Nådelønn alene!

Luk. 17, 7 - 10

7. Om en av dere har en tjener som er ute og pløyer eller gjeter, vil han så si til ham når han kommer inn fra marken: Kom straks hit og sett deg til bords? 8. Vil han ikke heller si til ham: Gjør i stand kveldsmat for meg, bind opp om deg og vær min oppvarter mens jeg eter og drikker - og så kan du selv ete og drikke? 9. Takker han så tjeneren fordi han gjorde det som var ham pålagt? Det tror jeg ikke. 10. Slik skal også dere, når dere har gjort alt det som er pålagt dere, si: Vi er unyttige tjenere! Vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre.

Dette Jesu ord treffer kontant og bestemt, og rammer alt selvskryt, selvros og alle høye tanker om vår egen betydning i åndelig sammenheng.
Man kan oppleve kristne som taler som om Jesus må være glad for at Han har dem - mennesker som virkelig står på for Ham og Hans rike og gjør, ja, nettopp storverk.
En annen går kan hende bare omkring i sitt lokalmiljø, besøker gamle og syke, vitner og deler ut traktater o.l. hvor han kommer til osv., og alt ville vært vel, om ikke denne ormen som heter hovmod og selvros var den som fikk "mat" av dette. Men det er det altså så altfor ofte.
De skulle da lest disse ord av Jesus. Selv når du har gjort alt du har oppfattet at Han har lagt på deg, og gjort det med flid, så skal du si idet sannheten går opp for deg i Herrens lys: "Jeg er en unyttig tjener!"

Hva kan vel vi gjøre slik at Herren skulle skylde oss noen lønn? For du vet, var du mer enn en unyttig tjener, ja, så skyldte faktisk Herren deg noe - Han skyldte deg da i det minste ros. Du ville hatt noe å kreve av Ham.
Dette er en plass du og jeg aldri vil oppnå - den er utelukket! Fordi, uansett hva vi gjorde, så kunne vi aldri betale tilbake så mye som en dråpe av det havet vi skylder vår Skaper - vi skylder Ham jo alt! - og alt det vi gjør, det gjør vi heller aldri ut ifra de rette og sanne og gode motiver. Dermed så blir selv det beste vi presterer svertet og tilsølt av vår synd, vårt hovmod, og nettopp vår trang til selvhevdelse og selvros.

"Vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre," sa tjenerne (v.10). Vi er født inn i denne verden med en ubetalelig gjeld, og kan følgelig ikke gjøre noe annet for Ham vi står i gjeld til enn nettopp det vi er skyldige å gjøre.
Noen vil kunne si: Ja men, det må da være mer prisverdig å i alle fall forsøke å gjøre noe av det man er skyldig, enn slik som de mange som overhodet ikke bryr seg! Til det er å svare med et spørsmål: "Hvorfor gjør du det?" Ikke for Ham, men for deg selv! På grunn av de fordeler du håper å oppnå ved det for din egen del! Så lever du i virkeligheten like så mye for deg selv du, som de som "ikke bryr seg!"
Herrens lys trenger igjennom og avslører alt slikt. Derfor er det betenkelig der hvor selvros og tro på egen betydning og gjerning råder. Der finner man mangel nettopp på sannhets erkjennelse, og mangel på sannhets erkjennelse har igjen sin årsak i mangel på innsikt i, og kjennskap til, sannheten - og hvordan er det mulig for en som lever i Lyset? Vi er jo født nettopp ved sannhets ord (Jak.1, 18).
For å forstå dette rett må vi vite hvor sannhets ord - som jo er evangeliet om den uforskyldte nåde i Jesus Kristus, vår Herre - i det hele tatt kan finne feste, spire og gro til. Det er i det hjelpeløst, fortapte hjerte - og i det hjelpeløst, fortapte hjerte finnes det selvsagt ikke rom for at selvros og selvhevdelse kan vokse til og trives. Det er der, og det viser sitt fæle ansikt både titt og ofte, og i så mange sammenhenger, men blomstre!? - se det er noe annet. Hvordan kan mørket blomstre i lyset - de er jo motsetninger?

Det vil altså si at i Guds rike finnes det bare en slags lønn, og det er en merkelig lønn som kalles nådelønn.
Fordi Gud er hellig og rettferdig, kan Han ikke gi lønn til den som ikke fortjener det. Det er jo nettopp oss - de som ikke fortjener. Så må Han gjøre det slik at vi fortjener det, slik at Han kan få øse ut over oss det Han så gjerne vil. Hvordan? Vi er jo fra fallets dag av, av et slikt materiale at vi aldri kan bli i stand til å fortjene noe fra den Hellige, om vi får aldri så mye kraft og hjelp. All kraft og hjelp vil være spilt møye, da det bare vil virke at vår syndige natur vil vokse til og underbygge vår forkrøplede tanke om egen storhet, i kraft av hva vi er i oss selv. Ja, se ved Guds hjelp er vi da noe!
Herren gikk den vei, å fremstille seg selv som vår representant, på våre vegne, og så fortjente Han det for oss alle. Slik at vi nå frelses og gis alle ting på et rettferdig grunnlag. Vi har fortjent det, men altså ikke i kraft av vår egen person og innsats. Å ha Guds gunst er noe du nå har "fortjent!" Jeg setter dette ordet i anførselstegn, for å markere at det er ytterst viktig at du forstår denne fortjeneste rett. Men når du ser den da vil du juble av glede, for da ser du selve frelsen i fra Gud. Han har FORTJENT frelsen for deg! Han har FORTJENT himmelen for deg! FOR deg! For DEG!
Det var dette Jesus var her og gjorde. Derfor ser vi også i hele Hans virke og i alt Han sa, at Han aldri ville bygge opp menneskets tro på seg selv, når det gjaldt disse grunnleggende ting, men mye heller rive alt slikt ned, så vi heller skulle få se hen til Hans nåde - Hans nåde som er nok for oss!
(2 Kor.12,9).

Det er denne sak Han også er i arbeid med her i vår tekst, nemlig å bringe disiplene dit hvor de mister håp til all egen virksomhet, og derved får åpnet øyne og ører for Ham i stedet. For det står mellom tro på Ham, eller tro på vårt eget, ros av Ham, eller ros av vårt eget. Disse ting kan aldri leve side om side, derfor har det alltid vært, og vil alltid være, så lenge synden er i verden, så trangt for evangeliet - så trangt for Jesus - i verden. Og trangt for Jesus i verden er det, fordi det er så trangt i våre hjerter for Ham. Han tar på en måte "for stor plass," - det blir liksom ikke plass til vårt eget - og det ville vi jo så gjerne få med oss! Ja, tenk at dette vi fikk med oss i fallet, det som stammer ifra selveste djevelen, det har vi så inderlig kjær at vi klynger oss til det, og nødig vil gi slipp på det. Vi akter det for større enn det som er av Gud. Det fører til at de fleste forblir uforløste og går slik inn i evigheten - inn dit hvor det aldri fører noen sti tilbake til den mulighet du har nettopp nå, da Lyset skinner inn i ditt mørke.

To veier ligger foran deg,
På EN må du gå!

E.K.