Nr. 6 Desember 2006
Gled
deg! Les: 1 Pet. 1, 10 – 12 Hvordan jublet ikke
englene over Betlehems marker over Jesu velsignelsesrike fødsel (Luk. 2,14). Hvordan
har ikke Herrens profeter spådd om denne store stund, og hvordan har ikke de mange
som stundet og ventet på "Israels trøst," sett hen til denne dag i troen
og blitt frelst ved det! Ja, la oss med den gamle Simeon glede oss i Gud, vår frelser. La oss alle gå hen til dette barn som er oss gitt av Gud til frelse og forsoning for alle våre synder. Hvor salig og herlig er det ikke at dette Jesusbarn er min og din frelser, dyrebare leser! Tenk for deg og meg gikk dette barn etter et liv i møye og trengsel gjennom dødens smerte for å sone mine og dine synder! Å, så la oss
da ta dette barn og trykke det inn til vår sjel, så vi ved troen på det kan få
fred og glede i Gud, så vi engang også i himmelens herlighet kan lovsynge Jesus
som frelste oss fra jorden til Gud med sitt blod!
Jøder, Johannes' disipler og virkelige kristne Og så har vi Johannes’ disipler, som vel er kommet noe lenger enn de første ("jødene"), men likevel ikke har nådd frem til renselseskilden i Lammets blod. Johannesrøsten har trengt inn i deres sovende samvittighet, og de ser med forskrekkelse på de arme sjeler som har sin trøst og sin fred i et ytre formvesen. De bever tilbake når de tenker på disse pyntelige, vakre søndagskristnes forhold til Gud, og de tar seg sammen i en alvorlig kamp mot sine skjødesynder og taler først og sist om bot, syndenød og forsakelse av verden. De holder seg i ørkenen, lytter til og gjennombeves av botspredikantens stemme, men vil ikke la seg lede av hans finger når han peker på Kristus og sier: "Se det Guds lam!" De vil med makt slå seg ned hos Johannes og ha ham til fører, og de forstår ikke at de med all sin erfaring av åndelig påvirkning likevel ennå står på forberedelsens standpunkt. Og det er farlig å bli stående her – for akkorderer man seg til en fred på dette stadium, blir man bare en bedratt fariseer og ikke en levende kristen. Johannes forsto dette, derfor ga han sine disipler det rette svar da de kom til ham og sa: "Rabbi, Han som var hos deg på den andre siden av Jordan, Han som du vitnet om, se, Han døper, og alle kommer til Ham." De ville si: - du har ved ditt vitnesbyrd vendt oppmerksomheten til Jesus, og se nå frukten: Alle kommer til Ham! Men den ydmyke mann svarte: "Et menneske kan ikke få noe, om det ikke blir gitt ham fra himmelen," som om han ville si: Jeg forstår nok at dere er godsinnet mot meg og gjerne vil anta meg som Messias, men det være langt fra meg å ville motta en slik hyllest. Ingen annen kan tilta seg denne ære enn Han som er utkåret til det av himmelen. Og dere er selv mine vitner på, at jeg sa: "Jeg er ikke Messias! Men: Jeg er utsendt foran Ham. Den som har bruden, Han er brudgommen. Men brudgommens venn, som står og hører på Ham, er full av glede over å høre brudgommens røst. Denne min glede er nå blitt fullkommen. Han skal vokse, jeg skal avta." Å, hvilket elskelig vitnesbyrd! Jeg vil ikke være stor for dere på Hans bekostning, vil han si. Jeg vil ikke feste deres hjerter til meg – det ble bare ynkelig avguderi. "Han alene er brudgommen." Jeg er brudgommens venn, og skulle jeg som brudgommens venn ville dele Hans ære? – det være langt fra! "Han skal vokse." Han bør bli stor i deres øyne, og når dette skjer, vil jeg ganske naturlig avta og bli i deres øyne, det jeg virkelig er – rett og slett en tjener som setter min ære i å få føre dere til Ham, deres sjelers brudgom. Jeg har vel en tid vært en ledestjerne for dere, men nå gjelder det, at "rettferdighetens sol" får gå opp – for den har "legedom under sine vinger." Og etter hvert som den går opp vil stjernen fordunkles. Å,
