Godt nytt år!
Av J. St. Munch
Les: Joh. 1, 16 – 18
Ja – for nyttåret er et nådens år og som sådant vil det bli et
"godt" nytt år, dersom vi blir i nåden. Men vi kan ikke bli i nåden uten å
vokse i nåden, mer og mer tilegne oss dens kraft til helliggjørelse, øse
av Jesu Kristi fylde, oppta mer og mer av sannheten i oss.
Det er da også en trang for deg, som kan trede inn i det nye år som en
benådet synder, å vokse i troen, å få mer herredømme over synden og å
renses mer og mer for syndige lyster og begjæringer. Det er en trang for
deg, fordi du drives av Ånden og er under nådens påvirkning. Du vil mer og
mer ligne Jesus Kristus i Hans lydighet og vil fornyes etter Han bilde.
Men så kan det vel være, at du bare med sukk og svakt håp om bedring går
inn i det nye år, og at du tenker som så: - det samme gode forsett har jeg
hatt det forrige år, men min fremgang har vært ganske ringe og jeg synes å
ha gjort likeså mange skritt tilbake som fremad. Nå, det kan nok være, at
du ikke bare synes så, men at det i virkeligheten er slik. Men
behøver det derfor å bli slik bestandig? Er det ikke en vekst i Herren? Er
det ikke en helliggjørelse? Men bare altfor ofte går det så smått med
denne vekst i hellighet, fordi man ikke stiller seg klart nok for øye, at
det må være en vekst i nåden, en vekst i Herren, m.a.o. en
fortsatt tilegnelse av Kristi fylde, av nådens fylde i vår uttømte sjel.
Vi er for lett tilbøyelige til å mene, at når vi har stilt oss inn under
Guds nåde i rettferdiggjørelsen, så vil helliggjørelsen skje ved det, at
vi ved Den Hellige Ånds hjelp beflitter oss på å rense oss for synden,
gjennom årvåkenhet, bønn og nådemidlenes bruk.
Men fordi vi har denne oppfatning av helliggjørelsen, kommer vi ikke
lenger, men beveger oss i en krets og er ved årets ende omtrent så langt
som ved dets begynnelse. Nei, vi må la sannheten frigjøre oss også i dette
stykke, - vi må la sannhetens Ånd veilede oss og være Ham lydige, dersom
vårt år skal bli et godt år i denne henseende.
Kjære medkristen, du kan i dette år utrette store ting, du kan få vokse
i Herren, du kan bli meget mer lik Jesus, du kan bli fri for mange slemme
feil, du kan iføre deg riktig mange av de kristelige dyder, du kan nå et
godt stykke på veien frem til Gud. Men da må du gripe saken rett an og
ikke la deg forvirre av de mange slags røster. Bli i sannheten. Men
sannheten er, at du må bli i nåden og at du ikke et øyeblikk kan unnvære
den, men at den er likeså nødvendig til din helliggjørelse som til din
rettferdiggjørelse.
Begynner du dette år som en benådet synder, begynner du det i nåden, da må
du også daglig leve deg alt mer og mer inn i Guds nåde, la den være den
åndelige luft du ånder inn, den åndelige mat og drikke du nyter, den
åndelige kledning du ifører deg, kort sagt ditt alt, så du uten den intet
er, intet formår, intet er verd.
Men nåde og sannhet er "blitt," ikke bare gitt, ved Jesus Kristus, men er
trådt frem i Ham, åpenbart i Ham, er uatskillelig fra Hans person, er ett
med Ham. Vil du derfor leve i nåden, da må du i den forstand leve i Jesus
Kristus, så du uavlatelig gjennom bønn henter din åndelige næring fra Ham
i Hans nådes ord, overgir deg med hele din viljes alvor til Ham, med full
bevissthet og med hele din sjels inderlighet kaster deg hjelpeløs hvert
øyeblikk i Hans favn og med tro og full fortrøstning forventer, at Han
fullender sin kraft i din skrøpelighet, fordi du intet kan gjøre. Sett deg
fast fore, at du vil bli Ham lik, vil bli mer og mer hellig, vil få mer og
mer makt over djevelen, verden og kjødet, vil få mer tro, mer kjærlighet,
ydmykhet, saktmodighet osv., og klyng deg til sannhetens ord, at du ved
Guds nådes fylde kan få alt dette i Jesu Kristi samfunn og i den inderlige
omgang med Ham i bønnen, og du skal se, hva du formår, nettopp fordi du er
deg fullt bevisst, at du intet, slett intet formår uten Ham.
Vil du bli mer brennende i ånden? Vil du bli mer tro i all din gjerning?
Vil du bli mer i stand til å elske din fiende? Vil du bli mer ren og kysk?
Vil du gjerne kunne kvele fristelsen i dens unnfangelse? Vil du i det hele
tatt gjerne vokse og forfremmes i alt det som er godt og skjønt for
Herren? Nå vel, du kan det ved å søke den vei som er anvist her. "Begynn i
dag og spar det ikke til i morgen." Hold ved dag etter dag, la det ikke
bli avbrytelse, øv deg i å be uten avlatelse, og du skal snart erfare, at
kraften fra Herren strømmer inn i din sjel som saften fra vintreet inn i
greinen. Gjør du dette, holder du ved med det, så skal visselig dette år
bli deg et i sannhet "godt" år.
