredling
av vår. Det er tale om å la Guds kjærlighet få rom i våre hjerter,
og den er fremfor alt åpenbar i at Han gav seg selv for våre synder.
Det er dette vi er kalt til å ta vare på - bli værende i - det
er hva holde vil si, i denne sammenheng.
V.16. Tenk! - for evig!
Han skal aldri mer vike fra deg. Han skal være som en far for
deg (v.18),
og en fars oppgave fremfor noen er å sørge for sine barns åndelige og
timelig vel. Tror du Han er sin oppgave voksen? Vet du ikke hvem
Han er?
Guds ords tale om Gud blir
fullstendig forvirrende om du ikke ser det i lys av treenigheten
- Fader, Sønn og Hellig Ånd.
Her f.eks. taler Jesus om talsmannen, sannhetens Ånd som Faderen skal
sende, og plutselig sier Han: "...jeg kommer til dere"
(v.18),
helt i samsvar med hva Paulus siden vitner, at "Han (Faderen)
har sendt sin Sønns Ånd i våre hjerter" (Gal.
4,6). Et annet sted
(Joh. 14,23)
taler Jesus om at vi (Faderen og Sønnen) kommer og tar bolig
hos dere. Og som vi nettopp leste fra 2 korinterbrev: "Herren
er Ånden."
Det er altså den treenige Gud selv, som er kommet til deg, uanselige og
syndige menneske, og er blitt Far for deg. Den som har tatt på
seg å sørge for deg. Vi skulle bli glade om vi virkelig så det.
"Han skal være hos dere for evig" (v.16).
Drikk det inn!
"Den som har mine bud, og
holder dem" (v.21),
m.a.o. den som har troen på Jesus (og ved den kjærlighet til
brødrene) og blir i den - han er den som elsker meg.
Ikke alle disse gjerningsorienterte altså, men den som ser lammet,
ja, lammet, dets vunder og sår - nettopp som Johannes skriver: "Vi
elsker fordi Han elsket oss først" (1
Joh. 4,19).
Dette mennesket skal bli (være) elsket av Faderen, sier Jesus, - det
skal være elsket av Ham selv og ha Hans åpenbaring: "Jeg skal
elske ham og åpenbare meg for ham" (v.21).
Som Han her sier: "Men dere ser meg" (v.19b).
"...for jeg lever, gir Han som begrunnelse.
Læresetningene om Jesus skulle vi ta vare på som gull og diamanter,
ja, mer enn det, men Jesus er ikke en læresetning! Han er en levende
frelser for sine. Her kan kampen for bibeltroskap faktisk føre oss på
avveier, så edel den enn er i seg selv.
Og hva er så årsaken til all
denne herligheten? Hvorfor overøses vi av ufattelige gaver? - for
å få ikke noe mindre enn den treenige Gud er vel en ufattelig - ja,
usigelig gave, som Paulus uttrykker det? (2
Kor. 9,15). Jo, grunnen
er Hans eget verk! Han gjorde "jobben," og du får lønnen!
Sånn går det til i Guds rike, der hvor kjærligheten råder.
Men så sier Han noe uendelig
trist, Jesus, med tanke på Den Hellige Ånds gave: "...som verden ikke
kan få, for den ser Ham ikke og kjenner Ham ikke" (v.17).
Ja, verden kan vel le og more seg for en tid, men du for et mørke! -
det er ingen grunn til å misunne den. Den vandrer i mørket, mens Guds
folk vandrer i lyset, og som Guds folk går fra lys til lys, så går
verden fra mørke til mørke, ja, inn i det evige mørke.
V.20. Kristendom er ikke
å vite om, - det er ikke å ha tilegnet seg noen læresetninger
- det er kjennskap til Jesus. Det er en såret ånd som har
funnet legedommen i Hans sår, og derfor blir der hvor Han er.
Tenk deg at du led av ulidelige smerter - tenk deg at du led av stygge
vansirende utslett - tenk deg at du led av spedalskhet - og du kjente en
kilde i hvilken du kunne bade og bli ren, og fri ifra smerten. Ville du
ikke ha satt stor pris på den, og blitt værende der?
Pinsens store sak og innhold,
er ikke Åndens vitnesbyrd om Ånden, og all kretsingen omkring
ekstraordinære nådegaver, ytringer o.l., men Åndens lys over den
ufattelige nåde som er gitt oss i Jesus Kristus.
Fremfor alt la ditt blod,
Denne rensende flod,
Være daglig mitt kjæreste sted
Hvor jeg senker meg ned,
Hvor jeg finner min fred -
Herre, det er det største jeg vet.
E.K. |