om alle evangeliets budbærere lot det være like maktpåliggende for seg å lede
sjelene fra seg og til Kristus, som det var for Johannes. Ve oss, om vi stjeler
æren fra Ham som har kjøpt bruden med sitt blod. Enhver Herrens tjener, det være
seg lek eller lærd, må be Gud om den ydmykhet å kunne si: "Han skal vokse,
jeg skal avta," og beve tilbake bare for den tanke, å kunne røve sjelene
fra deres rette Herre. Det er lett å dra ubefestede sjeler til seg – for de er
i sin svakhet alltid tilbøyelige til å feste seg ved avguderisk kjærlighet til
redskapet, som Herren har benyttet til å føre dem fra mørket til lyset, fra Satans
makt til Gud. En svensk prest forteller, at en meget avgjort forkynner, som hadde et stort ry, ved en hastig død ble kalt inn i evigheten. I samme time som han døde, viste han seg for en av sine venner i drømme, da denne hvilte middag, og sa: "Det er ennå ikke en time siden jeg døde, og nå er jeg fordømt." På vennens bevende spørsmål, om hvordan det var mulig, svarte han: "Jo, fordi jeg ikke ga Herren æren og førte sjelene til Ham." Å, man kan ha vært en levende budbærer, hvis hele hjerte engang glødet av hellig nidkjærhet for Herrens ære, og likevel falle for hovmodsåndens giftige vindpust.
Hvor ofte må man ikke med bedrøvelse være vitne til, at forkynnere går syke av
misunnelse mot hverandre, fordi den ene vinner mer tiltro og tilslutning en den
andre. Den mindre begavede lider av misunnelse mot den andre som har større gaver
og kan dra en større tilhørerskare sammen. Å, det er en synd som har voldt uendelig
mye ondt i Guds menighet. Mistenkeliggjøring og baktalelse er dens onde frukt,
og hva skal tilhørerne tenke, når Herrens vitner taler ille om hverandre?
I hellighet og rettferdighet Les: Luk. 1, 68 - 75 Har du igjen lyttet til julebudskapet,
latt din tro styrkes av det og slik smakt julegleden, da henter du det fra denne
jul igjen som frukt for deg, både lyst og kraft til å tjene Herren i hellighet
og rettferdighet alle ditt livs dager.
Så la oss gå med stille sinn
Helt frem til Ham - nå! Hyrdene sa til hverandre: La oss nå gå rett til Betlehem og se dette som har skjedd, det som Herren har kunngjort oss. Luk. 2, 15
La oss nu gå like til Betlehem,» - slik var dette oversatt tidligere. «Like
til -» det sier oss noe bestemt, de stanset ikke før de var fremme ved, og så
det som englene hadde vitnet om, - fremme ved Jesus.
For vår skyld! Kristus er gått inn i selve himmelen for at Han nå skal være for Guds åsyn for oss. (Heb 9:24.) Kristus hadde fått i oppdrag av Faderen å stå i vårt sted overfor loven, som den andre Adam. Fra krybbe til grav levde og handlet Han i vårt sted. Dette lærer Skriften
tydeligere enn noe annet. «Han som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for
oss».