Men hva tenker du på, som går inn i dette nådens år som en navnkristen? Er
det vel noen mening i det? Kan det tenkes noe mer innholdsløst og flaut
enn å gå fra det ene år inn i det annet som en navnkristen, som en skygge,
som har navn av å leve, men likevel ikke lever? Det er mer tak i en
fritenker, som med sin naturlige sterke vilje ikke vil bøye seg under
nåden, fordi han ikke vil erkjenne sannheten. Det er dog en viss kraft hos
ham, det er mer håp om at han kan vinnes for sannheten. En Saulus kan bli
en Paulus. Men disse slappe, åndelig bløtaktige, blodløse, karakterløse
mennesker, som hører den alvorligste preken med et gjesp og går like så
lunkne og klamme fra gudstjenesten som til den, disse, hvis liv er en
fortsatt trelling under Mammon og deres sanselige lyster, disse som er mer
avhengige av hva folk sier enn hva Gud sier, disse kan vi bare ønske et
"godt nytt år" i den forstand, at de omvender seg, så det gamle kan være
forbi, og alt bli nytt hos dem. Vi må på det mest bestemte vitne for dem,
at dette nye slett ikke blir et godt år for dem så lenge de går som
skygger her på jorden.
Hør det, du søvngjenger, som misbruker nådens år og Guds beleilige tid, du
tar Guds nåde forfengelig og ringeakter paktens blod. Det er forferdelig å
falle i den levende Guds hender (Hebr. 10,31), men du kan ikke unngå dette
fall, dersom blir ved i ditt skinnliv.
"Fordi du er lunken, og verken kald eller varm, vil jeg spy deg ut av min
munn," sier Herren (Åp. 3,16).
Tenk om dette år ble ditt siste år, om denne dag ble din siste nyttårsdag
her på jorden, hva vil du svare din Gud, når Han kaller deg frem til
regnskap for de mange år du har hørt nådens ord, men ikke villet gjøre
alvor av å omvende deg? Tror du, at du kan gå inn i evigheten og møte den
rettferdige, hellige Gud med et gjesp, som da du satt i kirken? Nei, det
blir nok alvor da. Lyd derfor et godt råd på denne dag: Våkn opp, du som
sover, og kast deg ned for Jesu Kristi kors og rop og be om et nytt hjerte
og en ny ånd, og Han vil forbarme seg over deg, som en far forbarmer seg
over barn, - Han vil la din synd være så langt fra deg, som øst er fra
vest, - Han vil reise deg opp og gi deg kraft til å leve et evig, skjønt
liv i samfunn med Ham uten dødsfrykt heretter.
På grunnlag av dette ønsker vi også i år hverandre:
Et velsignet og godt nytt år!
Til toppen
Vi roser oss i Kristus Jesus og setter ikke vår lit til
kjød
Av Jakob Traasdahl
Vår helliggjørelse
(Forts. fra forrige nr.).
Men når jeg slik i kraft av loven har bøtt med livet, da er jeg med
fullkommen rett død bort fra alle dens krav og dommer, og sverdet kan ikke
dyppes to ganger i blod for en og samme forbrytelse. Det kan ikke kreves
soning for synden to ganger. Når morderen henger død i rettferdighetens
galge, da er han fullkomment død fra ethvert krav som loven videre kan ha
å stille frem for ham.
«Jeg er ved loven død for loven,» - men merk, alene i den hensikt, at «jeg
skal leve for Gud.» Den som er død, er rettferdiggjort fra synden (Rom.
6,7).
Denne tale om død og oppstandelse er ikke bare bildespråk, men en
forskrekkelig virkelighet, når det gjelder tilregnelsen og hver enkelt
troende synders erfaring av det. Vi har vårt liv av og ved døden.
Det 19de vers av Gal. 2 utgjør en motsetning til det
18de. I det attende vers fremstilles sannheten mer i sin alminnelighet,
hvor derimot det nittende besvarer dette spørsmål: «Hva! - er fariseeren
Saulus død? Saulus, forfølgeren, lovoppfylleren, - er han død?» Ja det er
han; - men se nå etter, hvordan det gikk til, at jeg døde. Det skjedde på
Kristi kors: «Jeg er korsfestet med Kristus» (v.20).
Mange forklarer dette sted slik: «Likesom Kristus ble
korsfestet og måtte utholde lidelser av den onde verden, så vil jeg også
bære korset med Ham.»
Dette er visselig en velsignet sannhet, at vi som Jesu sanne disipler må
stå i lidelsessamfunn med Ham og bære vårt kors og følge etter Ham; - men
det er likevel en annen sannhet som fremstilles her, som også kommer til
syne i det foregående vers, hvor det heter: «Jeg er for loven død for
loven,» og Rom. 6,6: «- vårt gamle menneske ble korsfestet.» «Jeg er
korsfestet med Kristus.» Den rettferdighetens dom som hvilte over meg,
rammet Ham. Min kalk tømtes av Ham. Rettferdighetens dom over min synd ble
fullbyrdet på Ham; - det var min skilsmisse fra Gud som kom til syne i
Hans utrop: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg!» Han utsto mitt
helvete – Han den eneste rettferdige oppfylte først hele loven og bar
siden dens straff for meg fortapte og elendige synder. «Han led, en
rettferdig for urettferdige, for å føre oss frem til Gud» (1 Pet. 3,18).
Og når vi nå ser tilbake på Hans kors og i troen betrakter oss som ett med
Ham, da kan vi i sannhet si: «Jeg er ved loven død fra loven.» «Jeg
er korsfestet med Kristus.» Ikke noe lovens krav kan gjøres gjeldende
mer mot Kristus; - for etter at rettferdighettens krav var blitt
tilfredsstilt, oppvakte Gud Ham fra de døde; - og så visst som det nå ikke
lenger kan reises noen tvil om Hans syndefrihet, som ga seg hen for våre
synder og ble oppvakt til rettferdiggjørelse, så kan heller ingen anklage
reises mot meg, etter at jeg er blitt oppvakt til og delaktig i dette «nye
liv.»
Ved troen holder jeg meg selv for død og kan utbryte:
«Jeg er død fra loven,»
«Korsfestet, men jeg lever dog» -
jeg lever oppstandelsens liv, jeg lever i og av det liv som Jesus nå har
høyt opphøyet over sin grav og over lovens krav og dom; - for det er nå
ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg (Gal. 2,20) – det er
ikke lenger fariseeren Saulus som lever, denne Saulus som traktet etter og
gjorde fordring på å være rettferdig ved loven, - nei, han har nå bøyd
sitt hode under rettferdighetens dom og har ved denne mistet sitt liv og
kommer således ikke mer i betraktning for Gud. Det er den nye Saulus som
lever, og han vil nå bare leve i Kristus og ha sin ros for Gud i Ham
alene. «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg»
(Gal. 2,20).
Mennesket blir således dyktiggjort til å leve for Gud, ikke ved egen
forbedring eller gode gjerninger, men ene og alene gjennom død og
oppstandelse; - det første kan vel kjødet forsøke og griper seg vel
også mang en gang alvorlig an for å komme fremover på den vei, men den
siste måte er Herrens; - vi må dø og oppstå for å leve for Ham.
Dette liv som jeg nå lever, det lever jeg i et fremmed og usunt klima, og
i meg selv finner dette liv ingen føde – ikke noe vennskap – ingen hvile;
- jeg lever ene og alene i troen, og mitt næringsmiddel er – Guds egen
Sønn og intet annet.
Med Kristus vi døde fra synden
Og lagdes med Ham i grav;
Men vaktes med Ham til livet,
Befriet fra skyld og krav.
Men hva har nå disse sannheter å gjøre med en kristens hverdagsliv? -
kunne noen spørre. Ja, ganske mye; - for det er ikke mulig for oss å gjøre
noe fremskritt på den kristelige løpebane, før det på rettferdig og gyldig
grunn er avgjort for oss, hvordan vår sak står hos Gud.
Som fødte av Adam etter kjødets vilje har vi fått Adams natur i arv, dens
skyld, dens onde begjæringer og dens dom: «Vi er av naturen vredens barn.»
På samme måte, når vi har mottatt Kristus og er fødte av Gud, da regnes vi
som ett med Kristus; - for vi ble jo korsfestet med Ham og utsto således i
Hans person straffen for vår synd, og nå lever vi for Gud i
og ved Kristi liv et oppstandelsens liv og har like så visst gjennom den
annen fødsel fått en ny natur, som vi ved den første fikk Adamsnaturen.
Gud anser oss slik, og når vi tror dette og føyer oss i Guds måte å se
saken på, så har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.
En kristen er ikke sammensatt av to personer, av hvilke den ene skulle
være aldeles syndig og den annen aldeles syndefri og som skulle være
innestengte med hverandre i et og samme rom; - men han har to naturer, det
gamle og det nye menneske i en og samme ansvarlige person: - den som er
født av kjød og derfor ikke bare kjødelig, men helt igjennom kjød
og den som er født av Ånden og derfor ikke bare åndelig, men helt igjennom
ånd.
Vi vil nå se:
På hvilken måte en kristen vokser i nåden.
(Avsluttes neste nr.).
Til toppen
Hellig forundring
Av Ole Berg 1819 - 1861
Og Josef og Hans mor undret seg over det som ble sagt om Ham. Luk
2, 33
Det har i det hele alltid noe forunderlig ved seg å høre noen tale om
åndelige ting på en slik måte, at man har en tydelig fornemmelse av, at
den talende taler som en Åndens tolk.
At en taler om slike – alltid forunderlige, - ting som en lydende malm og
en klingende bjelle, det er slett ikke forunderlig; - for det er ganske
alminnelig og hverdagslig, og bare det sjeldne og usedvanlige er
forunderlig.