Og hva gjør Han nå for oss i himmelen? Apostelen sier: «For at Han nå skal være,
åpenbare seg, fremstille seg, for Guds åsyn for oss». Han trer frem for Faderen
med de forklarede sårene, som tegn på Hans ubegrensede lydighet. Men ikke nok
med det. Han står frem i sin fullkomne oppfyllelse av loven for oss. Og i dette
skrud er Han Faderens største velbehag og fryd og glede. Han trer ikke bare frem for Faderen
i egen person. Men representerer og trer frem for Faderen i sin person med alle
sine lemmer. Legg merke til hvordan apostelen taler: Han er for Guds åsyn for
oss - for oss - for oss. Merk deg dette: for oss! Men når Faderen
ser oss i Kristus, så elsker Han oss også i Kristus «med den kjærlighet som Han
elsket Ham med», og som derfor i Skriften kalles «Guds kjærlighet i Kristus Jesus» På denne måten er det Kristus trer frem for Faderen i vårt sted. Men med den store forskjellen at vår himmelske Far ikke forsøker å tenke seg vår likhet med Kristus. Fordi vi virkelig eier en slik likhet, etter den store guddommelige loven om tilregnelsen. Og fordi Kristus virkelig var en stedfortreder for oss, og har oppfylt all Guds rettferdighets krav i vårt sted. Så må ingen her gjøre seg den oppfatningen av saken
at Gud liksom «ikke vet om» at vi fremdeles er urene syndere. For det vet Han
selvsagt. Og derfor er det Han fører oss gjennom så mang en renselses ild, der
vi ofte holder på å gi opp. Men Han ser oss ikke, bedømmer oss ikke lenger etter
det vi er i oss selv, men etter det vi er i Hans kjære og elskede Sønn. Så kommer det da bare an på om vi nøyer oss med dette, og ikke vil stå frem for Gud i noe annet enn Kristus. Har du ingen trøst før du selv er blitt hellig, da er det jo i din egen hellighet du vil stå frem for Gud. Tviler du på om du har Guds vennskap fordi du ikke synes din tro er som den bør være. Da er det jo i din egen tro du vil stå frem for Gud. Tror du at Gud ikke kan elske deg fordi du kjenner deg så tørr og kald i hjertet. Da er det jo i dine egne varme følelser du vil stå frem for Gud. Tror du Gud ville elske deg mer hvis en eller annen egenskap hos deg hadde nådd en større grad av fullkommenhet. Da er det jo i dine egne mer eller mindre gode egenskaper du vil stå frem for Gud. Du vil selv være din yppersteprest. Du vil bli frelst i ditt eget navn og person! Vokt deg for vantroens opprør mot Herrens salvede! «Det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved, - uten i Jesu Kristi navn»!
Soloppgang fra det høye
- på grunn av vår Guds inderlige miskunnhet, som lot soloppgang
fra det høye gjeste oss, for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge,
for å styre våre føtter inn på fredens vei. (Luk.1,77-78) Har du vært i mørke? Det har ordet vist oss. Det har livet lært oss. Hvilket håp det er for det menneske hvor frykten for Gud, - frykten for dommen får nå et menneskehjerte. Det er Guds "underlige vei" inn i våre hjerter, med lys i fra himlen. Aldri glemmer jeg den dag da soloppgangen fra det høye fikk lyse opp i mitt livs mørke. Nøden over synden ble avløst av håp og glede. For hva fikk jeg se: At all min nød; - all min synd, - hele mitt syndige hjerte har Gud i sin nåde kjøpt meg fri i fra ved Kristi død. - Alt løses i Ham.
Jeg fikk se at den frelse som Gud hadde fullendt da Jesus hang på Golgata kors,
den var for en slik synder som meg. Dommen og straffen for alle mine synder "lå
på Ham, for at jeg skulle ha fred" Det som står
for ditt blikk av synd og skam, hindrer ham altså ikke fra å elske deg. Og alt
som tar fra deg din frimodighet for Gud, - dine synder som er lys levende i ditt
hjerte, - alt det har han løst deg i fra, ved sitt dyre blod, ved sin død.