Som oftest faller det oss aldeles ikke inn å forundre oss over de ting som
blir sagt om Jesus; - for vi har hørt de samme ting bli sagt så ofte og i
alminnelighet omtrent på samme måte. Men – underlig nok – ting som vi kan
ha hørt tusener ganger uten å forundre oss over det, kan bli høyst
forunderlige i våre øyne og i våre hjerter og forekomme oss som helt nye
ting, som en selsom og hittil ukjent oppdagelse, når vi engang hører dem
fremført av en som drives av Ånden til å vitne om det, og vi selv gripes
av den samme vitnende Ånd.
Jeg våger å håpe at flere blant dere, mine kjære tilhørere! – har gjort
denne erfaring. Gamle velkjente ord i Bibelen f.eks., som man har hørt
igjen og igjen og kanskje igjen og igjen har kjedet seg ved å høre igjen,
kan, når Åndens susen i en beleilig stund fornemmes, klinge som helt nye
og ukjente; - ja, det hender sikkert ikke så sjeldent, at et slikt
Bibelord, som ofte er hørt tidligere, med en forunderlig kraft som man
aldri tidligere har kjent, kan slå ned i sjelen og feste seg i hjertets
jordbunn som en hellig sæd, som bringer frem aldeles nye skudd der inne,
og deretter blir alt det gamle og velkjente av Guds ord aldeles som nytt,
ja som noe meget kjært nytt og lar seg fornemme som det det i
virkeligheten er, som ord fra Gud, et ord til salighet for hver den
som tror.
Til toppen
Korsfestet med Kristus!
Av Einar Kristoffersen
De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets
lidenskaper og lyster. Gal. 5, 24
Dette har vi så snart for å lese: - skal korsfeste! Men det er
faktisk ikke hva det står her, - men har korsfestet!
Det tales i fortid, - det tales om noe som har skjedd! - og det skjedde
den dag Jesus gikk ut til Golgata for å bære vår synd, vårt kjøds
lidenskaper og lyster opp på korsets tre.
Det er altså dette vi skal få lov til å se hen til, i vår strid med disse
krefter; "- de kjødelige lyster, som strider mot sjelen," som Peter kaller
dem. (1 Pet. 2,11).
Disse ber han oss om å avstå fra, midt imot den forkynnelse som tillater
oss å leve dette ut.
Men hvordan? Jeg har forsøkt, sier du; - jeg har forsøkt å stålsette
viljen imot denne dragelse, - jeg har bedt til Gud om kraft til å stå imot
og få bukt med det, - jeg har grått og bedt og villet så gjerne, men det
ene ydmykende fall følger på det andre, og det er som om det bare ler av
meg.
Ja, dette er dessverre den helliggjørelsesvei, så mange i sin egen
blindhet forkynner for andre; - men resultatet er alltid det samme, for
den som er oppriktig her, - nemlig knusende nederlag, og en knugende
"kristendom."
Hva sier så Ordet om det? "- med blikket festet på Jesus, Han som er
troens opphavsmann og fullender." (Hebr. 12,2).
Ikke Jesus som forbilde her, men som frelser, som den som soner synden,
som den som korsfester vårt kjød med dets lidenskaper og lyster! Der døde
du bort fra alt dette! - og det er hva du skal få feste blikket på, - dvs.
tro!
Om så kjødet overrumpler deg, - for det skjer! - så står det likevel fast.
Du kan derfor alltid, om så tusener synder deg plager, som Rosenius sier i
sin sang, se hen til den soning som der er skjedd, den død som der har
foregått, - en død til forløsning!
Om noen hører Kristus til, da er han en ny skapning.
2 Kor. 5,17
Til toppen
...evangeliet forkynnes for fattige...
Av Peder Tallaksen
Det er mye uforstand i våre dager med hensyn til hva evangeliet er. Det
holdes trøstefulle taler om, hvor god Gud er, når du er slik og slik, om
hvor godt du skal få det, når du er det og det. Det kan holdes taler om
Faderhjertets kjærlighet og om mange ting, som kan lyde meget
fortreffelig, og det kaller man da evangeliet. Å, hvilket stort bedrageri
det foregår i våre dager under kristendommens skinn!
I denne viktige sak vil vi ikke sette vår lit til noen andre enn Gud i
himmelen. Og hva sier han
evangeliet er? – han sier det er et godt budskap. Det er å forkynne noe
som er skjedd.
Jesus lærte en gang i Kapernaum: "Herrens Ånd er over meg, for han har
salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å
forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn,
for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren."
(Luk.4,18-19).
Evangeliet er et godt budskap om hva Herren har gjort for deg.
Det skal ikke vise deg hvordan du med selvgjorte gjerninger skal bringe
ditt hjerte fred. Nei evangeliet er hva Paulus sier: "Derfor skal dere
vite, brødre, at ved ham forkynnes syndenes forlatelse for dere. Og fra
alt det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov,
rettferdiggjøres i ham enhver som tror." (Ap.gj 13, 38-39). Evangeliet
forkynner deg at da Jesus døde på korsets tre og lot sitt hjerteblod
utflyte, da han ble gjort til synd for oss, da våre synders straffedom ble
lagt på Guds lam, da han med "ett offer for alltid gjorde dem fullkomne,
som helliggjøres", da han med sitt blod gjenløste den i synd falne verden,
- da venner, ble hele synden forsonet og betalt, ved den løsepenge hvorom
han sier: "Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv
å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted." (Mt. 20,28). Disse
ord stråler på den åndelige himmel, som den fulle måne i sin glans i
nattens mørke. Her er noe som forkynnes å være skjedd. Her forkynnes, at
Jesus er død for all din synd, at himmelen ved Jesu forsoningsblod er åpen
for deg, at dine mange synder, all din urenhet, alle dine overtredelser,
all din besmittelse fra din fødsel og til din død ble lagt på det Guds
lam, som trådte frem på Golgata, da "den skyld som lå på oss alle, rammet
ham. Han ble mishandlet, og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn,
lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de
klipper det. Han opplot ikke sin munn." (Jes. 53, 6-7).
Slik gikk Jesus i din og min død, og døde således for oss, at vi ved
denne død er fullkommen frelst. Dette forkynnes i evangeliet. Det er dette
Jesaja taler om i det 55de kapittel: "Vend øret hit og kom til meg! Hør!
Så skal deres sjel leve." (v.3). Det er liv i å høre at blodet har runnet
for deg. Det er liv for din sjel å høre at din synd er tatt bort ved din
mellommanns gjerning på forsoningens dag.
Er du nå en slik fattig, som trenger til å få liv og frelse og fred i
dette forsoningsblod, så hvil ditt hjerte ved det i denne stund og si:
"takk kjære Gud, at du i din inderlige kjærlighet og nåde er død for meg,
dødsskyldige synder, så jeg i din død har et evig liv." Hvil deg ved det.
Det er til dem som er fattige på alt; - fattige på anger, fattige på tro,
fattige på gjerninger, fattige på kjærlighet, fattige på kraft til det
gode, fattige på lyst til å virke for Herren, fattige på syndserkjennelse,
å - så fattige at de ikke har noe annet enn synd, synd, synd, - det er til
dem dette budskap lyder; - se opp på korsets tre! Se hvordan Jesus har
tatt på seg all din synd og gitt deg en fullkommen rettferdighet. Sett all
din lit til ham som døde "til fastsatt tid for ugudelige." La det være din
hvile og tilflukt. På denne klippe kan du under alle åndelige stormer
hvile trygt, og i denne tro kan du gå hjem til Gud.
Til toppen
Alt er blitt nytt!
Av George Everard
En kristen har høye forrettigheter. Han har fått en fri, en evig
forlatelse og er fullkommen rettferdiggjort fra all syndens skyld. Forent
med Gud ved Kristi blod, innehar han et elsket barns stilling.
Han er ikke lenger en fremmed, en landflyktig, men en medborger i det
himmelske Jerusalem samt delaktig i alle nådeforbundets rike velsignelser.
Til toppen
Min fribillett til herlighetens land
Du reiser på et nattog, og du ser konduktørens røde lykte bevege seg
fra den ene vogn til den andre. Når han kommer til en nypåsteget
passasjer, lar han da lyktens skinn falle på den reisendes ansikt for å
undersøke om han er verdig til å reise? Nei, han lar lyset falle på
billetten, som den reisende rekker mot ham, og dersom denne
er i orden, får den reisende følge med, uansett hvem og hvordan han
er, rik eller fattig, lærd eller ulærd. Likeledes er Kristus og Kristus
alene vår friseddel, vår billett og vårt pass til
herlighetens land.
Aldri skal vi kunne si: Herre, se på meg, for jeg er hellig - aldri!
Men se på Kristus, som er min friseddel.
Er jeg uverdig? Ja, uten enhver tvil. Og om du lever et fullstendig
helgenliv i ytre henseende, så er du allikevel uverdig. Her er det ikke
spørsmål om hva du er og hva du formår, men om hva Kristus er og hva
Kristus formår.
Vi er så tilbøyelige til å legge våre egne «gode» gjerninger til hva
Kristus har gjort, men det er ikke riktig. Gud ser på hva Kristus har
gjort, og alt dette finner Han fullkomment godt.
(Fra "Håndbok for reisen fra døden til livet.")
Til toppen
Fri!
Av G. Amundsen
Les: Gal. 3, 23– 29
Ja, lovet være Herren som sendte sin Sønn og gjorde Ham til frelser,
for å løse oss ut av lovens tunge fangenskap og nå forkynner rettferdighet
av troen.
Som frigjorte fra lovens forbannelse har vi funnet fred og frihet; vi er
ikke lenger under tuktemester, for Herren har gjort oss til barn. Og denne
nåde er fri for alle. Du kan være hvem du vil, ved troen på Jesus er du
frelst og salig; - for du er Abrahams avkom og arving til alle Herrens
løfter.
La dette være vår trøst og vår støtte under vandringen i det nye år, og vi
skal finne, at Herren er trofast, og at Hans løfter alle er ja og
amen i den Herre Jesus.
Men du sjel som er trykket av din syndebyrde, du som ennå er innesluttet
under loven, å forlat nå ditt fengsel; - se Jesus har løst dine lenker og
åpnet døren til frihet og glede. La da ikke syndens byrde holde deg borte
fra din frelser. Det er meget mer Guds mening, at den skulle tvinge deg
hen til Ham, og i det øyeblikk du overgir deg til Ham, faller lenkene av
deg og du er et frigjort Guds barn.