Da blir det lys i min sjel, og mørket
og nøden må vike! Og jeg får oppleve akkurat det ordet sier: "Når dine ord
åpner seg, gir de lys." (salme 119,130) Og når lyset fra Kristi kors stråler imot meg så blir det dag, og alt mørke må vike. Ditt kors, o Krist ble verdens sol Til sist, en ting til som er til stor velsignelse
og trøst for en tilgitt synder. Jesus kalles her for "rettferdighetens sol." Hør: " Og fra alt som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham, enhver som tror" (Ap.gj.13,39).
Hva troen hviler på Om nådestolen, forbildet på Kristus, sier Gud: "Der vil jeg ha mitt hvilested." Guds av kjærlighet brennende og av hellighet strålende hjerte hviler i Kristus, i den forening av nåde og sannhet, rettferdighet og fred, som Han i sin person og i sitt verk har tilveiebrakt. Skulle da ikke Kristus kunne være vårt hvilested, oss nok, evig nok, mer dyrebar enn alt annet for ditt og mitt trette, fattige hjerte? Så steg du i vår jammer ned
Søk mens Han finnes! Det
var maktpåliggende for de vise menn å finne og tilbe den jødenes konge. De tok
intet som helst hensyn til den lange veien og den besværlige reisen. Stärke sier:
«Hvilken lang vei har ikke de vise menn til Kristus, og våre kristne som har
kirken for døren, er så forsømmelige! Ville det vel være urett, om Gud på grunn
av denne utakknemlighet vendte seg fra oss til andre.»
Frelseren kommer! 26. Men i den sjette måned ble engelen Gabriel sendt av Gud til en by i Galilea som heter Nasaret, 27. til en jomfru som var trolovet med en mann som hette Josef, av Davids ætt. Og jomfruens navn var Maria. 28. Engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner! 29. Men hun ble forferdet over hans ord og grunnet på hva slags hilsen dette kunne være. 30. Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. 31. Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus. 32. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn, Gud Herren skal gi Ham Hans far Davids trone, 33. og Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på Hans kongedømme. 34. Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann? 35. Engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn. 36. Og se, Elisabet, din slektning, har også unnfanget en sønn i sin høye alder. Hun som ble kalt ufruktbar, er nå alt i den sjette måned. 37. For ingenting er umulig for Gud. 38. Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord! - Og engelen forlot henne. Luk. 1, 26 - 38 Englebesøk! Det som her skjedde og ble sagt må Maria ha fortalt om, da det jo ikke var noen andre til stede. Men det er også en annen som har fortalt om det engelen vitnet ca. 700 år tidligere. I Jesaja 7,14 leser vi: «Derfor skal Herren gi dere et tegn: Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi Ham navnet Immanuel (Gud med oss).
I Israel var navnets betydning svært så viktig, idet det skulle si noe
bestemt om den personen som bar det, og dette navnet profeten her nevner forteller
oss da hvem denne gutten som skulle fødes i virkeligheten var - Gud
med oss. De som da leste i Jesajaboken og fikk Guds Ånds lys over ordet, så
at Gud en dag skulle fremstå på jord som menneske. Det står jo egentlig
like ut, men som Jesaja også sier: «Hvem trodde det budskap vi hørte?» (Jes. 53,1). Å du, for en underlig tildragelse, for tanken altfor stor, Gud som kjød helt på det tidligste fosterstadiet! Da kan du virkelig tale om «Gud med oss.» Navnet Jesus, som engelen nevner, og som altså var bestemt før Hans unnfangelse, i evigheten, i Guds råd, det betyr: «Herren er frelse,» - tenk, er frelse! - og som vi pekte på, tok Han vår plass helt fra begynnelsen av; - foster, spedbarn, barn, ungdom, manndom, Han har vært det alt for oss, dermed er i Ham frelse fra all vår