La nå julens glade budskap bevege deg til det, og du vil med det nye år
begynne et nytt liv i fred og frihet. Amen.
Til toppen
Jesu Kristi blods kar
Av Christian Scriver
Ved loven kommer erkjennelse av synd. Rom 3, 20
Vel er ikke samvittigheten og sjeleangsten lik hos alle botferdige
syndere, og de får ikke alle det samme mål av denne beske galledrikk. Guds
hånd fører begeret og skjenker enhver, ettersom Han vil; - likevel må
enhver som skal bli i sannhet og grundig omvendt, smake noe av det. Det
syndige hjerte må bli sønderslått og sønderrevet, før det blir mottagelig
for den evangeliske trøst. Det må først vite, hva synd og Guds vrede er,
før det blir forsikret om Guds nåde i Kristus Jesus; - det må først
erfare, hvilken jammer og hjertesorg det fører med seg å forlate Herren,
sin Gud, og ikke frykte Ham, før det finner hvile under Jesu Kristi kors.
Gud utgyter ikke sin nådes balsamolje uten i de sønderbrutte hjerter. All
annen fuktighet må ha hele kar, men Jesu Kristi blod må ha sønderbrutte og
istykkerslåtte kar for at det skal kunne bli i dem.
Derfor skal man ikke finne noen omvendt synder, som ikke vet å tale om
samvittighetsnag og den hjerteangst, som han følte ved sine synders
erkjennelse.
Selv de gudfryktige hjerter føler under den daglige omvendelse, på grunn
av de skrøpeligheter og feil som ennå er tilbake og blander seg i deres
tanker og gjerninger, en hjertelig anger og betrakter den blødende Jesus
med blødende hjerter og gråtende øyne. De må ofte smake syndens beskhet,
for at Guds nåde i Kristus kan bli dem desto søtere og lifligere, - og
hvor meget mer da de som ved Guds nåde blir brakt til omvendelse etter et
dypt syndefall eller etter et langvarig ukristelig liv!
Til toppen
Øs - med glede!
Av Einar Kristoffersen
1. På den dag skal du si: Jeg takker deg, Herre! For du var vred på
meg, men din vrede hørte opp, og du trøstet meg. 2. Se, Gud er min frelse!
Jeg er trygg og frykter ikke. For Herren Herren er min styrke og lovsang.
Han ble meg til frelse. 3. Dere skal øse vann med glede av frelsens
kilder. 4. Og dere skal si på den dag: Takk Herren! Påkall Hans navn!
Kunngjør Hans gjerninger blant folkene, forkynn at Hans navn er opphøyet!
5. Syng Herrens pris, for herlige ting har Han gjort! La hele jorden få
vite det! 6. Rop høyt og juble, dere som bor på Sion! Stor er Israels
Hellige midt iblant dere! Jes. 12
På den dag skal du si -» (v.1a). Profeten - eller rettere sagt;
Gud ved profeten, peker hen på en helt bestemt dag i historien, da
du - dvs. de som bor på Sion, som det heter, - altså de som søker Gud og
vil høre Ham til, skal si nettopp det vi leste her.
Det er den dag, da budskapet om at Herrens vrede er opphørt, når inn til
ditt hjerte og din samvittighet, - det er den dagen, da hyrderøsten når
inn til deg, så du hører den: «Kom til meg, du som strever osv.»
(Mt. 11,28).
Han som kaller så mildt på deg der, det er den samme Gud som vredes over
all synd, - det er Han som i sin rettferdighet og hellighet ikke kan la
den minste synd passere ustraffet; - og nå kaller Han altså deg, synderen,
til seg, med løfte om at det er gitt deg hvile i Ham.
I Høysangen heter det så poetisk og fint om denne dagen - denne tid: «For
se, nå er vinteren omme. Regnet er dratt forbi og er borte. Blomstene
kommer til syne på marken. Sangens tid er inne, og turtelduens røst har
latt seg høre i vårt land. Fikentreets frukter tar til å rødme og
vintrærnes blomster dufter» (Høys. 2,11-13).
Det innvarsler altså en ny tid, en ny situasjon for folket. Og da hører du
Jesu ord, idet Han deler ut brød og vin til sine disipler: «Ta, et! Dette
er mitt legeme. Drikk av den (kalken) alle. For dette er mitt blod, den
nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse» (Mt.
26,26-28).
Har du ikke hørt Jesu ord? Det Han sier der, det er jo nettopp det vi
leser om hos Jesaja: «På den dag...!» Nå er denne dagen som hele
Det Gamle Testamente har profetert om kommet! Og vi lever gjerne som om
den ennå ligger i fremtiden! - nei, den ligger i fortiden! - det
er skjedd! - det som var årsaken til Guds vrede er tatt bort i Ham,
- derfor, ta din tilflukt til Jesus.
Det er skjedd, det som Han lovte ved profeten Sakarias: «Og jeg tar
dette lands misgjerning bort på én dag» (Sak. 3,9).