synd, enten det nå er synder i handling (dvs. i tanker, ord og gjerninger), eller det er selve arvesynden i dypet av vårt hjerte. Så får Han da også hos profeten Jeremia, navnet: «Herren vår rettferdighet» (Jer. 23,6). Den samme profet vitner da også: «Ingen ting er for vanskelig for deg» (Jer. 32,17). Tenk - ingen ting! - smak på det. Og det samme gjentar engelen i teksten vår: «For ingenting er umulig for Gud» (v. 37), - igjen, ingen ting! I Mt. 1,21, utdypes betydningen av Jesu navn - der heter det - «...og du skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres synder.» «Hans navn skal kalles Jesus, det er et frelsernavn,» som vi synger i nyttårssangen. Her ser vi hva Herrens frelse, ved Jesus, er for noen ting. Herren kan frelse deg fra å drukne, Han kan frelse deg ut av ulykke, fra sykdom, Han kan frelse et helt folk fra et fiendefolk osv., og det var da også en slik frelse jødene ventet på - at Han skulle frelse dem fra okkupasjonsmakten, romerne, og gi dem en fremskutt og opphøyet plass blant folkene, p.g.a. hva de var i seg selv, nemlig jøder. Det kan ligge nært også for oss å tenke slik, at det og det får jeg fordi jeg jo er en kristen. Derfor ble de også så skuffet over Jesu ringe person, og da særlig de som satt høyt oppe i samfunnet, - noe som jo også er forutsagt ved profeten Jesaja: «Vi så Ham, men Han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i Ham!» Nei, deres lyst var nok en annen enn Hans som hadde lyst til barmhjertighet (Mt.12,7). Frelsen
ved Jesus er en helt annen frelse, enn den typen vi her har pekt på. Han frelser
oss fra vår synd, og dermed fra Guds vrede over synden. Det var
det tapte samfunn med Gud, Han kom for å gjenopprette, ved å fjerne årsaken
til fiendskapet - synden. Engelen åpenbarte seg for Maria, og forkynte Guds tanker og vilje. Å du, den dagen det begynner å dages for deg dette - at, tenk, det var all ting for deg! - da tar Han også bolig, ved det, i ditt forkomne hjerte - da skjer den nye fødsels under, og du er himmelborger, Guds barn, midt i din nød. Nå kom Han for å innta Davids trone, som jo er en åndelig og evig trone, som Davids (sauehyrdens) kongedømme, kun skulle være et bilde på, for oss. Hva ingen
andre i verden kunne,
Sanne kristnes eller troende sjelers rette juleglede Les: Luk. 2, 33 – 40 Ved Ham er vi nå alle frelst, så
mange som vil ta imot Ham, og tro på Ham; - gråt ikke, du bedrøvede, vær ikke
mistrøstig, du tungsindige, forsmekt ikke, du svake; - her har vi hjelperen og
frelseren som tar på seg vår sak, hele vår sjels og salighets anliggende, all
vår nød og elendighet; - i dag er Han født og kommet til verden; - se, Han ligger
i krybben, gå hen og besku Ham, så får du glede; - når du ser Ham, så ser du hele
Guds hjertelag imot syndere. Se Hans milde øyne, se hvordan Han rekker sine hender
imot deg, og tilkjennegir, at Han er kommet til din trøst.
Sitat Det er nettopp den største fare i frafallstider som våre og især
i de siste tider, hvor urettferdigheten er stor, at "kjærligheten blir kold
hos de fleste." "La dette sinn være i dere, som og var i Kristus Jesus,.." (Fil.2,5)
Den
sanne Kristus! an kan ikke vise én eneste omstendighet ved den Herres Jesu fødsel, som på
minste måte skulle være imot det som er skrevet om Kristus hos Moses, i profetene
og i salmene. Altså er de omstendigheter som evangelistene, særlig Lukas og Matteus,
har pekt på ved den Herres Jesu fødsel, nettopp de samme som Skriften forut har
forkynt skulle finnes ved Kristi fødsel. Den som merker seg dette, han har en
viss, ufeilbarlig og guddommelig grunn til å tro at det er Ham som den gang ble
født oss i Betlehem Gud forut har lovt oss ved sine hellige profeters munn, nemlig
den sanne Messias eller Kristus, verdens frelser. |