Det var den bestemte dagen i historien, da Jesus måtte slepe seg opp på
Golgatahøyden til kors og død. Da den dag var til ende, så var
misgjerningen borte. Det er den tid som Peter vitner om: «Kristi lidelser
og herligheten deretter (1 Pet. 1,11).
Så taler Han, Herren, så mange år før det skjer, og sier: «For som Noahs
flom er dette for meg. Likesom jeg sverget at Noahs flom ikke mer skal gå
over jorden, slik har jeg nå sverget at jeg ikke vil være vred på deg
eller skjenne på deg» (Jes. 54,9), - og straks Han har sagt dette, så
peker Han på årsaken: «For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men
min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes,
sier Herren, Han som forbarmer seg over deg» (Jes. 54,10).
Min fredspakt! - Da hører du igjen Jesu ord: «Mitt legeme - mitt
blod.» Der - og bare der, - finner du årsaken, og ikke i deg selv og din
eventuelle fremgang! - nei, dette slaktede legeme og dette dyrebare blod,
har åpnet himmelens port, for den ugudelige, så vidt, at det ikke er mulig
å se portstolpene og det øverste dørtre! - for dersom du kan se
portstolpene og det øverste dørtre - dvs. hvis det legges noen begrensning
på det, ja, så er det ikke Herrens budskap du hører; - hør bare hva Han
sier om det: «Så langt som øst er fra vest, lar Han våre misgjerninger
være langt fra oss» (Slm. 103,12). Kan du se portstolpene her? - og
videre: «Så høy som himmelen er over jorden, er Hans miskunnhet mektig
over dem som frykter Ham» (Slm. 103,11). - ser du det øverste dørtre her?
Kan hende vil du si: Ja, men her står det jo om dem som frykter
Ham! - det er dem det gjelder! - men jeg er så kald og død! Ja,
slik er vi altså, - vi er ikke mer enn kommet løs av det ene
«spindelvevet,» før vi vikler oss inn i det neste! - og det er nok av dem
som elsker å så ut dette klisteret for oss, - fordi de sitter fast i det
selv, og kan derfor ikke med overbevisning forkynne en frihet de
ikke selv har del i! Når Herren har tatt bort alle begrensninger, så
sørger vi for å innføre noen egne.
Hvem er så disse som frykter Ham da? - jo, det får du svaret på, når du
stiller spørsmålet: Hvem tar sin tilflukt til Jesus, det Guds lam? Det er
jo ikke den som finner noe godt i sitt hjerte, - verken gudsfrykt eller
noe annet, - men synd, verdslighet og ugudelighet! Det er altså dem som
nettopp i sin nød ikke finner noen annen løsning.
Guds dør sto åpen for deg, før du kom i nød, - nøden var nødvendig for at
du skulle få øye på den. Før nøden ble stor, så tenkte du, at løsningen lå
i ditt eget; - å bli annerledes, selvforbedring osv., - nå ser du, at det
er nåden alene. For Gud spør ikke etter mye eller lite synd; - der
hvor middelet som renser oss fra all synd er fraværende, der ser
Han bare synd, - og du er fortapt! Og dette middel, det er Jesu
Kristi, Hans Sønns blod.
Vi leste, at Gud sverget, da Han forkynte dette budskapet (Jes. 54,9), -
og det leser vi noe om også i hebreerbrevet: «For da Gud gav Abraham
løftet, sverget Han ved seg selv – Han hadde jo ingen større å sverge ved
– og sa: Sannelig, jeg vil rikt velsigne deg og gjøre din ætt tallrik! Og
da han slik hadde ventet tålmodig, oppnådde han det som var lovt.
Mennesker sverger jo ved den som er større, og eden er for dem en
stadfestelse som gjør slutt på all motsigelse. Da Gud så ville vise
løftets arvinger desto mer klart hvor urokkelig Hans vilje er, innestod
Han for det med ed, for at vi skulle ha en sterk trøst ved to urokkelige
ting, som utelukker at Gud kunne lyve – vi som har tatt vår tilflukt til å
gripe det håp som ligger foran oss» (Hebr. 6,13-18).
Han kjenner oss! - derfor sverget Han - «en stadfestelse som gjør slutt på
all motsigelse,» som det heter her. Og det er jo nettopp det, som ifølge
profetien, skulle følge Jesus; «- et tegn som blir motsagt! (Luk.
2,34). - og som vi ser av evangeliene; - først og fremst av de religiøse!
Og du kjenner vel også til denne motsigelsen fra ditt eget hjerte, - så
snart du virkelig hører evangeliet, så stiger det spørsmål opp: Kan det
virkelig være sånn da? Motsigelsen. Derfor sverget Han ved seg
selv, - det høyeste, for å gjøre slutt på dette.
Det står om å tale Ordet med den overbevisning som Ånden gir. Tenk deg da
en forkynner f.eks. som selv ikke eier denne Åndens overbevisning i sitt
hjerte, - han vil uvilkårlig «stamme,» - åndelig talt, når han skal
forkynne det for andre, - og du som er våken, du vil merke det, og tenke:
Ja ha, det er altså noe som fremdeles står tilbake, før jeg kan regne det
som mitt! - men hva er det? - for han forkynner det jo helt fritt,
men med usikkerhet! Og der står du fast! Det ligger et «dersom» i
luften, - men det blir ikke uttalt hva det er. Det gir seg bare til
kjenne i forkynnerens «uklare tone.»
Den forkynnelsen er vel den farligste av alle, - hvor alt er rett, men
uten Den Hellige Ånds overbevisning.
«På den dag!» sier Herrens ord. Det er ikke rom for tvil her. Men fordi
Han kjenner ditt hjerte, så sverger Han ved seg selv. Det ligger Ham
alvorlig på hjertet, at du må bli frelst, forstår du - for å prøve å
uttrykke det med våre fattige ord.
Hva skal du videre si på den dag? Jo, «se Gud er min frelse!» Gud
er det! Og det kunne jo stått: «...er min frelser!» - og det ville
selvsagt vært helt rett, - men nå står det noe som kaster mer lys over
det; - det står: «...er min frelse!» Det er altså ikke bare dette,
at Han gir og gjør, men Han er selv alt hva vi trenger til, i sin
egen person!
En dag var den kjente danske «vekkelsespresten» Vilhelm Beck på en ferge i
Danmark; - der gikk en frimodig kristen omkring og spurte folk: «Har du
fred med Gud?» Og det var jo fint. Men da han kom til Beck fikk han
svaret: «Ja, jeg har sågar mer enn det, jeg har Guds fred!»
Hvordan skal jeg bli frelst? Jo, Gud skal gjøre slik og slik! - nei, det
svares ganske enkelt og bibelsk slik: «Gud er din frelse!»
Videre skal du si på den dag: «Herren Herren er min styrke og lovsang. Han
ble meg til frelse» (v.2b).
Han ble meg til frelse! Da skal vi si noe ut ifra denne setningen
som kan høres underlig ut med det samme, - men som du skal se, er helt
rett og bibelsk, - ja, er kjernen i frelsesbudskapet: «Han ble
meg!» - og det ble meg til frelse! Nå hører du kanskje
setningen fra Jesaja på en annen måte: «Han ble meg til
frelse!» Evangeliet er åpenbart utover i hele Skriften!
Og så står det noe om kristenlivet her, - og det blir sagt mye om
kristenlivet i våre sammenhenger i dag, - og da som en motvekt til alt det
gale som blir båret frem, eller det som overhodet ikke blir sagt - og det
er bra, - men en kan undres over at det da blir sagt så lite om det
viktigste i kristenlivet, ja, selve grunnlaget for at det i det hele tatt
skal være noe kristenliv, - det som vi leser her: «Dere skal øse vann med
glede av frelsens kilder» (v.3).
Vi skal altså ikke engang bare øse vann av dem, - men vi skal få gjøre det
med glede! - Vi skal altså få gjøre det i den hellige
overbevisning, at disse kilder er åpnet nettopp for oss, at det ikke er
liv for oss i noe annet, og at vi nå handler helt i samsvar med Guds vilje
for oss, og til glede for Ham!
Jesus sier om det: «Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal
aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en
kilde med vann som veller frem til evig liv» (Joh. 4,14).
Det er da ikke meningen, at du skal bygge opp noen demning imot dette
vann! - nei, du skal tvert imot øse av det med glede!
Et annet sted står det om Jesus som din frelser: «Men på den siste, den
store dag i høytiden, stod Jesus og ropte ut: Om noen tørster, han
komme til meg og drikke!» (Joh. 7,37).
Når det gjelder dette budskapet, så står det, at Han ropte ut! Og
hva var det Han ropte? «Kom til meg!» Ja men så gjør det da! Han
roper på de tørstende - og årsaken til denne tørst, det er synden
og det at du er skilt fra Gud. Hvordan kan Han da stå frem og rope på dem?
Jo, fordi - som vi leste her - Guds vrede er opphørt! Vreden rammet
Ham!
Hør til slutt, hvordan Guds ord uttrykker dette - og vær ikke vantro,
men troende, som Jesus sier til Tomas: «Men Herren lot den skyld som lå på
oss alle, ramme Ham!» (Jes. 53,6b).
Er ikke det nok for deg, så er det ingen som kan hjelpe deg!
Til toppen
Han er vårt lys!
Av Marius Giverholt
Natt skal ikke være mer, og de trenger ikke lys av lampe og lys av sol,
for Gud Herren skal lyse over dem. Og de skal være konger i all evighet.
Åp. 22, 5
Ingen natt mer! Her blir det så ofte mørkt for sjelen. Nåden blir
skjult. Jesus synes så fjern, himmelen så lukket. Hjertet sukker og leter,
men finner intet svar. Anfektelsens mørke har tildekket alle de salige
løfter om nåde.
Men der skal vi se Ham med utildekkede øyne. Hjertet skal aldri lete etter
Ham, aldri savne Ham. For Gud Herren lyser over dem.
Å, lær meg å vende øyet bort fra jordens natt til den himmelske
morgenrøde. Slik at sjelen må lengte til ditt komme og daglig spørre:
«Hvor langt på natt?»
Til toppen
|